Jeg har konsentrasjonen til et lufthode akkurat nå, men jeg skal forsøke å få ned noen ord.
Jeg gikk altså til butikken etter først å ha forsøkt å gå til et annet sted. Dette var ikke mulig, altså å gå til andrestedet. Mens jeg gikk filosoferte jeg over dette med Dionysos og Apollon, og balansepunktet jeg og andre mener bør være derimellom. På butikken vurderte jeg altså å kjøpe meg en 6pack. Avveiningene er flerfold. Jeg trenger noe til å ta eggen av, og definitivt noe til å forøke mitt lisvmot og utøvde kraft. På motsatt hold er jeg redd for at demonen skal komme tilbake. Jeg har også denne ekstreme vissheten om at alkohol aldri løser noe, og ikke gir kreativ i kraft i nuet (jeg har forsøkt mange ganger). Eventuell kraft måtte altså komme etter det faktum (av drikking), fordi man hadde en slags glede i livet.
Dilemmaet var antakeligt utløst av, men ikke unnfanget av en artikkel om en bonde jeg leste om, som ikke handlet på butikken med mindre han skulle handle øl, fordi han var så vellykket med griser som han foret med sopp.
Det er umulig å si hvor lenge jeg stod i butikken og kivdes. En halvtime eller en time. Men tilslutt falt jeg på ikke å kjøpe. Argumentet som stod tyngst var det jeg lenge har visst. Det løser ikke noe.
Samtidig er livet mitt mer av det samme. Det verste er stillstanden. Det har også kommet en gryende visshet for meg at jeg må ha en eller annen form for hjerneskade. Det jeg forsøker på nytter ikke, da demonen allerede har skjedd, og jeg mangler deler av hjernen. I fremtiden må jeg velge hva jeg skal gjøre. Man må virke med det man har, men jeg undrer på hva som kan gi meg kraft, om noe.
Det er vanskelig å få noe til å gå rundt, selv enkle måltider. Brant meg jo en gang forleden da gudene skulle plage meg. Nå sent i natt skumpet jeg borti pulten som stereoforsterkeren står på mens jeg såg en dokumentar om tanks. Pult og stereo ristet. Likte det ikke. Det var intet avbrudd i lyd, og jeg merker ikke noe i ettetid, likevel har jeg gjort research. Må slå det av meg, for dette kan jeg uansett ikke kontrollere. Erratismen er et symptom på den underliggende dårlige tilstand, likevel føler jeg at jeg ikke har råd til noe setback, eller å bli fratatt selv det minste. Jeg kan ikke erstatte utstyr dersom noe går galt. Som sagt, likte det ikke. Må slå det av meg.
Ja, så det er situasjonen. Alt er på stedet hvil. Og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Stillstand og erratikk. Hver del av meg er i en slags splittet ekstremstillstand. Nervedirrelse og i melankolsk sørpe til samme tid.
Jeg gikk altså til butikken etter først å ha forsøkt å gå til et annet sted. Dette var ikke mulig, altså å gå til andrestedet. Mens jeg gikk filosoferte jeg over dette med Dionysos og Apollon, og balansepunktet jeg og andre mener bør være derimellom. På butikken vurderte jeg altså å kjøpe meg en 6pack. Avveiningene er flerfold. Jeg trenger noe til å ta eggen av, og definitivt noe til å forøke mitt lisvmot og utøvde kraft. På motsatt hold er jeg redd for at demonen skal komme tilbake. Jeg har også denne ekstreme vissheten om at alkohol aldri løser noe, og ikke gir kreativ i kraft i nuet (jeg har forsøkt mange ganger). Eventuell kraft måtte altså komme etter det faktum (av drikking), fordi man hadde en slags glede i livet.
Dilemmaet var antakeligt utløst av, men ikke unnfanget av en artikkel om en bonde jeg leste om, som ikke handlet på butikken med mindre han skulle handle øl, fordi han var så vellykket med griser som han foret med sopp.
Det er umulig å si hvor lenge jeg stod i butikken og kivdes. En halvtime eller en time. Men tilslutt falt jeg på ikke å kjøpe. Argumentet som stod tyngst var det jeg lenge har visst. Det løser ikke noe.
Samtidig er livet mitt mer av det samme. Det verste er stillstanden. Det har også kommet en gryende visshet for meg at jeg må ha en eller annen form for hjerneskade. Det jeg forsøker på nytter ikke, da demonen allerede har skjedd, og jeg mangler deler av hjernen. I fremtiden må jeg velge hva jeg skal gjøre. Man må virke med det man har, men jeg undrer på hva som kan gi meg kraft, om noe.
Det er vanskelig å få noe til å gå rundt, selv enkle måltider. Brant meg jo en gang forleden da gudene skulle plage meg. Nå sent i natt skumpet jeg borti pulten som stereoforsterkeren står på mens jeg såg en dokumentar om tanks. Pult og stereo ristet. Likte det ikke. Det var intet avbrudd i lyd, og jeg merker ikke noe i ettetid, likevel har jeg gjort research. Må slå det av meg, for dette kan jeg uansett ikke kontrollere. Erratismen er et symptom på den underliggende dårlige tilstand, likevel føler jeg at jeg ikke har råd til noe setback, eller å bli fratatt selv det minste. Jeg kan ikke erstatte utstyr dersom noe går galt. Som sagt, likte det ikke. Må slå det av meg.
Ja, så det er situasjonen. Alt er på stedet hvil. Og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Stillstand og erratikk. Hver del av meg er i en slags splittet ekstremstillstand. Nervedirrelse og i melankolsk sørpe til samme tid.
RSS Feed
