Alle mennesker har et ene imperativ som de vektlegger mer enn alt. Ikke for sin egen lykkes skyld, og ikke for et resultat i verden, men fordi imperativet er så viktig. Slik det er, så viktig at det har blitt sin egen rettferdiggjørelse. Det er like mange måter å leve på som det er menn, sier Homer. Hvis det er sant, er det bare fordi det er like mange drømmer og håp som det er menn. Dog vet jeg at drømmene er få som de er store, og at klyngene som står rundt dem er høye i antall. Noen får sitt imperativ, iallfall som gradering, og vil derfor være relativt tilfredse inntil de på et eller annet vis skulle miste det. De vil rase desto mindre de får av imperativet, og mildne desto mer av det blir dem til del. For den dagligdagse kan dette være å ta del i et fellesskap, eller dele andres fordømmelse og aksept. Hvis man ønsker å kjøre motorsykkel eller hoppe i fallskjerm, vil man kunne gå alderdommen trygt i møte, bare man på et tidspunkt hadde imperativet i sin besittelse. Jo mer, jo bedre, selvfølgelig. Da kan man vite at selv når man lukker øynene for siste gang, vil drømmen om imperativet forbli med deg inntil slutten. Det verste er jo ikke å miste det, men aldri å få ha det. Jo sterkere kraft, jo spissere og mer spesifikk vil anrettelsen på knivbladet være. Andre er nemlig for alltid fraskilt fra sitt imperativ. Livet blir for dem å kave i havet, gått overbord, mens skipet langsomt seiler bort. Det betyr at de uansett seier aldri kan få noen lykke, og at de må gjøre noe annet. Dette noe annet vil ikke kunne gi dem det de vil ha, og det vil alltid skje med viss grad av ironi og bitterhet. De tekniske ferdighetene til en pianist, uten noe hjerte lagt i det, gitt at man skulle finne krefter til å øve sin teknikk i det store fravær. For min sin del, ingen kvinne kan gi meg det jeg vil ha, og jeg vil ikke ha den kvinne som vil ha meg, for i det har hun vist sin egen mindreverdighet. Det som gjenstår er en eller annen hjerteløs klampring på et piano jeg ikke bryr meg om. Alle mennesker har sitt imperativ. Den ene tingen de vil ha. Man kan med det ta trinnet til det neste trinn. Jeg går en trapp som leder opp til meningsløshet, noe mot natur og vilje. Men der antar jeg for mye. I sorg og vrede har mitt perspektiv blitt skjevt. Jeg vet ikke om trappen fører opp eller ned, men mistenker det siste. Og hva bryr det meg egentlig? Det er de tvungne steg. Jeg vil ikke engang ha meg selv, når jeg ikke kan få mitt imperativ. Stegene er derfor meningsløse, og min kropp er meningsløs. Likeså med sjel og tanke. Ingenting av det kan ta flukt og bære meg til det stedet hvor jeg vil være. Løsningen, tror jeg, er derfor å slå seg gjennom veggene på tårnet, og bare være i tomrommet. Ingen trapper som fører til ingenting. Ingen hviskende ord som hån. Da vil jeg bare sitte her til tidefallet ved basen av en trapp. Vente til det første trinn materialiserer seg igjen. I fravær av imperativet har det vokst seg en stor vrede. Slik imperativet rettferdiggjør seg selv, er vreden som ble til i dets fravær sin egen rettferdiggjørelse. Ingen spilling på noe piano, ingen seier eller utøvelse. Alt dette er for meg ingenting. Det er min vrede at jeg viser hvem jeg er, og at jeg fortjente bedre. Hver handling og hvert blikk kommer nå for alltid til å være ladet med vrede, og det er med vrede at jeg kan få deg til å tro på drømmene jeg hadde. Jeg griper ditt ansikt og klemmer til. Våg aldri å avkreve meg ro, tilfredshet eller lykke, fordi dette håner min drøm og min kjerne. En kaos-kriger som strider i helvetes forsteder våkner uthvilt til neste dag. Bare slik kan slagene være mange og harde nok, der jeg tramper det som håner meg, stener som ansikter, hviskende, under pansret fot.
RSS Feed
