Skulle hente ut en resept. Kunne ikke hente ut en respekt (jøss, freudiansk), fordi alle resepter blir nullifisert når jeg har hentet ut første del av resepten. Dette har hendt meg to ganger nå. Ille, fordi jeg kaster bort tid og penger på å gnåle rundt, og fordi jeg må gnåle med systemer og sette opp timer jeg ikke har tid til. Alt grunnet en eller annen idiotisk feil i systemet. Dette er noe av grunnen til at jeg hater alle former for system og reguleringer. Jeg vil kun ha det uformelle. Trenger du heroin og absinth trenger du dette og skaffer dette, og det er ditt ansvar. For min sin del skulle jeg gjerne skaffet MDMA, LSD og amfetamin, antakelig noe av det eneste som kan forløse livet mitt, for en tid. I alle tilfeller, det er en mindre irritasjon, men jeg kjøpte en kartong billig hvitvin for å få noe utav det. Ris til egen bak pleide Baard Harold å kalle det.
Jeg foretok nok en skitur og skal kanskje gjøre det samme i morgen. Fortsatt bar overkropp og glitrende sol på snøen, jeg blir formelig badet i lys. Jeg tålte dette mindre som ung, en logisk mulighet er at det var mer muskler og mindre fettprosent. Fitteprosent, det ... Men selv dette hjelper ikke, fordi som sangen sier, det er en mørk sky som henger over livet mitt.
Jeg foretok nok en skitur og skal kanskje gjøre det samme i morgen. Fortsatt bar overkropp og glitrende sol på snøen, jeg blir formelig badet i lys. Jeg tålte dette mindre som ung, en logisk mulighet er at det var mer muskler og mindre fettprosent. Fitteprosent, det ... Men selv dette hjelper ikke, fordi som sangen sier, det er en mørk sky som henger over livet mitt.
Hva er denne mørke skyen? Noe av det er vrede mot forferdelige og uopprettelige hendelser i fortid, som jeg raser mot både ti og tyve, endog tredve år etter kjensgjerningen. Det andre er alderdom og skade og forkrøplelse i min egen kropp. Jeg aksepterer intet av dette, fordi jeg er ikke engang sånn. Men her er greia, jeg er svært disagreeable av disposisjon, og svært neurotisk av disposisjon. Derfor ser jeg på de fleste mennesker, inkludert mine venner, som fiender, og jeg kjenner svært ofte negative følelser, gjerne i overveldende i grad. Selvmordet har lokket denne vinteren. Saken er at det er svært lenge siden jeg har kjent noen genuin lykkefølelse siden barndom/tidlig ungdom, om jeg har kjent det i det hele tatt etter den tiden. Jeg har antakelig ikke kapasitet til å kjenne genuin lykke. Det jeg har kapasitet til er å kjenne vrede og fortvilelse, og det var dette som preget meg på denne solglitrende skituren. Det har blitt til min grunntilstand. Selvrealisering for meg nå er å stjele noen få ting jeg trenger, og så forsvinne, for godt. Noe annet er det umulig for meg å få.
Interessant nok var det noen som ringte meg og begynte å snakke om vaksiner og deres ondskap, og hvordan visse vaksiner kan trigge feber i spedbarn, som svir av deres hjerne på et tidlig utviklingstadie, noe som igjen kan medføre autisme. Autismetilstanden kjennetegnes av at det er deler av hjernen som mangler, ikke sant, og av manglende kobling til visse deler av nervesystemet, samt egen kropp og egen følelse. Det finnes vitenskapelige undersøkelser som omtaler dette og det høres genuint ut, og jeg har allerede åpnet for muligheten at det er vaksiner som har forårsaket asperger hos meg. Jeg tror ikke at dette er en purt genetisk forekommende tilstand. I denne samtalen gikk en sammenheng opp for meg.
Som spedbarn (tror jeg) var jeg nemlig dødssyk med et eller annet virus eller en influensa, noe som ga meg sterk feber. Min morfar sa at jeg var som glødende kull, og at han var sikker på at jeg skulle dø. Min far satt ifølge mine besteforeldre bare og drakk vin, selv på sykehuset. Dette var del av en mindre pandemi den gangen, noe som tok livet av hele 11 barn. Jeg er usikker på om det tallet innebefatter hele landet, eller bare Trondheim. Når jeg tenker meg om, kanskje er det denne feberen og nærheten til døden som svidde av visse deler av min hjerne, og sendte meg i denne asperger-tilstanden. Man kan aldri vite sikkert, men det høres ut som en mulig og plausibel forklaring. Ved alder 6 hadde jeg klare autismesymptomer, blant annet behovet for å slå meg selv i hodet, og behovet for å rumle med stemmen (dette stimulerer vagus-nerven, som stort sett er mindre tilkoblet hos oss autister).
Senere kom livslang tortur i hendene til de verste narsissister, samt en fortrykkende og undertrykkende mor, for hvis ingen av dine genuine klagemål er gyldige. Alt etter kunne bare være et slaktehus.
Visste du at det er noe jeg vil ha fremfor alt, noe som for alltid er utenfor rekkevidde? Denne vissheten alene er nok til å drive meg til galskap. Dette ble jeg frasvindlet og ble forventet å synes at dette skulle være fint. Også ille ... er at ondskapen deres er forventet å være en selvfølge, og om du har noen innvendinger, eller en tanke eller følelse i det hele tatt, er det du som er monsteret. Jeg hater mennesker, og jeg hater min egen familie. Men det er ille å ha et hode som nå er fragmentert, så konsentrasjon og målrettet innsats blir umulig. Det er også ille å være i en tilstand som ville sendt de fleste menn ut i hodestups selvmord. Til min ulykke er jeg mer utholdende enn noen annen. Utholdenhet, ingen steg. Det er utholdenheten på slaktebenken.
Noen frykter at jeg skulle begå en terroraksjon. Det er helt latterlig. Det nytter ikke å drepe seg til soloppgang, fordi det er de korrupte sjelene til vanlige folk som er problemet. Serverer du hodet til deres slakter på et sølvfat, vil de sørge med hylende klagerop og så rive den edelmodige i biter. Problemet er som sagt ikke bakterier eller parasitter, men mangelen på et immunforsvar. Dette er sant i mangt og meget, også for meg. Tanken på mord følger samme logikk. Dreper du en maur finnes det mange maur som den, og alle har de bitt deg. Man får ikke renset ut alle. Arret gjenblir, sier afrikanerne. Arret gjenblir. Maur overalt.
Er det noen mening i dette? Jeg greier ikke engang å uttrykke en tanke, og selv om alt skal gå tapt i tiden, er det ingen igjen å uttrykke tanker til. Jeg, som er en freak, greier å gjenkjenne det enorme sivilisasjonsforfallet og Kali Yugas ugjendrivelige mørke. Jeg er den som vet, men har absolutt ingen makt. Den verste ulykke, ifølge grekerne. Jeg tillater meg selv å være uenig. Jeg skjønner nå hvorfor Poe (begge?) drakk seg selv til døde. Se, så dø. Det finnes intet derimellom, annet som blodløst fossil. På motsatt hold vil man antakelig som sædsprutende bløder være uten stort til ord, spesielt det skrevne ord. Det blir nok mest med orgasmebrølene da, tenker jeg.
Så ja, stjele noen få ting. Så forsvinne. Kanskje mest skal jeg stjele øyeblikk av stille refleksjon i et eller annet åpent landskap, kanskje som et minne om de skytiske sletter. Men fortsatt har jeg en samvittighet. Uansett hva elsker jeg blonde og rødhårede piker, og det er en sorg i mitt hjerte at globalistene nå utrydder den ariske rase. Nazistene hadde rett i nesten alt. Hva var det Savitri Devi sa? En dusj av atombomber om vi (altså dem) ikke kan ha vår verden. Hennes uttalelse, men ... slik det er nå, virker det som eneste mulighet. Det, eller ti tusen år som fengselsplanet, og enderesultatet er bare en strekkodet brun apekatt, noe jeg ikke bryr meg om. Jeg brydde meg om det jeg brydde meg om, for på tross av absolutt alt har jeg denne rene sjel, som ikke deles av noen annen på denne avskyelige gjennomforvaltede jord.
Drømmen om Atlantis må være mer enn bare en drøm. Jeg er lei av drømmer. Trøtt av drømmer, fordi når jeg drømmer, er jeg viss om at jeg sover. Jeg trettes av mine drømmer, hvor trøtt tror du ikke jeg er av det jeg ser med øynene åpne?
Jeg er trøtt, men kan ikke sove. I det våkne liv vet jeg at drømmeverdenen er falsk. Når jeg drømmer, vet jeg at virkeligheten er en annen, mindre, styggere, faktisk helt ubrukelig. Tro meg når jeg sier det, jeg krevde ikke perfeksjon. Jeg krevde bare skyggen av solen. Men skyggen jeg ser er kald. Min skygge er som sin eier kjølnet, det er arrets bulende kulde vi ser.
Interessant nok var det noen som ringte meg og begynte å snakke om vaksiner og deres ondskap, og hvordan visse vaksiner kan trigge feber i spedbarn, som svir av deres hjerne på et tidlig utviklingstadie, noe som igjen kan medføre autisme. Autismetilstanden kjennetegnes av at det er deler av hjernen som mangler, ikke sant, og av manglende kobling til visse deler av nervesystemet, samt egen kropp og egen følelse. Det finnes vitenskapelige undersøkelser som omtaler dette og det høres genuint ut, og jeg har allerede åpnet for muligheten at det er vaksiner som har forårsaket asperger hos meg. Jeg tror ikke at dette er en purt genetisk forekommende tilstand. I denne samtalen gikk en sammenheng opp for meg.
Som spedbarn (tror jeg) var jeg nemlig dødssyk med et eller annet virus eller en influensa, noe som ga meg sterk feber. Min morfar sa at jeg var som glødende kull, og at han var sikker på at jeg skulle dø. Min far satt ifølge mine besteforeldre bare og drakk vin, selv på sykehuset. Dette var del av en mindre pandemi den gangen, noe som tok livet av hele 11 barn. Jeg er usikker på om det tallet innebefatter hele landet, eller bare Trondheim. Når jeg tenker meg om, kanskje er det denne feberen og nærheten til døden som svidde av visse deler av min hjerne, og sendte meg i denne asperger-tilstanden. Man kan aldri vite sikkert, men det høres ut som en mulig og plausibel forklaring. Ved alder 6 hadde jeg klare autismesymptomer, blant annet behovet for å slå meg selv i hodet, og behovet for å rumle med stemmen (dette stimulerer vagus-nerven, som stort sett er mindre tilkoblet hos oss autister).
Senere kom livslang tortur i hendene til de verste narsissister, samt en fortrykkende og undertrykkende mor, for hvis ingen av dine genuine klagemål er gyldige. Alt etter kunne bare være et slaktehus.
Visste du at det er noe jeg vil ha fremfor alt, noe som for alltid er utenfor rekkevidde? Denne vissheten alene er nok til å drive meg til galskap. Dette ble jeg frasvindlet og ble forventet å synes at dette skulle være fint. Også ille ... er at ondskapen deres er forventet å være en selvfølge, og om du har noen innvendinger, eller en tanke eller følelse i det hele tatt, er det du som er monsteret. Jeg hater mennesker, og jeg hater min egen familie. Men det er ille å ha et hode som nå er fragmentert, så konsentrasjon og målrettet innsats blir umulig. Det er også ille å være i en tilstand som ville sendt de fleste menn ut i hodestups selvmord. Til min ulykke er jeg mer utholdende enn noen annen. Utholdenhet, ingen steg. Det er utholdenheten på slaktebenken.
Noen frykter at jeg skulle begå en terroraksjon. Det er helt latterlig. Det nytter ikke å drepe seg til soloppgang, fordi det er de korrupte sjelene til vanlige folk som er problemet. Serverer du hodet til deres slakter på et sølvfat, vil de sørge med hylende klagerop og så rive den edelmodige i biter. Problemet er som sagt ikke bakterier eller parasitter, men mangelen på et immunforsvar. Dette er sant i mangt og meget, også for meg. Tanken på mord følger samme logikk. Dreper du en maur finnes det mange maur som den, og alle har de bitt deg. Man får ikke renset ut alle. Arret gjenblir, sier afrikanerne. Arret gjenblir. Maur overalt.
Er det noen mening i dette? Jeg greier ikke engang å uttrykke en tanke, og selv om alt skal gå tapt i tiden, er det ingen igjen å uttrykke tanker til. Jeg, som er en freak, greier å gjenkjenne det enorme sivilisasjonsforfallet og Kali Yugas ugjendrivelige mørke. Jeg er den som vet, men har absolutt ingen makt. Den verste ulykke, ifølge grekerne. Jeg tillater meg selv å være uenig. Jeg skjønner nå hvorfor Poe (begge?) drakk seg selv til døde. Se, så dø. Det finnes intet derimellom, annet som blodløst fossil. På motsatt hold vil man antakelig som sædsprutende bløder være uten stort til ord, spesielt det skrevne ord. Det blir nok mest med orgasmebrølene da, tenker jeg.
Så ja, stjele noen få ting. Så forsvinne. Kanskje mest skal jeg stjele øyeblikk av stille refleksjon i et eller annet åpent landskap, kanskje som et minne om de skytiske sletter. Men fortsatt har jeg en samvittighet. Uansett hva elsker jeg blonde og rødhårede piker, og det er en sorg i mitt hjerte at globalistene nå utrydder den ariske rase. Nazistene hadde rett i nesten alt. Hva var det Savitri Devi sa? En dusj av atombomber om vi (altså dem) ikke kan ha vår verden. Hennes uttalelse, men ... slik det er nå, virker det som eneste mulighet. Det, eller ti tusen år som fengselsplanet, og enderesultatet er bare en strekkodet brun apekatt, noe jeg ikke bryr meg om. Jeg brydde meg om det jeg brydde meg om, for på tross av absolutt alt har jeg denne rene sjel, som ikke deles av noen annen på denne avskyelige gjennomforvaltede jord.
Drømmen om Atlantis må være mer enn bare en drøm. Jeg er lei av drømmer. Trøtt av drømmer, fordi når jeg drømmer, er jeg viss om at jeg sover. Jeg trettes av mine drømmer, hvor trøtt tror du ikke jeg er av det jeg ser med øynene åpne?
Jeg er trøtt, men kan ikke sove. I det våkne liv vet jeg at drømmeverdenen er falsk. Når jeg drømmer, vet jeg at virkeligheten er en annen, mindre, styggere, faktisk helt ubrukelig. Tro meg når jeg sier det, jeg krevde ikke perfeksjon. Jeg krevde bare skyggen av solen. Men skyggen jeg ser er kald. Min skygge er som sin eier kjølnet, det er arrets bulende kulde vi ser.
RSS Feed
