Jeg meldte meg nylig opp på et norsk venstreforum. Det er ikke mange av dem, så man kan sikkert tenke seg hvilket. Det er her selvsagt snakk om dissenter-venstre. Mine hensikter er oppriktige, for jeg deler disse menneskenes agg mot storkapitalen og globalistene, og tenkte at det kanskje ville være noen uvaksinerte hete berter der. Nå er jeg ikke akkurat en venstretypus, og disse menneskene blir for endimensjonale i sin såkalte rettferdighetstrang. Jeg er heller ikke en høyretypus, da jeg ikke har behov for å arbeide døgnet rundt.
Så viser det seg at feeden, både for åpen og lukket gruppe, stort sett består av postede artikler fra hovedmennene, uten at det er stort til kommentarer og aktivitet, som i overhodet. Hva kan vi lære av dette? Facebook myrdet det øvrige internett, og det er ingen egentlige dissentere igjen. Ja, for venstrefolka på Facebook var en skare fryktelige angivere, som tilbrakte halvparten av tiden på å forfølge seg selv og vokte på sine egne. Det finnes altså intet egentlig politisk dissenter-miljø i Norge, verken på høyresiden eller venstresiden. Det finnes noen få prinsipielle ildsjeler, men det er alt. Som jeg har lært på svært mange måter, selv et geni må få kjærlighet for å kunne vokse opp. Man mangler livsens blod, man mangler ungdommen, og man mangler kjærlighet.
Det var nok slik romerne følte det mot slutten også. Romerne døde ut, fordi det ... tamtamtam ... var ingen romere igjen. Som Platon sier, for å være et verdig menneske som styrer over sin egen skjebne, må du interessere deg for politikk. Hvor mange er det som interesserer seg for noe i det hele tatt i dette landet, enn si vesten som helhet? Problemet er at de fleste mennesker du skal møte er åndelig avstumpet, og at de med sanne sjeler er ekstremt få og sjeldne. Så få og sjeldne at de ikke kan gi hverandre kjærlighet, fordi de har nok med seg selv og sin egen kamp. Man trengte overfloden, ikke sant, og det får man ikke i en døende sivilisasjon. Slåtten hadde evig rett. Aktivisme er fåfengt og tjener ingen hensikt. Vi er lenket til dette skipet som er på vei ned. Noen fordi de sitter i salongen, andre, slik som meg, fordi vi ikke har tilgang på provisjoner og en livbåt, enn si noen å sitte i livbåten med.
Det kommer til å bli en langsom død. Siden jeg er stor i Eros, går jeg gjennom denne dødsprosessen hver eneste dag. Jeg kan føle den store dreiningen mot undergang på min kropp, og ibor derfor denne undergangen.
Så viser det seg at feeden, både for åpen og lukket gruppe, stort sett består av postede artikler fra hovedmennene, uten at det er stort til kommentarer og aktivitet, som i overhodet. Hva kan vi lære av dette? Facebook myrdet det øvrige internett, og det er ingen egentlige dissentere igjen. Ja, for venstrefolka på Facebook var en skare fryktelige angivere, som tilbrakte halvparten av tiden på å forfølge seg selv og vokte på sine egne. Det finnes altså intet egentlig politisk dissenter-miljø i Norge, verken på høyresiden eller venstresiden. Det finnes noen få prinsipielle ildsjeler, men det er alt. Som jeg har lært på svært mange måter, selv et geni må få kjærlighet for å kunne vokse opp. Man mangler livsens blod, man mangler ungdommen, og man mangler kjærlighet.
Det var nok slik romerne følte det mot slutten også. Romerne døde ut, fordi det ... tamtamtam ... var ingen romere igjen. Som Platon sier, for å være et verdig menneske som styrer over sin egen skjebne, må du interessere deg for politikk. Hvor mange er det som interesserer seg for noe i det hele tatt i dette landet, enn si vesten som helhet? Problemet er at de fleste mennesker du skal møte er åndelig avstumpet, og at de med sanne sjeler er ekstremt få og sjeldne. Så få og sjeldne at de ikke kan gi hverandre kjærlighet, fordi de har nok med seg selv og sin egen kamp. Man trengte overfloden, ikke sant, og det får man ikke i en døende sivilisasjon. Slåtten hadde evig rett. Aktivisme er fåfengt og tjener ingen hensikt. Vi er lenket til dette skipet som er på vei ned. Noen fordi de sitter i salongen, andre, slik som meg, fordi vi ikke har tilgang på provisjoner og en livbåt, enn si noen å sitte i livbåten med.
Det kommer til å bli en langsom død. Siden jeg er stor i Eros, går jeg gjennom denne dødsprosessen hver eneste dag. Jeg kan føle den store dreiningen mot undergang på min kropp, og ibor derfor denne undergangen.
RSS Feed
