Av absolutt alle musikksjangere må Dungeon Synth være nærmest mitt hjerte. Før i tiden hadde jeg ikke begrep om sjangeren, men lyttet stadig til musikk som kunne falle under den samlebenevnelsen. Til og med før MP3en ble oppfunnet lyttet jeg til Midi-filer, ofte av pop-låter og film-scores, dette på en 486. Det instrumentelle innholdet kan av og til skape samme stemning.
Her er en slags definisjon: Dungeon Synth is a style of music pioneered in the 1990s that evokes a sense of fantasy through synthesizers, capable of pulling from a diverse range of influences—including but not limited to ambient, medieval folk pastiche, neoclassical darkwave, game and film scores, new age, and progressive electronic. Though the early scene was quite niche and strongly linked to black metal, the mid-2010s led to a revitalization of the genre as its own standalone scene. Dungeon synth was already quite varied in scope, but the accessibility of self-publishing via Bandcamp has allowed for continued developments and micro-scenes.
Det er selvsagt logisk at jeg er et barn av 90-tallet på de fleste måter.
Alt er ikke like bra, selvsagt, men noe av innholdet kan være guddommelig. Et annet fortrinn er at en enkeltperson kan legge ut på en kunstnerisk reise. Sjangeren gir altså enorm frihet og enorme muligheter. På den måteren har sjangeren noe til felles med romanskriving (før venstreeliten og dumme arbeidere ødela alt) og japansk Manga. I sistnevnte tilfelle kan man lage hele epos utav å voldta en hel ungdomsskole, noe som for meg er den eneste grunnen til å følge på med noe sånt. Nei, hysj .... If I find out you're not a virgin your application will be rejected.
Av størrelser å nevne har man Halindir og Secret Stairways. Av og til har musikerne en konsistent portefølje som disse, av og til er gullkornene mer spredd. Noen bruker hele livet på å skape knapt en time med musikk, slik som Secret Stairways. Min hyllest er gitt om det er lite eller stort. Målet er nemlig denne berøringen med en eller annen mystisk kvalitet.
Hvis porteføljen blir for stor er det også et problem. Jim Kirk er en av de definitive pionerene, har produsert enormt med materiale med jevnt over god kvalitet. Men han mangler den mystiske berøringen med gudene som jeg etterspør. Et sublimt øyeblikk overgår en levetid med arbeid. På en måte vil kanskje for mye arbeid fornærme gudene, da man blir stående og stange og rølpe utenfor en stengt port, som var man en eller annen utålmodig ku. Heller da en musiker som pøser ut sin sjel og så gir seg en kule i kalotten, som Matthew Davis i Secret Stairways.
Med alt dette i tankene kom jeg over dette albumet:
Her er en slags definisjon: Dungeon Synth is a style of music pioneered in the 1990s that evokes a sense of fantasy through synthesizers, capable of pulling from a diverse range of influences—including but not limited to ambient, medieval folk pastiche, neoclassical darkwave, game and film scores, new age, and progressive electronic. Though the early scene was quite niche and strongly linked to black metal, the mid-2010s led to a revitalization of the genre as its own standalone scene. Dungeon synth was already quite varied in scope, but the accessibility of self-publishing via Bandcamp has allowed for continued developments and micro-scenes.
Det er selvsagt logisk at jeg er et barn av 90-tallet på de fleste måter.
Alt er ikke like bra, selvsagt, men noe av innholdet kan være guddommelig. Et annet fortrinn er at en enkeltperson kan legge ut på en kunstnerisk reise. Sjangeren gir altså enorm frihet og enorme muligheter. På den måteren har sjangeren noe til felles med romanskriving (før venstreeliten og dumme arbeidere ødela alt) og japansk Manga. I sistnevnte tilfelle kan man lage hele epos utav å voldta en hel ungdomsskole, noe som for meg er den eneste grunnen til å følge på med noe sånt. Nei, hysj .... If I find out you're not a virgin your application will be rejected.
Av størrelser å nevne har man Halindir og Secret Stairways. Av og til har musikerne en konsistent portefølje som disse, av og til er gullkornene mer spredd. Noen bruker hele livet på å skape knapt en time med musikk, slik som Secret Stairways. Min hyllest er gitt om det er lite eller stort. Målet er nemlig denne berøringen med en eller annen mystisk kvalitet.
Hvis porteføljen blir for stor er det også et problem. Jim Kirk er en av de definitive pionerene, har produsert enormt med materiale med jevnt over god kvalitet. Men han mangler den mystiske berøringen med gudene som jeg etterspør. Et sublimt øyeblikk overgår en levetid med arbeid. På en måte vil kanskje for mye arbeid fornærme gudene, da man blir stående og stange og rølpe utenfor en stengt port, som var man en eller annen utålmodig ku. Heller da en musiker som pøser ut sin sjel og så gir seg en kule i kalotten, som Matthew Davis i Secret Stairways.
Med alt dette i tankene kom jeg over dette albumet:
Dette albumet viser hvordan enkelte kunstnere er eslet til å lage bare et verk. Såvidt jeg har skjønt det har dette bandet laget et annet album, men det er verre enn meningsløst. Vedkommende sperget ut og brukte masse samples og dialoglinjer som formelig druknet ut musikken. Vedkommende burde ha hørt på meg, for jeg er en meget god kritiker. Alle band som tenker å bruke dialoglinjer i musikken sin, bør sørge for å ta vare på og parallellutgi materialet i en egen instrumentalutgave. Det samme er sant for power-metal bandet Skyfire, der jeg endog kontaktet musikerne for å se om det var en mulighet for å få fatt på en ren instrumentalutgave, dessverre uten hell.
Det overnevnte album har kvaliteter som jeg har vanskelig for å definere eller sette fingeren på, men som taler direkte til meg. Man kan endog si at albumet er et uttrykk for mitt eget sjelsinnhold. Musikken er under alle målestokker rudimentær og enkel, og det er kan hende jeg også. Det er kombinasjonen av enkle, progressive lag med instrumenter, og en episk og melankolsk atmosfære som appellerer så mye til meg. Musikken er selvsagt et barn av 90-tallet, og det er bakgrunnssettingen også. Advanced Dungeons & Dragons, Ravenloft og Dragonlance, med karakteren Raistlin Majere har jeg en intim befattelse med selv. Jeg sier som skaperen av denne musikken. Forever I shalt dwell in Ravenloft. Dette var en del av en rollespillkampanje jeg holdt på med da jeg var fra 16-18 år gammel. Tror vi greide å komme oss ut av marerittet mot slutten også. Så både som uttrykk og i bakgrunnsmateriale har dette albumet en direkte appell, noe som nesten er litt urovekkende. Hva er det jeg ikke ser om meg selv? Har jeg vært den samme all denne tiden?
Det overrasket meg å finne ut at personen bak dette prosjektet er gresk. Jeg trodde eneste verdige greker i moderne tid var Vangelis, men der tok jeg sannelig feil. Grekerne er jo nå en elendig remnant av en remnant, med fetladne mennesker som står på gata og roper eller kjører rundt på en Vespa. Antakelig er analsex den eneste kontinuasjonslinjen de har med seg fra antikken. Ikke for det. Vangelis flyktet fra militærdiktaturet i Hellas til Storbritannia på 70-tallet. Hadde han vært virkende i dag, ville han nok måtte flykte fra den forbannede øy. Som Dutton sier, det er Øst-Europa som er skjebnebestemt til å bli det nye Bysants.
Dog, det skal sies at noen musiker ikke kan forløse eller rettferdiggjøre et folk. En musiker er egentlig snakk om en slags legemeliggjort ånd på jorden. Personen som fungerer som oppbevaringskrukke for denne ånden er av en helt tilfeldig kvalitet. Varg Vikernes er uovertruffen som musiker, men en katastrofe som tenkende. Det samme er tilfelle med Ludvig van "Jeg skal høre i himmelen" Beethoven og Richard "Jeg er pasifist" Wagner. Nei, huff. Man må for all del skille ånd fra menneske. Hva det gjelder korva fra Neblus, trodde jeg en stund at dette måtte være snakk om en saksisk person. Så feil tok jeg altså. Ånder kan altså ta bolig på jorden i hvilken oppbevaringskrukke som helst, men kropp og tenkning er knyttet til jorden og kan derfor aldri være en tilfeldighet.
Det overnevnte album har kvaliteter som jeg har vanskelig for å definere eller sette fingeren på, men som taler direkte til meg. Man kan endog si at albumet er et uttrykk for mitt eget sjelsinnhold. Musikken er under alle målestokker rudimentær og enkel, og det er kan hende jeg også. Det er kombinasjonen av enkle, progressive lag med instrumenter, og en episk og melankolsk atmosfære som appellerer så mye til meg. Musikken er selvsagt et barn av 90-tallet, og det er bakgrunnssettingen også. Advanced Dungeons & Dragons, Ravenloft og Dragonlance, med karakteren Raistlin Majere har jeg en intim befattelse med selv. Jeg sier som skaperen av denne musikken. Forever I shalt dwell in Ravenloft. Dette var en del av en rollespillkampanje jeg holdt på med da jeg var fra 16-18 år gammel. Tror vi greide å komme oss ut av marerittet mot slutten også. Så både som uttrykk og i bakgrunnsmateriale har dette albumet en direkte appell, noe som nesten er litt urovekkende. Hva er det jeg ikke ser om meg selv? Har jeg vært den samme all denne tiden?
Det overrasket meg å finne ut at personen bak dette prosjektet er gresk. Jeg trodde eneste verdige greker i moderne tid var Vangelis, men der tok jeg sannelig feil. Grekerne er jo nå en elendig remnant av en remnant, med fetladne mennesker som står på gata og roper eller kjører rundt på en Vespa. Antakelig er analsex den eneste kontinuasjonslinjen de har med seg fra antikken. Ikke for det. Vangelis flyktet fra militærdiktaturet i Hellas til Storbritannia på 70-tallet. Hadde han vært virkende i dag, ville han nok måtte flykte fra den forbannede øy. Som Dutton sier, det er Øst-Europa som er skjebnebestemt til å bli det nye Bysants.
Dog, det skal sies at noen musiker ikke kan forløse eller rettferdiggjøre et folk. En musiker er egentlig snakk om en slags legemeliggjort ånd på jorden. Personen som fungerer som oppbevaringskrukke for denne ånden er av en helt tilfeldig kvalitet. Varg Vikernes er uovertruffen som musiker, men en katastrofe som tenkende. Det samme er tilfelle med Ludvig van "Jeg skal høre i himmelen" Beethoven og Richard "Jeg er pasifist" Wagner. Nei, huff. Man må for all del skille ånd fra menneske. Hva det gjelder korva fra Neblus, trodde jeg en stund at dette måtte være snakk om en saksisk person. Så feil tok jeg altså. Ånder kan altså ta bolig på jorden i hvilken oppbevaringskrukke som helst, men kropp og tenkning er knyttet til jorden og kan derfor aldri være en tilfeldighet.
Kom over dette albumet samtidig, som har en helt annen atmosfære. Siden jeg var så fascinert av hin greker, forekom kontrasten meg nesten avskyelig. Alt i alt liker jeg ikke den overflatiske og optimistiske tonen som finnes i (imitert) renessansemusikk. Men jeg kan ikke nekte for at dette har en kvalitet. Instrumentallinjene er enkle, men utvikler seg på måter som gjør at det muligens er bedre enn materialet til denne Ravnbrann, som lager enormt med materiale, men da gjerne i en generisk og fullkomment forutsigbar form. Der Ravnbrann er kiosklitteratur er dette et forsøk på en seriøs roman.
Denne musikken er visstnok laget av en prodigy som børstet inn på scenen, ervervet seg en viss notoritet, og så forsvant. Kanskje skjedde dette fordi han prioriterte å ha sex med masse modeller bakfra ... Hvem vet? Det er ingen som vet. Slik en mann er, slik lager han sine logiske muligheter.
Denne musikken er visstnok laget av en prodigy som børstet inn på scenen, ervervet seg en viss notoritet, og så forsvant. Kanskje skjedde dette fordi han prioriterte å ha sex med masse modeller bakfra ... Hvem vet? Det er ingen som vet. Slik en mann er, slik lager han sine logiske muligheter.
Tror jeg kom over denne da jeg surfet porno på søkeloggen til Netflix, uten hell. Det er i alle tilfeller den mest fornuftige aktivitet på en sånn plattform. Eventuelt har en bror av meg frivillig hintet meg til dette albumet. Det er ganske bra, men mangler det jeg etterspør, enten en viss form for atmosfære eller disse progressive instrumentallinjene. Dette albumet er ganske rigid og gjenspeiler antakelig sin tilhører, da vedkommende selv er temmelig rigid. Vi bruker jo musikk for å gjenspeile noe i oss selv.
Jeg liker nerderiet. Det blir ikke mer nerdete enn "Hedge Wizard." Det eneste som kunne overgå det, ville vært om spillfantasten Hadrix begynte å lage musikk. I unge år så han, altså Hadrix ut som denne Nummer 1 i Startrek. Jeg har aldri fulgt med på Startrek, da jeg hater forhandlinger og alltid foretrekker å drepe mine fiender. Vel, Hadrix så ut som dette, altså en kjekk, fornuftig mann, inntil masken brast og han til en av sine egne vitser stakk ut tungen for å vagge denne frem og tilbake. Det er alltid betryggende når noen er seg selv. Den groteske mangelen på karisma blir sin egen form for karisma.
I alle tilfeller, denne siden, Dungeon Synth Archives på Youtube har et vell av materiale, men man må grave litt. Jeg har som kjent høstet ut enkelte gullkorn fra det som ellers er middelmådige album, til bruk i min egen gudinnedyrkelse. En for stor appell til nerderi og obskure referanser kan også være en indikasjon på at man mangler substans, la oss si ved at man navngir bandet sitt "Kobold" eller "Hobgoblin." Men jeg er glad for at dette stedet fri for kvinner faktisk finnes. Det er jo stedene som er fri for kvinneslag at noe åndelig kan finne sted. Man mangler bare de smekre rumpene, som har en tendens til å forsvinne lik skulle det være seg en dryade eller dådyrs bakpart når noe høytravende finner sted. What gives, man?
Et problem er at all musikk lastet fra youtube har en ganske dårlig kvalitet. Mye av Dungeon Synth Archives arkiv finner man ingen andre steder. Hva verre er, hos hin greker er det 4-5 alvorlige lydfeil i opplastingen av albumet. Jeg forsøkte fortvilet å finne alternativer, men selv om enkelte opplastninger var tunet forskjellig, var feilene alltid de samme. Vurderte en stund å rette opp i disse feilene manuelt ved selv å dempe lyden ved spike(proteiner) og drit, men bestemte meg for ikke å gjøre så. Det har nemlig gått opp for meg at alle Mp4-filer jeg lager har endt opp i samme elendige 190kbs-kvalitet. Man må ha litt mer. Jeg kunne øke denne graderingen, men ikke som Mp4, jeg måtte bruke mer obskure filformater. Jeg kan dessverre ikke omarbeide hele min portefølje på den måten, og da blir lysten til å redde kunsten for andre litt begrenset. Antakelig vil jeg gjøre visse utvalg hva gjelder mitt eget materiale.
Jeg liker nerderiet. Det blir ikke mer nerdete enn "Hedge Wizard." Det eneste som kunne overgå det, ville vært om spillfantasten Hadrix begynte å lage musikk. I unge år så han, altså Hadrix ut som denne Nummer 1 i Startrek. Jeg har aldri fulgt med på Startrek, da jeg hater forhandlinger og alltid foretrekker å drepe mine fiender. Vel, Hadrix så ut som dette, altså en kjekk, fornuftig mann, inntil masken brast og han til en av sine egne vitser stakk ut tungen for å vagge denne frem og tilbake. Det er alltid betryggende når noen er seg selv. Den groteske mangelen på karisma blir sin egen form for karisma.
I alle tilfeller, denne siden, Dungeon Synth Archives på Youtube har et vell av materiale, men man må grave litt. Jeg har som kjent høstet ut enkelte gullkorn fra det som ellers er middelmådige album, til bruk i min egen gudinnedyrkelse. En for stor appell til nerderi og obskure referanser kan også være en indikasjon på at man mangler substans, la oss si ved at man navngir bandet sitt "Kobold" eller "Hobgoblin." Men jeg er glad for at dette stedet fri for kvinner faktisk finnes. Det er jo stedene som er fri for kvinneslag at noe åndelig kan finne sted. Man mangler bare de smekre rumpene, som har en tendens til å forsvinne lik skulle det være seg en dryade eller dådyrs bakpart når noe høytravende finner sted. What gives, man?
Et problem er at all musikk lastet fra youtube har en ganske dårlig kvalitet. Mye av Dungeon Synth Archives arkiv finner man ingen andre steder. Hva verre er, hos hin greker er det 4-5 alvorlige lydfeil i opplastingen av albumet. Jeg forsøkte fortvilet å finne alternativer, men selv om enkelte opplastninger var tunet forskjellig, var feilene alltid de samme. Vurderte en stund å rette opp i disse feilene manuelt ved selv å dempe lyden ved spike(proteiner) og drit, men bestemte meg for ikke å gjøre så. Det har nemlig gått opp for meg at alle Mp4-filer jeg lager har endt opp i samme elendige 190kbs-kvalitet. Man må ha litt mer. Jeg kunne øke denne graderingen, men ikke som Mp4, jeg måtte bruke mer obskure filformater. Jeg kan dessverre ikke omarbeide hele min portefølje på den måten, og da blir lysten til å redde kunsten for andre litt begrenset. Antakelig vil jeg gjøre visse utvalg hva gjelder mitt eget materiale.
RSS Feed
