Jeg tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om demonen, med de tingene jeg er villig til å si her for åpen blogg. Som man vet har jeg vært rusfri siden november 2021, med unntak av bruk av koffein. Dette var nødvendig for meg for å overvinne det jeg kaller for demonen. I tillegg antok jeg en stoisk ideologi og overbevisning, og på ekte innsiktsvis begynte jeg å behandle min autisme med en teknikk som stort sett er ukjent, men som er vitenskapelig bevist til å fungere på sterke autister, av typ de som skrikende ruller rundt på gulvet bare mamma beslaglegger playstationen. Jeg gjorde alt dette med reell overbevisning, og for første gang i mitt liv skjedde det jeg til nå ikke har vært i stand til. Jeg fikk demonen under kontroll.
Påfallende er at tilstanden jeg entret var utelukkende apollinsk. Jeg har fått en sterk selvkontroll, en slags ro og sinnets renhet, uansett hva som skjer, og jeg har med sannferdighet gått til rette med min familie, til punktet at jeg ødela dem gjennom den romerske ekvivalenten av å slepe dem ut på gata etter håret og si dem sannheten i full offentlighet. Jeg drev kniven gjennom meg selv, og med det drev jeg kniven gjennom dem, noe som var det jeg alltid har ønsket. Det var yttersk poetisk og høyeste rettferd til samme tid, kanskje min mest geniale handling så langt. Min sannhet er sterkere enn noen av dine løgner. Dette er Apollon som taler. Jeg har på alle vis utviklet en mestervilje.
Men som Nietzsche er inne på, den rendyrkede apollinske tilstand mangler livskraft, og dette har vært tilfelle med meg. Prisen jeg betalte for den rene sannhet og min store selvkontroll har vært en nesten total mangel på drive. Denne mangelen har vedvart over disse 14 månedene som har gått. Den kan altså ikke være episodisk eller handle om detaljer eller følelser. Vel, 1+4 er 5, som er mitt frihetstall. Åpenbart at den tiden som har gått er profetisk.
Så jeg bestemte meg for å drikke alkohol igjen. Dette har jeg nå gjort. Jeg kjøpte inn syv halvlitere, og har nå drukket fem av dem. Jøss. Der er det tallet igjen. Åpenbart at profetien stemmer. Jeg tåler selvsagt langt mindre nå enn i tiden som dranker, da store mengder kunne bli supet ned på forbausende kort tid. Det skal sies at selv om alkohol har vært knyttet til svært negative hendelser for meg, har jeg egentlig aldri stått i fare for å bli alkoholiker. Til det er jeg for lat og blir for ødelagt dagen derpå. Problemet var snarere selskapet jeg holdt meg med, eller for å være eksakt, ble påtvunget ved ulike anledninger.
I alle tilfeller, resultatet nå var svært lite spektakulært. Jeg ble selvsagt beruset, og det var ingen stor overgang i det å drikke igjen, det føltes som om jeg hadde sluttet å drikke forrige uke. Ølet smakte ikke spesielt godt, og jeg ble heller ikke særdeles beruset. Litt dummere blir man, noe som gjorde at jeg holdt tungen ekstra godt i munnen når jeg konsentrerte meg om oppgaver.
Alt dette gjorde jeg for å med Nietzsche få tilgang på livskraften som hører Dionysos til, for å være mer tilstede i verden og igjen bli en hel skikkelse, bare nå med demonen avskåret fra min stigende sol. Demonen var forøvrig knyttet til en konkret skikkelse jeg nå har kuttet av, og derfor stiger ikke demonen mer med solen.
Jeg fryktet at når jeg nå tok vekk ett av mine tre ben (rusfrihet, stoisisme, vagus) så ville demonen gjenkomme. Tidligere har nemlig alkohol alltid fungert på den måten. En intens trang vekkes, både fysisk og mentalt, en eskalerende kompulsjon jeg alltid gir etter overfor. Jeg husker spesielt en episode i Trondheim, hvor det virket som om asfalten ble fylt med et lys og min kropp ble grepet av et indre reptil. Så ille var det. Og nå ... nå skjedde ikke dette. Ikke i det hele tatt. Det var som om disse følelsene aldri var til.
Hvorfor det? Jeg tror jeg vet svaret. Det finnes to typer rus. Den ene er dopamindrevet og handler om nytelse. Denne er overfladisk og lettest å bekjempe. Den andre handler om undertrykkelsen av smerte. Siden jeg med gudene som vitne hadde utført to handlinger, altså kuttet av demonsolens skikkelse i full offentlighet, og hadde forløst min autisme, var den indre smerten borte. Demonen for meg har nå blitt en vanlig form for rus, ingen sterk indre kompulsjon. Demonen er bare dopamindrevet, og derfor lekende lett å bekjempe.
Jeg sier selvsagt dette på et tidlig stadie, og det kan hende jeg må spise ordene mine, men slik synes det altså nå. Dessuten er det sant, kompulsjonen er borte. Jeg har antatt min mestervilje og gjort meg selv hel ved å ekstern kutte av tornen som plaget meg, og ved internt og kroppslig forløse meg selv, på måter som man aldri lærer om i en lærebok eller blir samfunnsmessig fortalt. Konvensjonell visdom er som gift som meg. Ingen råd har fungert. Jeg måtte finne frem til det selv. Men så var jeg alltid en unik skikkelse og valgte venstrehåndsveien for lang tid tilbake.
Det skal dog sies at arrene og konsekvensene av demonen selvsagt aldri kan bli borte. Det er vel sånn et afrikansk ordtak lyder. Såret gror, arret vedblir. Men jeg har nå som apollinsk solgud senket meg selv ned til jorden, med eføy og slanger snoende seg rundt mine føtter. Jeg vil altså tillate meg selv å drikke ved ulike anledninger, når det måtte passe. Ikke at jeg har noen sterke behov. Jeg tror med dette at min livskraft og tilstedeværelse vil forøke seg, og at jeg med det vil bli det jeg var, en virkende intellektuell, bare denne gangen uten et rynket demonansikt snerrende ved mitt øre, hver gang jeg mottar nye gaver fra gudene.
Nå står jeg på to ben, uten min krykke. Jeg er en sinnets stoiker og kan dempe det autistiske mishag gjennom vagus. Brødrene Apollon og Dionysos har kommet sammen. Jeg stridet, og vant. Måtte det bli mer av det. Mye mer. Mesterviljen krever seier, overalt og alle steder. Kvinner skal underkaste seg, fiender drepes, og verk skal skrives. Jeg vil det andre menn vil, bare mer.
En gang ringte min far opp en kvinne og fortalte henne: "Du aner ikke hva jeg er i stand til." Som far, så sønn. Siden jeg virker uten skam og har blitt voldtatt av Apollon under Mayas skjørtekant, er dette også sant om meg. Vi kan ikke ane det, men det har meldt sin ankomst like fullt.
Påfallende er at tilstanden jeg entret var utelukkende apollinsk. Jeg har fått en sterk selvkontroll, en slags ro og sinnets renhet, uansett hva som skjer, og jeg har med sannferdighet gått til rette med min familie, til punktet at jeg ødela dem gjennom den romerske ekvivalenten av å slepe dem ut på gata etter håret og si dem sannheten i full offentlighet. Jeg drev kniven gjennom meg selv, og med det drev jeg kniven gjennom dem, noe som var det jeg alltid har ønsket. Det var yttersk poetisk og høyeste rettferd til samme tid, kanskje min mest geniale handling så langt. Min sannhet er sterkere enn noen av dine løgner. Dette er Apollon som taler. Jeg har på alle vis utviklet en mestervilje.
Men som Nietzsche er inne på, den rendyrkede apollinske tilstand mangler livskraft, og dette har vært tilfelle med meg. Prisen jeg betalte for den rene sannhet og min store selvkontroll har vært en nesten total mangel på drive. Denne mangelen har vedvart over disse 14 månedene som har gått. Den kan altså ikke være episodisk eller handle om detaljer eller følelser. Vel, 1+4 er 5, som er mitt frihetstall. Åpenbart at den tiden som har gått er profetisk.
Så jeg bestemte meg for å drikke alkohol igjen. Dette har jeg nå gjort. Jeg kjøpte inn syv halvlitere, og har nå drukket fem av dem. Jøss. Der er det tallet igjen. Åpenbart at profetien stemmer. Jeg tåler selvsagt langt mindre nå enn i tiden som dranker, da store mengder kunne bli supet ned på forbausende kort tid. Det skal sies at selv om alkohol har vært knyttet til svært negative hendelser for meg, har jeg egentlig aldri stått i fare for å bli alkoholiker. Til det er jeg for lat og blir for ødelagt dagen derpå. Problemet var snarere selskapet jeg holdt meg med, eller for å være eksakt, ble påtvunget ved ulike anledninger.
I alle tilfeller, resultatet nå var svært lite spektakulært. Jeg ble selvsagt beruset, og det var ingen stor overgang i det å drikke igjen, det føltes som om jeg hadde sluttet å drikke forrige uke. Ølet smakte ikke spesielt godt, og jeg ble heller ikke særdeles beruset. Litt dummere blir man, noe som gjorde at jeg holdt tungen ekstra godt i munnen når jeg konsentrerte meg om oppgaver.
Alt dette gjorde jeg for å med Nietzsche få tilgang på livskraften som hører Dionysos til, for å være mer tilstede i verden og igjen bli en hel skikkelse, bare nå med demonen avskåret fra min stigende sol. Demonen var forøvrig knyttet til en konkret skikkelse jeg nå har kuttet av, og derfor stiger ikke demonen mer med solen.
Jeg fryktet at når jeg nå tok vekk ett av mine tre ben (rusfrihet, stoisisme, vagus) så ville demonen gjenkomme. Tidligere har nemlig alkohol alltid fungert på den måten. En intens trang vekkes, både fysisk og mentalt, en eskalerende kompulsjon jeg alltid gir etter overfor. Jeg husker spesielt en episode i Trondheim, hvor det virket som om asfalten ble fylt med et lys og min kropp ble grepet av et indre reptil. Så ille var det. Og nå ... nå skjedde ikke dette. Ikke i det hele tatt. Det var som om disse følelsene aldri var til.
Hvorfor det? Jeg tror jeg vet svaret. Det finnes to typer rus. Den ene er dopamindrevet og handler om nytelse. Denne er overfladisk og lettest å bekjempe. Den andre handler om undertrykkelsen av smerte. Siden jeg med gudene som vitne hadde utført to handlinger, altså kuttet av demonsolens skikkelse i full offentlighet, og hadde forløst min autisme, var den indre smerten borte. Demonen for meg har nå blitt en vanlig form for rus, ingen sterk indre kompulsjon. Demonen er bare dopamindrevet, og derfor lekende lett å bekjempe.
Jeg sier selvsagt dette på et tidlig stadie, og det kan hende jeg må spise ordene mine, men slik synes det altså nå. Dessuten er det sant, kompulsjonen er borte. Jeg har antatt min mestervilje og gjort meg selv hel ved å ekstern kutte av tornen som plaget meg, og ved internt og kroppslig forløse meg selv, på måter som man aldri lærer om i en lærebok eller blir samfunnsmessig fortalt. Konvensjonell visdom er som gift som meg. Ingen råd har fungert. Jeg måtte finne frem til det selv. Men så var jeg alltid en unik skikkelse og valgte venstrehåndsveien for lang tid tilbake.
Det skal dog sies at arrene og konsekvensene av demonen selvsagt aldri kan bli borte. Det er vel sånn et afrikansk ordtak lyder. Såret gror, arret vedblir. Men jeg har nå som apollinsk solgud senket meg selv ned til jorden, med eføy og slanger snoende seg rundt mine føtter. Jeg vil altså tillate meg selv å drikke ved ulike anledninger, når det måtte passe. Ikke at jeg har noen sterke behov. Jeg tror med dette at min livskraft og tilstedeværelse vil forøke seg, og at jeg med det vil bli det jeg var, en virkende intellektuell, bare denne gangen uten et rynket demonansikt snerrende ved mitt øre, hver gang jeg mottar nye gaver fra gudene.
Nå står jeg på to ben, uten min krykke. Jeg er en sinnets stoiker og kan dempe det autistiske mishag gjennom vagus. Brødrene Apollon og Dionysos har kommet sammen. Jeg stridet, og vant. Måtte det bli mer av det. Mye mer. Mesterviljen krever seier, overalt og alle steder. Kvinner skal underkaste seg, fiender drepes, og verk skal skrives. Jeg vil det andre menn vil, bare mer.
En gang ringte min far opp en kvinne og fortalte henne: "Du aner ikke hva jeg er i stand til." Som far, så sønn. Siden jeg virker uten skam og har blitt voldtatt av Apollon under Mayas skjørtekant, er dette også sant om meg. Vi kan ikke ane det, men det har meldt sin ankomst like fullt.
RSS Feed
