*NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier.
Når man har vært høyt nok opp på strå får man gjerne en priviligert alderdom, i den grad alder og det å gå der og vente på døden kan sies å være det. Aldershjemmet hvor de stuer deg vekk vil i det minste være av det dyrerere slaget. Det var på et av disse private helsehusene jeg søkte meg inn, etter å ha gjennomgått det begredelige programmet "Menn i helse." Omsorg er egentlig ikke min gate, men jeg kan late som. Jeg gjorde forsåvidt mye av det under min utdannelse. Latet som og latet meg. Det er lett å lure følende kvinnemennesker trill rundt, selv om de skulle være avdelingsledere. Enten må man være "empatisk" eller ta dem hard nok bakfra. I den senere tid har det gått opp for meg at kvinners definisjon på dette er en og samme ting.
Nå følger jeg trofast etter Gro Harlem Brundtland, der hun vingler sin vante gang med gåstolen. Hendene bak ryggen i min blå og hvite helsedrakt, avventende en mulighet. I lommen har jeg et tungt blylodd.
"Nei, så pent fuglene synger," sier jeg ut i løse luften.
Ikke noe svar. Den gamle kjerringa går bare og mumler for seg selv. Hva er det hun sier, egentlig? Sikkert noe om å selge ut landet og ha kontrollen på hva folk får fortalt. Vi befinner oss i "Harmonihagen," et sirkulært uteareal hvor velstelte busker, prangende trær og vakre blomsterbed utgjør vår omgivelse. En steintrapp i ti trinn fører ned til den plaskende fontenen i hagens sentrum.
Gamla vinger nær trappekanten, godt hjulpet av at jeg skumper og skyver henne i den retning med kroppen. Som i en tåke ser jeg min mulighet. Plasserer hånden på den sammenkrøkete ryggen og gir henne et ordentlig puff. Hjulene på innretningen forsvinner over, så følger den gamle kjerringa med. Like til det siste klamrer hun seg fast i håndtakene.
Gåstolen spretter himmelhøyt. Samtidig treffer pannen til Brundtland flatsteinen med et klask. Oi da! Hun velter over seg selv og flyr videre. Du store min! Hoftekammen slår i skarpkanten så det knaser. Uff da! Armene holdes stivt over hodet mens hun fortsetter ferden baklengs. Fy! Hardlandingen forflytter lårhalsen kneppende ut huden i en spiss vinkel. Å, jøye meg! Nå velter hun sidelengs. Får skulderen røsket ut av ledd og letter til en svevende piruett. Fy da! De sprø bena utsettes for nok et sammenstøt, før ferden er over og Brundtland ruller til ro ved foten av trappen. Gåstolen kommer skranglende etter, lander på hjulene og triller helt opp til bylten som ligger der. Nei, hutte meg tu! Skulle du ha sett!
Endelig kan jeg trekke pusten. Jeg skynder meg bort til den forulykkede for å forsikre meg om at ja, det gamle skinnet og beinet er faktisk dau. Med da jeg bøyer meg over liket, går det til min fortvilelse opp for meg at utysket fortsatt puster. Jeg ser meg hurtig rundt. Ingen er tilstede, og ingen har sett noe. Ikke ennå. Så jeg tvinner armen om hals og nakke og legger håndbaken oppunder haken. Vrir og presser samtidig, alt det jeg makter. Snart lyder den råtne knaselyden av en nakke som langsomt knekker. Men det er ikke nok. Jeg griper trollet etter ankelen og sleper henne bort til den brusende fontenen. Løfter henne med begge hender om halsen, og slår hodet hennes hardt mot fontenekanten. En gang. To ganger. Tre ganger. Thump! Wham! Skvisj! Først da slipper jeg tak i kadaveret, og trykker på alarmknappen jeg har hengende på brystet.
"Ånei!" jamrer jeg. "Ånei, Ånei, Ånei! Det er så forferdelig!"
Jeg jamrer og skriker videre mens helsepersonalet kommer rennende. Ti i tallet, så tjue i tallet, menn som kvinner. De tar pulsen, konstaterer de mange bruddene, og forstår at her kan intet gjøres. Tilslutt hentes en båre, hvor restene av Brundtland useremonielt veltes på. Man behøver ikke ta hensyn til beina som spriker hvitt ut kroppen i hver en retning, fordi monsteret, dette monsteret har endelig avgått med døden. Min gråt går over i en stille humring, idet heksa bæres bort til kjøleskapet, jeg mener kjølerommet. Ristingen som går gjennom kroppen min fremstår nok som sterk sinnsbevegelse for mine kollegaer. Jeg slapp til og med å anvende meg av blyloddet.
Kun en time etter sitter jeg på avdelingslederens kontor. En mann denne gangen, så her kan jeg ikke spille på følelsesstrenger. På den andre side ville nok ikke det vært mulig under slike omstendigheter, selv for meg.
"Så det er altså ingen sjanse for at jeg kan fortsette i jobben?" sier jeg, liksom håpefullt.
Mannens ansikt blir først rødt, så rødere. Imponerende nok greier han å holde kontrollen på seg selv. Han hopper ikke over kontorpulten for å gå til angrep på meg. Han svelger hardt noen ganger.
"Nei, det er dessverre ikke mulig," sier han under den største anstrengelse.
"Det var veldig synd."
Jeg sitter der i stillhet en stund, ser sorgfullt ned i gulvet.
"Men så er det dette med etterlønn, da ..."
Jeg vet ikke hvordan jeg kommer uskadet ut av kontoret, bare at jeg gjør det. Er rimelig svett om pungen da jeg skifter om i garderoben. I full sivil begir jeg meg plystrende ut til parkeringsplassen. Jobben er gjort, tenker jeg idet jeg setter meg bak rattet. Hevn er oppnådd for en hel nasjon.
Nå gjenstår det bare å mate barna til Jonas Gahr Støre med rottegift.
*NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier.
Når man har vært høyt nok opp på strå får man gjerne en priviligert alderdom, i den grad alder og det å gå der og vente på døden kan sies å være det. Aldershjemmet hvor de stuer deg vekk vil i det minste være av det dyrerere slaget. Det var på et av disse private helsehusene jeg søkte meg inn, etter å ha gjennomgått det begredelige programmet "Menn i helse." Omsorg er egentlig ikke min gate, men jeg kan late som. Jeg gjorde forsåvidt mye av det under min utdannelse. Latet som og latet meg. Det er lett å lure følende kvinnemennesker trill rundt, selv om de skulle være avdelingsledere. Enten må man være "empatisk" eller ta dem hard nok bakfra. I den senere tid har det gått opp for meg at kvinners definisjon på dette er en og samme ting.
Nå følger jeg trofast etter Gro Harlem Brundtland, der hun vingler sin vante gang med gåstolen. Hendene bak ryggen i min blå og hvite helsedrakt, avventende en mulighet. I lommen har jeg et tungt blylodd.
"Nei, så pent fuglene synger," sier jeg ut i løse luften.
Ikke noe svar. Den gamle kjerringa går bare og mumler for seg selv. Hva er det hun sier, egentlig? Sikkert noe om å selge ut landet og ha kontrollen på hva folk får fortalt. Vi befinner oss i "Harmonihagen," et sirkulært uteareal hvor velstelte busker, prangende trær og vakre blomsterbed utgjør vår omgivelse. En steintrapp i ti trinn fører ned til den plaskende fontenen i hagens sentrum.
Gamla vinger nær trappekanten, godt hjulpet av at jeg skumper og skyver henne i den retning med kroppen. Som i en tåke ser jeg min mulighet. Plasserer hånden på den sammenkrøkete ryggen og gir henne et ordentlig puff. Hjulene på innretningen forsvinner over, så følger den gamle kjerringa med. Like til det siste klamrer hun seg fast i håndtakene.
Gåstolen spretter himmelhøyt. Samtidig treffer pannen til Brundtland flatsteinen med et klask. Oi da! Hun velter over seg selv og flyr videre. Du store min! Hoftekammen slår i skarpkanten så det knaser. Uff da! Armene holdes stivt over hodet mens hun fortsetter ferden baklengs. Fy! Hardlandingen forflytter lårhalsen kneppende ut huden i en spiss vinkel. Å, jøye meg! Nå velter hun sidelengs. Får skulderen røsket ut av ledd og letter til en svevende piruett. Fy da! De sprø bena utsettes for nok et sammenstøt, før ferden er over og Brundtland ruller til ro ved foten av trappen. Gåstolen kommer skranglende etter, lander på hjulene og triller helt opp til bylten som ligger der. Nei, hutte meg tu! Skulle du ha sett!
Endelig kan jeg trekke pusten. Jeg skynder meg bort til den forulykkede for å forsikre meg om at ja, det gamle skinnet og beinet er faktisk dau. Med da jeg bøyer meg over liket, går det til min fortvilelse opp for meg at utysket fortsatt puster. Jeg ser meg hurtig rundt. Ingen er tilstede, og ingen har sett noe. Ikke ennå. Så jeg tvinner armen om hals og nakke og legger håndbaken oppunder haken. Vrir og presser samtidig, alt det jeg makter. Snart lyder den råtne knaselyden av en nakke som langsomt knekker. Men det er ikke nok. Jeg griper trollet etter ankelen og sleper henne bort til den brusende fontenen. Løfter henne med begge hender om halsen, og slår hodet hennes hardt mot fontenekanten. En gang. To ganger. Tre ganger. Thump! Wham! Skvisj! Først da slipper jeg tak i kadaveret, og trykker på alarmknappen jeg har hengende på brystet.
"Ånei!" jamrer jeg. "Ånei, Ånei, Ånei! Det er så forferdelig!"
Jeg jamrer og skriker videre mens helsepersonalet kommer rennende. Ti i tallet, så tjue i tallet, menn som kvinner. De tar pulsen, konstaterer de mange bruddene, og forstår at her kan intet gjøres. Tilslutt hentes en båre, hvor restene av Brundtland useremonielt veltes på. Man behøver ikke ta hensyn til beina som spriker hvitt ut kroppen i hver en retning, fordi monsteret, dette monsteret har endelig avgått med døden. Min gråt går over i en stille humring, idet heksa bæres bort til kjøleskapet, jeg mener kjølerommet. Ristingen som går gjennom kroppen min fremstår nok som sterk sinnsbevegelse for mine kollegaer. Jeg slapp til og med å anvende meg av blyloddet.
Kun en time etter sitter jeg på avdelingslederens kontor. En mann denne gangen, så her kan jeg ikke spille på følelsesstrenger. På den andre side ville nok ikke det vært mulig under slike omstendigheter, selv for meg.
"Så det er altså ingen sjanse for at jeg kan fortsette i jobben?" sier jeg, liksom håpefullt.
Mannens ansikt blir først rødt, så rødere. Imponerende nok greier han å holde kontrollen på seg selv. Han hopper ikke over kontorpulten for å gå til angrep på meg. Han svelger hardt noen ganger.
"Nei, det er dessverre ikke mulig," sier han under den største anstrengelse.
"Det var veldig synd."
Jeg sitter der i stillhet en stund, ser sorgfullt ned i gulvet.
"Men så er det dette med etterlønn, da ..."
Jeg vet ikke hvordan jeg kommer uskadet ut av kontoret, bare at jeg gjør det. Er rimelig svett om pungen da jeg skifter om i garderoben. I full sivil begir jeg meg plystrende ut til parkeringsplassen. Jobben er gjort, tenker jeg idet jeg setter meg bak rattet. Hevn er oppnådd for en hel nasjon.
Nå gjenstår det bare å mate barna til Jonas Gahr Støre med rottegift.
*NB! Dette er en parodi! Det er ikke ulovlig å skrive parodier.
RSS Feed
