I gatene lyder støveldrønn. Vinduer knuses og dører rives opp. Glefsende schæfere omgir de som blir funnet.
Lag på lag med piggtråd, bare avbrutt av gjerder og høye tårn. Der oppe svinger vaktene sine våpen. En stemme bjeffer ordre fra over høytallerne.
Spedbarn rives fra sine mødre og slenges spinnende opp i åpne godsvogner. Halt av dampfresende lokomotiv er lasten på vei til helvete.
Dypt under fjellet, i store haller, forsegles millionertall bak hydrauliske dører svingt på stålhengsler. Dørene står under vakuumpress og sveises igjen med bly. I sjakter, brønner og forlatte gruveanlegg kastes kroppene. Sponplater skyves på plass over åpningen. Stedet har blitt glemt.
Gravemaskiner arbeider konstant om natten, under belysningen fra lyskastere. Droner og helikoptre sveiper viltmarksområdene. Barn er instruert til å rapportere alt mistenkelig de ser.
Overalt lyder parolen fra føreren: Død over de vaksinerte. De vaksinerte må dø.
Jeg lader min pistol. En vaksinert har blitt sett i nabolaget. I ledtog med folkemilitsen, iført tyrolerhatt, igangsetter jeg jakten. Hjemme venter Marilena Kirchner med en middag og hveteboller holdt godt oppvarmet.
Det var nødvendig, tenker jeg da jeg klemmer om hvetebollene. Det menneskelige genom måtte jo reddes.