Den fryktelige ulvekvinnen

Jau, hadde med denne kvinnen å gjøre i gamle dager. Nå vil jeg legge ut denne hyllesten jeg laget på min kvinnekanal. For kunsten må vi evig vike, ser du. Bær i hu at absolutt alle tributes jeg lager, selv om det skulle være parodier, er et uttrykk for beundring. Slik er nemlig mitt grunnvesen. Jeg kan beundre en vakker slange på avstand, selv om den er farlig.

Ved ettertanke var dette også tilfelle med min parodi av Cornelius Jakhelln. Jeg ville vise min fascinasjon for visse av hans trekk. Så visste det seg at han med sine politianmeldelser (for detaljrytttere, det var trusselen om et sivilit søksmål gjennom en forening) slett ikke var verdt min beundring i det hele tatt. Etter det har jeg hatt en del politianmeldelser og etterforskninger, endog fra grener av terrorpolitiet, uten at det har resultert i noen fellende dom :) Idiotene har ennå ikke funnet ut hva det er jeg driver med. For min sin del arter norsk politi seg som et klovne-show. Men så tjener de da også verdens mest idiotiske folkeslag. Jeg har tatt meg selv i å håpe at kanskje Putler fyrer av en atombombe snart.

Hvis det skulle være noen tvil er denne kvinnen en ekstremnarsissist, som scorte maksimalt på en sånn screening-test jeg fikk henne til å gå igjennom. Nå har hun hatt en narsissistisk kollaps så det ljomer etter, til punktet at det egentlig ikke er sikkert at hun noensinne kommer tilbake i noen form eller drakt. Narsissistisk kollaps kan arte seg som andre former for mental sykdom for de som ikke vet hva det dreier seg om, som for eksempel paranoid schizofreni. For ekstremnarsissisister er det etter sigende bare et spørsmål om tid før det skjer. Sådant kan det totale egokollaps arte seg. Mindre narsissister går bare løs på sin egen familie på tilfeldige tidspunkt. Dette har selvsagt skjedd med meg. Stornarsissistene mister sin forstand fullstendig.

Det skal sies at jeg så skriften på veggen og dodget en kule når det gjelder henne. Hva hun hadde gjort med andre, ville hun også gjøre med meg. Ulikt det sangen sier, kom jeg meg faktisk unna. Så er jeg da også en av de største conmen og conartister noensinne. Nå har jeg tatt det meget kloke valg at jeg aldri befatter meg med narsissister. Disse er nemlig min evige Nemesis i livet, da jeg er en svært fri, frimodig og livsglad person, som egentlig bare liker å danse rundt, gjerne med feene. Sånt knugende ego er for meg fullstendig hensynsløst. Stygt er det også. Fy.

Jeg mener det er viktig å ta vare på øyeblikkene og kunsten, fordi dette er et kraftfullt uttrykk. På en måte fant jeg min livskraftige jotunkvinne andre steder, i form av den fiksjonelle Skimring.

Hvis jeg var virkelig skamløs, la jeg ut min tribute av en kvinne på kunstakademiet på min kanal. Men da ville det nok ikke vart lenge før politianmeldelsene rullet inn, kanskje fellende denne gangen, da kvinneondskap har mye makt. En gang fikk en kvinne politiet til å oppsøke et hjem hvor man hadde en livestream, fordi deltakerne snakket om henne. Galskap, selvsagt. Man må tenke strategisk. Jeg har også laget en cumpilation av en vanlig norsk jente som figurerte i en slags dokumentar, da hennes utseende og væremåte fascinerte meg. Hun ville nok få sjokk dersom det gikk opp for henne at en gal man har stalket henne til det maksimale. (Men jeg er jo ikke gal, som min anima Skimring er jeg bare kjærlighetssyk).

Av og til hender det at jeg kjenner snevet av skam. Heldigvis går den følelsen fort over. Ellers kunne jeg jo ikke vært meg :) Jeg måtte vært noe annet, for eksempel en livsmumie.

I ettertankens blekhet blir dette selvsagt et utslag av C-kvinnen (farligkvinnen) for meg. Man kan godt se for seg at hun biter av menns peniser ved en eller annen irsk kyst.