Anyway ... som den levende mumien Biden spakt pleier å si i demenståka. Selv den dag i dag skriver jeg mye notater. Får vel hente ut momentene fra mitt notatdokument.
En av disse dagene var jeg altså å fylte bensin og skaffet en adapter til mobilen. Det i seg selv ble lett kostende over tusen kroner. Jeg kjøpte også fransk brie som jeg spiste med sognemorr, og som jeg skylte ned med mjød. Det kunne ikke vært mer luksuriøst. Satt innenfor en viss ramme vasser jeg i penger. Jeg har selvsagt ikke råd til en bolig eller en sporstbil, men det er alt. Men er det bra at det er slik? Det er egentlig ilden fra likbålet til vestlig sivilisasjon jeg varmer meg på. Før eller siden vil denne ilden være borte. Glør og kald aske kommer ikke til å være nok, og det kommer på bekostning av andre ting. Det fikk meg til å tenke. Mannlig inceldom og samfunnsutstøtelse er på en måte en liten ting, tror du. Men det er som en båt som har sprunget lekk. Mengden vann som kommer inn fra øyeblikk til øyeblikk er kan hende neglisjerbar. Før eller siden vil båten synke. Ingen kan snu utviklingen, heller. Det ville være å innrømme at ingen er like, og at vi ikke kan få våre drømmer. Se på Frankrike, vår endestasjon. Vestlig sivilisasjon døde i en opiumsbule.
Jeg gjorde noe ekstremt viktig med Onedrive, mens jeg skrev teksten "Bortvendelse fra ideal." Weebly lagget selvsagt ut før jeg kunne poste. Heldigvis har jeg milevis med bitter erfaring. Copy-pastet alt sammen så gudene ikke kunne sabotere meg.
Har hatt noen uheldige episoder med dataen. Noen få ganger har videofiler bugget ut. Ille når det er viktige videofiler. Har vært episoder der dataen ikke vil våkne fra dvale. Dette kan ikke fikses på en lett måte heller. Verst var det når hodetelefonene begynte å avgi skjev lyd. Trodde det var hørselen det var noe galt med, når lyden på det ene øret var litt spakere. Dette ordnet seg da jeg tvinnet ledningen rett, og koblet jacken (ikke minijack) inn og ut. Men likte det ikke. Fikk faktisk nerveanfall. Ble redd for at jeg hadde presset jacken for hardt inn i frustrasjon, skjevt inn, og måtte se om den, altså jacken, var skjev, samt skru jacken fra hverandre og blottlegge minijacken. Men jeg kan ikke la min indre dverg vinne. Hodetelefonene er viktige for meg, men jeg kan ikke erratiseres. Alt er midlertidig. Typen med metalldetektor, han som lette etter ringen sin, får bli et symbol for meg. En påminnelse om ikke å bli min indre dverg.
Hadde andre notater også, men det får bli sine egne poster, dersom jeg poster dem, altså notatene.