Jeg har gått gjennom to hurtige skifter i paradigme den senere tid. Rett nok har hver av disse skiftene levd under jorden som ubevisste strømninger i en årrekke, ja, kanskje mange tiår, men bevisst erkjennelse er noe annet. Det første området er samfunnsmessig. Lenge trodde jeg at vestens forfall og undergang var en uungåelig biologisk prosess, et resultat av entropi og forfall. Nå forstår jeg at noen har sprøytet giften direkte inn, slik at frøet av gjenfødelse aldri kan spire. Vi er nå utsatt for verdens største folkemord, og saueflokken jubler. Bedre menn enn meg har blitt drevet til selvmord av slike tragedier. Heraklits tårer blir intet mot nåtidens nedrighet.
Det andre skiftet er innen kjønnsrelasjoner. Jeg har vært i ferd med å lage en podcast der jeg omtaler status som høyeste imperativ for kvinner. Det ville vært sant for 50 år siden, men verden har forandret seg siden den gang. Jeg har blitt grundig tilbakevist av denne ubestridelige visdommen. Rett nok er tilstanden i dag en boble som er uholdbar i lengden, men enn så lenge lever vi i en verden hvor mannens(!) utseende betyr nesten alt.
Det andre skiftet er innen kjønnsrelasjoner. Jeg har vært i ferd med å lage en podcast der jeg omtaler status som høyeste imperativ for kvinner. Det ville vært sant for 50 år siden, men verden har forandret seg siden den gang. Jeg har blitt grundig tilbakevist av denne ubestridelige visdommen. Rett nok er tilstanden i dag en boble som er uholdbar i lengden, men enn så lenge lever vi i en verden hvor mannens(!) utseende betyr nesten alt.
Denne traff meg spesielt hardt. Når kvinner begynner å bry seg om status er det forsent.
RSS Feed
