Jeg skal snakke i generelle termer i dette innlegget som på samme tid er et personlig memo. Det er to avveininger. For det første ønsker jeg å kunne ytre meg et sted. Samtidig må jeg vokte meg for forfølgere som kan tenkes å bruke ting mot meg. All frihet innskrenkes når du må holde hus med ondskapen. (marxister, psykopater, narsissister).
I julen spilte jeg et brettspill og gjorde en teknisk feil ved å ville sette ut brikker for tidlig. En "venn" smekket med det til meg i bakhodet. På tidspunktet lo jeg det bort, men jeg er en som bruker tid på å føle noe, og med det er jeg antakelig svært langsint. Handlingen er uakseptabel av to årsaker. For det første er det mangelen på respekt. Jeg kan simpelthen ikke godta at noen skal ha retten til å tråkke og trampe på meg. For det andre har dette trigget min helseparanoia. Delvis, sikkert, fordi jeg ikke godtar handlingen, men jeg kan ikke være sikker på at det bare er psykosomatisk (som det heter). Mener jeg hadde anelsen til en kul rett etter dette skjedde, og nå kjennes deler av hodebunnen nummen. Hva som er realitet og ikke, vet ikke jeg. Det vil jeg kanskje heller ikke vite. (Hårtap, nerveskade, hjerneskade). Det jeg vet er at dette hadde jeg ikke råd til. Jeg har ting jeg må gjøre, og etter julen er jeg en bunt med nerver. Jeg har ikke råd til å måtte fokusere og prune over dette, som jeg ikke trengte og som noen andre skulle legge på meg for sitt egos skyld. (Dette er nok det mest utålelige for meg).
Jeg gjorde det klart for vedkommende at dette er uakseptabelt, og at jeg ikke vil finne meg i mer. Dette over SMS. Svaret var det sedvanlige "hahaha." Igjen, det er mangelen på respekt. Jeg vet at vedkommende i sitt hjerte er en hund som bare kan forstå makt og status. Det er sørgelig å vite at jeg holdes i et slikt lavt omdømme. Med det rykker vedkommende svært langt ned på min venneliste. En strike til, og han er ute. Det er prinsippet, og jeg må kunne forsvare meg selv. Dette har jeg nå gjort klart.
Jeg er ikke et klassisk mobbeoffer, men jeg har fått kjenne negativene fra kvinner og menn på kroppen, på måter som en vanlig person aldri ville kunne forstå. Kvinner angriper deg indirekte, tar fra deg muligheter, stillinger og bakvasker deg, det er sant. Menn kan kveste deg for livet, eller på subtile måter påføre deg sår og skader som du ikke hadde råd til, fordi dette er "fint." Jeg vet at menn er verre fiender å ha på den måten. Menn er noe av det verste, og man må jo sitte 21 år i fengsel om man kapper dem opp med øks. Jeg har vært redd for mitt eksplosive raseri på den måten, og med god grunn. Man står mellom å gyve løs på noen med kniven eller late som ingenting med "hahaha." På den måten er det bedre å si ifra, men min æresfølelse er langt fra tilfreds. Heller ikke min helseparanoia, som nå er hyperaktivert. Jeg kjenner mekanismen, fordi jeg har vært der så mange ganger før, men har vansker med å stoppe den.
Jeg har ikke råd. Jeg trenger å få gjort de tingene jeg skal få gjort, og jeg trenger ikke at noen skal legge noe negativ på meg. Det heter seg at ved førtiårsalderen har man i snitt kun en venn. På den måten er det nok på høy tid å slanke listen. Venner er en anstrengelse og liabilitet, og dette har aldri vært en naturlig konstelasjon, da jeg ikke utstår hundemenneskene. Prinsippet er at ingen skal røre kroppen min. Dette er enkelt. Det har jeg måttet true min familie for å få til å forstå. Det samme nå, til mine venner. Aldri rør meg. Det du kaller grunner og følelser bryr jeg meg ikke om. Prinsippet!
Nå trenger jeg å stabilisere ting på tross av mitt dype raseri, som har lammet meg. Jeg må gå videre med alle skader og sår, og gjøre de tingene jeg trenger å gjøre. Denslags skal aldri skje igjen fra det jeg kaller vennehold. Det har med min verdighet å gjøre. Ingen mann av verdighet kan finne seg i å bli smekket til. Folk vil behandle deg så dårlig som du lar dem. Min grense er satt, og er fryktelig, fryktelig enkelt. Dette er ikke vanskelig å forstå.
Jeg har fremmet hvordan jeg er i besittelse av mange venner, men det er en livsløgn. Faen ta dem som tråkker på min grunn.
I julen spilte jeg et brettspill og gjorde en teknisk feil ved å ville sette ut brikker for tidlig. En "venn" smekket med det til meg i bakhodet. På tidspunktet lo jeg det bort, men jeg er en som bruker tid på å føle noe, og med det er jeg antakelig svært langsint. Handlingen er uakseptabel av to årsaker. For det første er det mangelen på respekt. Jeg kan simpelthen ikke godta at noen skal ha retten til å tråkke og trampe på meg. For det andre har dette trigget min helseparanoia. Delvis, sikkert, fordi jeg ikke godtar handlingen, men jeg kan ikke være sikker på at det bare er psykosomatisk (som det heter). Mener jeg hadde anelsen til en kul rett etter dette skjedde, og nå kjennes deler av hodebunnen nummen. Hva som er realitet og ikke, vet ikke jeg. Det vil jeg kanskje heller ikke vite. (Hårtap, nerveskade, hjerneskade). Det jeg vet er at dette hadde jeg ikke råd til. Jeg har ting jeg må gjøre, og etter julen er jeg en bunt med nerver. Jeg har ikke råd til å måtte fokusere og prune over dette, som jeg ikke trengte og som noen andre skulle legge på meg for sitt egos skyld. (Dette er nok det mest utålelige for meg).
Jeg gjorde det klart for vedkommende at dette er uakseptabelt, og at jeg ikke vil finne meg i mer. Dette over SMS. Svaret var det sedvanlige "hahaha." Igjen, det er mangelen på respekt. Jeg vet at vedkommende i sitt hjerte er en hund som bare kan forstå makt og status. Det er sørgelig å vite at jeg holdes i et slikt lavt omdømme. Med det rykker vedkommende svært langt ned på min venneliste. En strike til, og han er ute. Det er prinsippet, og jeg må kunne forsvare meg selv. Dette har jeg nå gjort klart.
Jeg er ikke et klassisk mobbeoffer, men jeg har fått kjenne negativene fra kvinner og menn på kroppen, på måter som en vanlig person aldri ville kunne forstå. Kvinner angriper deg indirekte, tar fra deg muligheter, stillinger og bakvasker deg, det er sant. Menn kan kveste deg for livet, eller på subtile måter påføre deg sår og skader som du ikke hadde råd til, fordi dette er "fint." Jeg vet at menn er verre fiender å ha på den måten. Menn er noe av det verste, og man må jo sitte 21 år i fengsel om man kapper dem opp med øks. Jeg har vært redd for mitt eksplosive raseri på den måten, og med god grunn. Man står mellom å gyve løs på noen med kniven eller late som ingenting med "hahaha." På den måten er det bedre å si ifra, men min æresfølelse er langt fra tilfreds. Heller ikke min helseparanoia, som nå er hyperaktivert. Jeg kjenner mekanismen, fordi jeg har vært der så mange ganger før, men har vansker med å stoppe den.
Jeg har ikke råd. Jeg trenger å få gjort de tingene jeg skal få gjort, og jeg trenger ikke at noen skal legge noe negativ på meg. Det heter seg at ved førtiårsalderen har man i snitt kun en venn. På den måten er det nok på høy tid å slanke listen. Venner er en anstrengelse og liabilitet, og dette har aldri vært en naturlig konstelasjon, da jeg ikke utstår hundemenneskene. Prinsippet er at ingen skal røre kroppen min. Dette er enkelt. Det har jeg måttet true min familie for å få til å forstå. Det samme nå, til mine venner. Aldri rør meg. Det du kaller grunner og følelser bryr jeg meg ikke om. Prinsippet!
Nå trenger jeg å stabilisere ting på tross av mitt dype raseri, som har lammet meg. Jeg må gå videre med alle skader og sår, og gjøre de tingene jeg trenger å gjøre. Denslags skal aldri skje igjen fra det jeg kaller vennehold. Det har med min verdighet å gjøre. Ingen mann av verdighet kan finne seg i å bli smekket til. Folk vil behandle deg så dårlig som du lar dem. Min grense er satt, og er fryktelig, fryktelig enkelt. Dette er ikke vanskelig å forstå.
Jeg har fremmet hvordan jeg er i besittelse av mange venner, men det er en livsløgn. Faen ta dem som tråkker på min grunn.
RSS Feed
