89 år er en anseelig alder, for noen. Som de gamle grekere sa, du kan ikke regne en manns liv for å ha vært godt før han faktisk er død. McCarthy fikk tid, og han fikk realisere seg og være på en åndenes høyde, en stund. Når det er sagt er livsens betingelse hard, for noen. Og selv om man som individ har levd godt, er det betenkelig å forlate og etterlate en verden hvor et knugende mørke overtar. Jo sterkere noen er, jo større er plikten. Jeg ville ikke vært fornøyd, var jeg ham.
Cormac McCarthy var av irsk herkomst. Det er interessant å tenke på hvordan irene har mestret både sang og språk, med eksempel i James Joyce og Luke Kelly. Dette fra sin vesle øy. En øy som ikke kan avvikles fort nok av globalistene. Jeg deler ikke agget mot Irland som visse har, la oss kalle dem "Brett" og "Stevens." Men det er nok sant som visse sier: Det er de tapende menn som lager sanger. Med det kan man undre om ikke vi germanere skal begynne å lage sanger snart? Best, selvsagt, er kombinasjonen av krig og sang. Da har man velbalansert Eros og Ares, som de gamle grekere.
For hver av disse størrelser som forlater denne verden, tenker jeg på mitt eget liv. Det finnes nemlig en annen type mann, den mann som ikke har fått noe. En sannhet er at jeg må lære å elske meg selv. Jeg er nemlig mer enn verdig kjærlighet og rike gaver i overflod. Måtte derfor denne gudekraft dryppe ned på meg, nå som kraftens forhenværende eier er borte.