Browset gjennom feeden (kan man si dette på norsk?) på Minds her forleden, og scrollet (poeng vedblir) forbi denne. Hadde en slags underlig opplevelse. Jeg fikk en slags formening om at den omtalte gjestfrihet virkelig måtte ha vært viktig for de gamle grekere, siden dette var illustrert av statuen av en tordenkilsvingende Zeus. Jeg tenkte ikke mer over saken, men dette innlegget kom opp langt senere i min feed, all den tid jeg er dataavhengig og stort sett bruker tiden til å skifte mellom ulike sosiale nettsteder. Jeg husket hva jeg da hadde tenkt, og skammet meg. I min ubevisste aktivitet hadde jeg hatt samme fortolkningsnivå som en normie. Vi kan si at jeg bevisstløs fungerer som et vanlig menneske.
Det er ingen nødvendig sammenheng mellom gjestfrihet og Zeus, slik jeg hadde antatt. Vedkommende hadde bare slengt ved et tilfeldig bilde. Jeg hadde antatt innleggsforfatteren var en autoritet på området, eller tok rett og slett sammenhengen som ble presentert for god fisk. Slik er det altså å være en normie. Man ser alt på overflatenivå, defererer sin intellektuelle autoritet til andre, og ser aldri bak kulissende etter de bakenforliggende mekanismer. Jeg antok også at bildet ledet til en artikkel hvis man klikket på det, noe som ikke var tilfelle.
Ikke for det. Ingens åndsnivå vandrer som en lysalv i gudeverdenen, iallfall ikke hele tiden. Jeg ble tidlig rødpillet og gjenkjente samfunnsløgnene og den kjensgjerning at menneskene er gale i en alder av 19-20 år. Men for en 13-14 år siden var jeg det du kan kalle for nyhetsavhengig. Jeg likte å skifte mellom nettstedene til VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK, for å se om det hadde kommet opp noen nye artikler jeg kunne lese. Jeg hadde altså en slags antakelse om at det var noe verdifult å finne der, noe som var mer enn bare atspredelse eller en doktors observasjon av en avsindig pasient. Så avsindig var altså jeg.
Min totale avstandstaken til media, som jo skapte en kongruens med mitt øvrige verdenssyn, kom i løpet av et eneste øyeblikk. Det er gjerne sånn. I disse dager baserer jeg et viktig livsvalg på et observert øyeblikksbilde av en person. Jeg var altså fan av MMA. Det er gjerne en ung manns trekk at man romantiserer rundt vold og tenker at man virkelig skal slå fra seg om en "situasjon" oppstår. Håpløst naivt, men sånn er det. Jeg har forøvrig observert det samme hos noen unge venner jeg har, og finner det kjedsommelig. Jeg så en dokumentar om en avdød MMA-fighter kalt Kimbo Slice, som hadde dødd av hjerteproblemer på grunn av mye steroider. Det som får musklene til å svele, får også hjertet til å svele, fordi hjertet er en muskel. Kevin Randleman, som utførte tidenes atletiske prestasjon med en flyvende supplex som sendte Fedor på hodet, døde av tilsvarende hjerteproblemer. Hvorom allting er, dokumentaren var fremstilt i svart-hvitt, inntil Kimbo kom inn i rommet. Da ble plutselig alt til fargebilder. Jeg syntes det var et billig triks, og et emosjonelt manipulerende ett som sådan. Media og mediapersoner sin metode handler jo om denne formen for ledende følelsesmessig påvirkning, og menneskene vil bli lurt. I løpet av et eneste øyeblikk forstod jeg alt sammen, at alle former for media består av tilsvarende manipulasjon. Og fra da av var magien brutt for alltid.
Det hender at jeg er så uheldig at jeg ser på TV, når jeg er så uheldig at jeg besøker noen som ser på TV. Under plandemien gikk jeg i forbifarten forbi et TV-apparat i noens hjem, og NRK var på. Der vistes et vaksinelokale. Alt var fremstilt i lysende farger, tilsvarende fargene i dokumentaren om Kimbo Slice, og ledsaget av lystig og optimistisk gitarmusikk. Avskyen tok meg og jeg måtte vende ansiktet bort. Det er sant som det er sagt. Alt det vi ser og hører er ikke sannhet, det er et perspektiv, og de verste feller har den peneste innpakningen. Man får altså unge mennesker til å sterilisere og genforandre seg selv på en livsforkortende måte, og de gjør det med et smil om munnen. Fordi de alltid så på et overflatenivå og aldri så bakenfor kulissene.
Jeg har tatt lærdom i dette, og mer, fordi jeg tar lærdom i lærdommer, og sådeles strekker mitt perspektiv seg over mer vidstrakte horisonter enn du kan ane. Nå skjønner jeg at det er ikke noe gjevt i lærere, politimenn og leger, som om de på noen måte skulle være en autoritet eller representere noe sindig. De er kan hende forvalterne i et galehus, og representerer i så fall de fremste deltakerne i den samme galskapen selv. Mer enn det forstår jeg at sånær alle menneskelige konsepter er meningsløse, at det gjerne er løgner vi forteller oss selv, eller løgner som har blitt påført oss så lenge at de har blitt selv-refererende. Alle verdier i våre samfunn er av denne art, det er den morbide bavian som er mennesket sitt forsøk på å rettferdiggjøre resultatet av sin endeløse ondskap. Heller ikke er det noe som ad nødvendighet følger av noe annet, slik som at Zeus skulle være forbundet med gjestfrihet, eller at solskinnet på TV skulle være indikasjon på noe attråverdig.
Mitt utgangspunkt må være dette: Ingenting har noen verdi, og jeg må ingenting. Først derfra kan jeg attributere verdi og sørge for at de tingene jeg må gjøre finner sted. Det er derfor jeg elsker venner som har et tilbakelent forhold til meg, fordi jeg ser en grad av den samme mekanismen. Slippe taket, så gripe. Sannhet og vennskap har denne kvalitet, som alt annet. Det er ikke den ene tilstand, det er bevegelse og overgangen i tilstander. Forferdelige er de som hindrer fluiditet og forandring, eller påtvinger deg et blindt bilde som du skal akseptere, og hvis ikke måtte den snakkende bavianen kalle deg for ond.
Det er ingen nødvendig sammenheng mellom gjestfrihet og Zeus, slik jeg hadde antatt. Vedkommende hadde bare slengt ved et tilfeldig bilde. Jeg hadde antatt innleggsforfatteren var en autoritet på området, eller tok rett og slett sammenhengen som ble presentert for god fisk. Slik er det altså å være en normie. Man ser alt på overflatenivå, defererer sin intellektuelle autoritet til andre, og ser aldri bak kulissende etter de bakenforliggende mekanismer. Jeg antok også at bildet ledet til en artikkel hvis man klikket på det, noe som ikke var tilfelle.
Ikke for det. Ingens åndsnivå vandrer som en lysalv i gudeverdenen, iallfall ikke hele tiden. Jeg ble tidlig rødpillet og gjenkjente samfunnsløgnene og den kjensgjerning at menneskene er gale i en alder av 19-20 år. Men for en 13-14 år siden var jeg det du kan kalle for nyhetsavhengig. Jeg likte å skifte mellom nettstedene til VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK, for å se om det hadde kommet opp noen nye artikler jeg kunne lese. Jeg hadde altså en slags antakelse om at det var noe verdifult å finne der, noe som var mer enn bare atspredelse eller en doktors observasjon av en avsindig pasient. Så avsindig var altså jeg.
Min totale avstandstaken til media, som jo skapte en kongruens med mitt øvrige verdenssyn, kom i løpet av et eneste øyeblikk. Det er gjerne sånn. I disse dager baserer jeg et viktig livsvalg på et observert øyeblikksbilde av en person. Jeg var altså fan av MMA. Det er gjerne en ung manns trekk at man romantiserer rundt vold og tenker at man virkelig skal slå fra seg om en "situasjon" oppstår. Håpløst naivt, men sånn er det. Jeg har forøvrig observert det samme hos noen unge venner jeg har, og finner det kjedsommelig. Jeg så en dokumentar om en avdød MMA-fighter kalt Kimbo Slice, som hadde dødd av hjerteproblemer på grunn av mye steroider. Det som får musklene til å svele, får også hjertet til å svele, fordi hjertet er en muskel. Kevin Randleman, som utførte tidenes atletiske prestasjon med en flyvende supplex som sendte Fedor på hodet, døde av tilsvarende hjerteproblemer. Hvorom allting er, dokumentaren var fremstilt i svart-hvitt, inntil Kimbo kom inn i rommet. Da ble plutselig alt til fargebilder. Jeg syntes det var et billig triks, og et emosjonelt manipulerende ett som sådan. Media og mediapersoner sin metode handler jo om denne formen for ledende følelsesmessig påvirkning, og menneskene vil bli lurt. I løpet av et eneste øyeblikk forstod jeg alt sammen, at alle former for media består av tilsvarende manipulasjon. Og fra da av var magien brutt for alltid.
Det hender at jeg er så uheldig at jeg ser på TV, når jeg er så uheldig at jeg besøker noen som ser på TV. Under plandemien gikk jeg i forbifarten forbi et TV-apparat i noens hjem, og NRK var på. Der vistes et vaksinelokale. Alt var fremstilt i lysende farger, tilsvarende fargene i dokumentaren om Kimbo Slice, og ledsaget av lystig og optimistisk gitarmusikk. Avskyen tok meg og jeg måtte vende ansiktet bort. Det er sant som det er sagt. Alt det vi ser og hører er ikke sannhet, det er et perspektiv, og de verste feller har den peneste innpakningen. Man får altså unge mennesker til å sterilisere og genforandre seg selv på en livsforkortende måte, og de gjør det med et smil om munnen. Fordi de alltid så på et overflatenivå og aldri så bakenfor kulissene.
Jeg har tatt lærdom i dette, og mer, fordi jeg tar lærdom i lærdommer, og sådeles strekker mitt perspektiv seg over mer vidstrakte horisonter enn du kan ane. Nå skjønner jeg at det er ikke noe gjevt i lærere, politimenn og leger, som om de på noen måte skulle være en autoritet eller representere noe sindig. De er kan hende forvalterne i et galehus, og representerer i så fall de fremste deltakerne i den samme galskapen selv. Mer enn det forstår jeg at sånær alle menneskelige konsepter er meningsløse, at det gjerne er løgner vi forteller oss selv, eller løgner som har blitt påført oss så lenge at de har blitt selv-refererende. Alle verdier i våre samfunn er av denne art, det er den morbide bavian som er mennesket sitt forsøk på å rettferdiggjøre resultatet av sin endeløse ondskap. Heller ikke er det noe som ad nødvendighet følger av noe annet, slik som at Zeus skulle være forbundet med gjestfrihet, eller at solskinnet på TV skulle være indikasjon på noe attråverdig.
Mitt utgangspunkt må være dette: Ingenting har noen verdi, og jeg må ingenting. Først derfra kan jeg attributere verdi og sørge for at de tingene jeg må gjøre finner sted. Det er derfor jeg elsker venner som har et tilbakelent forhold til meg, fordi jeg ser en grad av den samme mekanismen. Slippe taket, så gripe. Sannhet og vennskap har denne kvalitet, som alt annet. Det er ikke den ene tilstand, det er bevegelse og overgangen i tilstander. Forferdelige er de som hindrer fluiditet og forandring, eller påtvinger deg et blindt bilde som du skal akseptere, og hvis ikke måtte den snakkende bavianen kalle deg for ond.
RSS Feed
