Hvert år skjer det samme. Jeg går inn i en slags vinterdepresjon. Det betegnende er at det ikke var slik da jeg var ung. Det eneste positive er at jeg denne gangen ikke bor på et sted som trigger nervene mine. Depresjon og neurotisme går hånd i hånd. Denne gangen er depresjonen verre enn noensinne (og nervene ville vært like ille, om de ble trigget) Jeg mistenker at dette er fordi min siste avenu ble tatt bort, nemlig treningssenteret på Follafoss. Uten har jeg absolutt ingenting, og selv en introvert som meg fortæres.
Og hvordan arter denne depresjonen seg? Det er alltid meg det går utover, ulikt det angivere hevder. Hovedsaklig ved at all produktivitet går bort. Jeg makter ikke utføre planmessige, større handlinger. Heller ikke mange av de små. Plastposer har stått i gangen siden julen. Det sier litt. Skrivemessig sett kan jeg kun forholde meg til å skrive notatmessige avsnitt, og knapt nok det. Det sier seg selv at dette er katastrofalt for en skrivende. Jeg kan teknisk sett heller ikke vite om tilstanden er permanent. Om den er det, har jeg absolutt ingen fremtid, på noe sted og noe nivå. Jeg hadde ting jeg ville gjøre.
Atter blir jeg sittende og se på mine arr, og det tar alt mot fra meg. En mindre mann ville begått selvmord for lenge siden.
Ikke nytter det å trene heller, for jeg er en som ikke er fornøyd med et fysikalsk liv. Det gir meg ingenting. Jeg må ha åndenes verden, ellers er livet meningsløst.
Nervemessig sett greide jeg å slå meg selv i nesa da jeg forestilte meg en "samtale" med en "venn." Enkelte av dem har jo vist seg å være ISTJistiske hundemennesker. Med det kan jeg ikke vite om nesen er knekt og om luftveiene er eller ikke er blokkert. Ved ettertanke har jeg hatt mange slike instanser, og noen har medført alvorlige sår. Jeg går alltid til angrep på meg selv, noen ganger på ekstreme, alvorlige og betydningsfulle måter.
På et eller annet vis må jeg finne veien ut. Et problem er selvsagt at jeg hater nordmenn. Dette folket med sin motbydelige konformitet har sveket meg for siste gang. Men her er man altså fanget. Jeg kunne behøvd noe som jeg ville ha, som fungerte. Det har gått opp for meg at jeg har ingen fremtid i dette landet. Alt ved meg er anti-norsk.
Jeg greier heller ikke bli kvitt mine monstre.
Man må se realistisk det. Jeg skal utføre visse handlinger. Ofre noe for kunsten og filosofien. En siste anstrengelse for resten av livet, selv om jeg ikke kan nå så høyt som jeg ønsket. Så kan man like så godt trekke ut pluggen. Det som skjer etter det er likegyldig.
Jeg er heller ikke fornøyd med mitt forutgående liv. Kortene jeg hadde var ikke gode, men jeg spilte dem også helt feil. En del av dette kan jeg takke "familie" og "venner" for.
Og hvordan arter denne depresjonen seg? Det er alltid meg det går utover, ulikt det angivere hevder. Hovedsaklig ved at all produktivitet går bort. Jeg makter ikke utføre planmessige, større handlinger. Heller ikke mange av de små. Plastposer har stått i gangen siden julen. Det sier litt. Skrivemessig sett kan jeg kun forholde meg til å skrive notatmessige avsnitt, og knapt nok det. Det sier seg selv at dette er katastrofalt for en skrivende. Jeg kan teknisk sett heller ikke vite om tilstanden er permanent. Om den er det, har jeg absolutt ingen fremtid, på noe sted og noe nivå. Jeg hadde ting jeg ville gjøre.
Atter blir jeg sittende og se på mine arr, og det tar alt mot fra meg. En mindre mann ville begått selvmord for lenge siden.
Ikke nytter det å trene heller, for jeg er en som ikke er fornøyd med et fysikalsk liv. Det gir meg ingenting. Jeg må ha åndenes verden, ellers er livet meningsløst.
Nervemessig sett greide jeg å slå meg selv i nesa da jeg forestilte meg en "samtale" med en "venn." Enkelte av dem har jo vist seg å være ISTJistiske hundemennesker. Med det kan jeg ikke vite om nesen er knekt og om luftveiene er eller ikke er blokkert. Ved ettertanke har jeg hatt mange slike instanser, og noen har medført alvorlige sår. Jeg går alltid til angrep på meg selv, noen ganger på ekstreme, alvorlige og betydningsfulle måter.
På et eller annet vis må jeg finne veien ut. Et problem er selvsagt at jeg hater nordmenn. Dette folket med sin motbydelige konformitet har sveket meg for siste gang. Men her er man altså fanget. Jeg kunne behøvd noe som jeg ville ha, som fungerte. Det har gått opp for meg at jeg har ingen fremtid i dette landet. Alt ved meg er anti-norsk.
Jeg greier heller ikke bli kvitt mine monstre.
Man må se realistisk det. Jeg skal utføre visse handlinger. Ofre noe for kunsten og filosofien. En siste anstrengelse for resten av livet, selv om jeg ikke kan nå så høyt som jeg ønsket. Så kan man like så godt trekke ut pluggen. Det som skjer etter det er likegyldig.
Jeg er heller ikke fornøyd med mitt forutgående liv. Kortene jeg hadde var ikke gode, men jeg spilte dem også helt feil. En del av dette kan jeg takke "familie" og "venner" for.
RSS Feed
