Jeg har lenge forsøkt å dyrke reddiker, som er en av de enkleste vekster du kan dyrke. Her er resultatet: Først ble alt sammen tatt av tyvunger. Jeg kunne ikke ha et blad som vokste opp, uten at det ble stjålet. Fint. Jeg plasserte en jordkasse på et avsidesliggende steinbrudd. Da jeg skulle hente opplegget etter å ha flyttet, var det en bonde som hadde fjernet kassen. Så forsøkte jeg igjen. Denne gangen har jeg bygget jordkassene utav trepaller og planker istedet for papp. Nå ble alt rasert av katter. Etter mye research fant jeg noe sånn pellets som funker mot dem. I det siste har alt blitt rasert av en lokal hund, som graver opp alt sammen og gjør fra seg i beddet. Alternativet er nå å finne en måte å heve alt fra bakken, eller bygge et nett rundt kassene.
Hvorfor er dette viktig? Andre mennesker får lov til å dyrke reddiker, og de får lov til å ha et resultat. Dette uten å måtte ty til ekstrem innsats, og uten å måtte møte ekstrem motgang. Til forskjell får ikke jeg lov til å utføre handlinger, uten å bli fratatt alt sammen. Og dette på toppen av alle andre av mine problemer. Hver gang jeg forsøker å gjøre noe, dukker en ny type ondskap opp.
Utover det. Litt kryptisk, men jeg har forstått noe av den fryktelige syklusen jeg befinner meg i. Mine kompensasjoner/demoniseringer gjør at jeg blir nær bevisstløs, og så kompenserer jeg med koffein og energidrikker. Siden april har det vært ekstremt, og det var også perioden jeg jobbet med et manus. Det går utover tennene. Og nå ... greier jeg ikke gjøre noe. Ikke noe. Det nytter ikke hva jeg gjør. Jeg kan trene, jeg kan rydde, jeg kan holde meg unna koffein og andre tilbøyeligheter. Alltid blir jeg innhentet. I tillegg er det tinnitus, som tok fra meg alle mine styrker som introvert, muligheten til å hvile og så eksplodere i handling, samt mine største gleder i livet ... stillhet, det å lese, og det å høre på musikk. Mitt intellektuelle potensiale er amputert på grunn av dette. Ansiktet mitt er ramponert av rosacea, så det sender meg til bunnen i muligheten til å vinne frem i karismatiske øymed osv.
Mitt liv er en forfeilelse, og det kan være over. Det er ikke mulig å møte så mye motgang, uten at det er over. Lenge har jeg hatt denne tanken: Jeg ønsker å bli født påny. Hadde jeg bare kunnet starte livet pånytt, under andre omstendigheter. Jeg skulle ønske alt var annerledes.
Det er ingenting her jeg kan bruke. Jeg har vært fryktelig sliten fryktelig lenge, og hver gang jeg utøver en handling, mister jeg alt. Jeg er allerede amputert og ved siden av livet, en forkrøplet skygge av det jeg skulle ha vært, fordi et uhyre tok fra meg alt sammen. Jeg ser ikke noen vei ut.
Mitt håp nå er å kunne stabilisere ting nok til å kunne utøve en handling, så jeg kan ha et resultat ... og så, bruke dette resultatet og få en effekt. Men jeg deltar ikke velvillig mer. Burde ha blitt behandlet bedre. Jeg husker noe jeg leste et sted i et eller annet Edda-dikt. En kvinne forsøker å drukne seg, med grunngivelsen "Vred på Norner." Det er en av få ting jeg er istand til å gjenkjenne og si meg enig i. Jeg er vred på nornene.
Hvorfor er dette viktig? Andre mennesker får lov til å dyrke reddiker, og de får lov til å ha et resultat. Dette uten å måtte ty til ekstrem innsats, og uten å måtte møte ekstrem motgang. Til forskjell får ikke jeg lov til å utføre handlinger, uten å bli fratatt alt sammen. Og dette på toppen av alle andre av mine problemer. Hver gang jeg forsøker å gjøre noe, dukker en ny type ondskap opp.
Utover det. Litt kryptisk, men jeg har forstått noe av den fryktelige syklusen jeg befinner meg i. Mine kompensasjoner/demoniseringer gjør at jeg blir nær bevisstløs, og så kompenserer jeg med koffein og energidrikker. Siden april har det vært ekstremt, og det var også perioden jeg jobbet med et manus. Det går utover tennene. Og nå ... greier jeg ikke gjøre noe. Ikke noe. Det nytter ikke hva jeg gjør. Jeg kan trene, jeg kan rydde, jeg kan holde meg unna koffein og andre tilbøyeligheter. Alltid blir jeg innhentet. I tillegg er det tinnitus, som tok fra meg alle mine styrker som introvert, muligheten til å hvile og så eksplodere i handling, samt mine største gleder i livet ... stillhet, det å lese, og det å høre på musikk. Mitt intellektuelle potensiale er amputert på grunn av dette. Ansiktet mitt er ramponert av rosacea, så det sender meg til bunnen i muligheten til å vinne frem i karismatiske øymed osv.
Mitt liv er en forfeilelse, og det kan være over. Det er ikke mulig å møte så mye motgang, uten at det er over. Lenge har jeg hatt denne tanken: Jeg ønsker å bli født påny. Hadde jeg bare kunnet starte livet pånytt, under andre omstendigheter. Jeg skulle ønske alt var annerledes.
Det er ingenting her jeg kan bruke. Jeg har vært fryktelig sliten fryktelig lenge, og hver gang jeg utøver en handling, mister jeg alt. Jeg er allerede amputert og ved siden av livet, en forkrøplet skygge av det jeg skulle ha vært, fordi et uhyre tok fra meg alt sammen. Jeg ser ikke noen vei ut.
Mitt håp nå er å kunne stabilisere ting nok til å kunne utøve en handling, så jeg kan ha et resultat ... og så, bruke dette resultatet og få en effekt. Men jeg deltar ikke velvillig mer. Burde ha blitt behandlet bedre. Jeg husker noe jeg leste et sted i et eller annet Edda-dikt. En kvinne forsøker å drukne seg, med grunngivelsen "Vred på Norner." Det er en av få ting jeg er istand til å gjenkjenne og si meg enig i. Jeg er vred på nornene.
RSS Feed
