Jau, hadde sånn "lønningspils" over nett for en av jobbene mine. Før i tiden måtte jeg skjule hvor mye jeg drakk. Nå må jeg skjule at jeg ikke drikker. Jeg har bare sånne store høretelefoner, og de begynner å bli slitsomme å ha på, siden jeg gjerne sitter med dem i fem timer av gangen. Snart har jeg nye podcasts. Burde finne meg noen ordentlige øreplugger å bruke. De jeg har er i ferd med å ta kvelden.
De som deltok var to idrettsfolk, en spergedame, en partyjente og en sånn praktisk pulegutt. Det var også en eldre fyr som var gift og bodde i Mexico. Det var forsåvidt mye som kom frem og jeg kan ikke gå inn på alt. Denne praktikeren hadde kjøpt seg bil da han var 16 som stod i den gamle eierens navn. Han hadde til og med blitt stoppet av politiet og vist dem mopedkortet sitt, uten at de var i stand til å skjønne hva som foregikk. Det synes jeg er kult. Loven er tross alt noe oppkonstruert noe.
Denne spergedama hadde alle trekkene jeg forbinder med diagnosen. Hun var obliviøst opptatt av å "Ja, ja, ja, jobbe-jobbe" og det kom dessuten frem at hun var aseksuell. Jeg har støtt på begge deler når det gjelder spergedamer, og måtte spørre om hun hadde diagnosen, noe hun svarte bekreftende på.
Med min intuisjon skjønte jeg at hele situasjonen ga et innblikk i fremtiden, egentlig i nået, fordi fremtiden er her nå. Hun spergedama bodde i et kollektiv med 16 personer, og viste oss hele opplegget med kameraet. Det var i det store og hele snakk om en lang gang med tallkodede dører. I denne gangen var det store langbord og kjøkkenbenker i midten, og noen små stuer med TV i hver ende. Rommene var på 11 kvadrat. Til og med kjøleskapene hadde tallkode for det respektive rom det tilhørte. I sitt delte kjøleskap hadde hun to hyller til disposisjon, fylt med yoghurt og fjordland. Hun pleier dessuten å drikke 4 redbull hver dag. På en av stuene var det en fyr fra midtøsten som satt, dessuten var det noen mørkhårede partyjenter på vei ut til byen.
Det er sånn globalistene ønsker at vi skal bo. For meg er det på alle måter en foraktelig tilværelse, for ingenting får du eie, og aldri får du fred. Det fyller meg med fortvilelse å tenke på at jeg på sett og vis valgte dette da jeg bodde i Tromsø, et slags lignende kollektiv, når jeg kunne ha valgt noe annet. Kan ikke si for mye om dette andre jeg burde ha valgt. Av idrettsfolkene var en av dem en neger. Det er på en måte snakk om representasjonen av kulturtap, utlendighet i form av han som valgte Mexico, eller steril trangboddhet i form av spergedama. Ikke et godt bilde. Det gjør meg glad for mine valg nå, selv om jeg burde ha valgt noe annet oppe i Tromsø. Jeg vil leve og dø fri som en hedning oppe i skogene. Som Bronze age pervert er inne på, det store liv krever det åpne rom.
Snakket litt om det jeg drev med, men viste dem intet, noe som er bra. Til og med noe som denne siden ville være nok til å fungere som en atombombe for normies sosialiserte sinn. På samme måte som jeg er fysisk distansert og tilbaketrukket, alle disse i Norge bor i Oslo-gryta, må jeg være åndelig tilbaketrukket. Ytterst sett skal jeg se skipet deres synke mens jeg driver bort på livbåten i en eller annen stjernefylt polarnatt.
Utover det, ekstremt mye å gjøre. Jeg forsøker å skrenke inn mine foretakender, men til og med det har jeg vansker med. En mann bør aldri forklare seg og de tingene han driver med, men jeg vil i det minste lage en slags avskjed. Det koster energi jeg ikke har. Det er vanskelig å finne dager som jeg har til disposisjon. Nøkkelen er å slanke min virksomhet ned til det essensielle.
De som deltok var to idrettsfolk, en spergedame, en partyjente og en sånn praktisk pulegutt. Det var også en eldre fyr som var gift og bodde i Mexico. Det var forsåvidt mye som kom frem og jeg kan ikke gå inn på alt. Denne praktikeren hadde kjøpt seg bil da han var 16 som stod i den gamle eierens navn. Han hadde til og med blitt stoppet av politiet og vist dem mopedkortet sitt, uten at de var i stand til å skjønne hva som foregikk. Det synes jeg er kult. Loven er tross alt noe oppkonstruert noe.
Denne spergedama hadde alle trekkene jeg forbinder med diagnosen. Hun var obliviøst opptatt av å "Ja, ja, ja, jobbe-jobbe" og det kom dessuten frem at hun var aseksuell. Jeg har støtt på begge deler når det gjelder spergedamer, og måtte spørre om hun hadde diagnosen, noe hun svarte bekreftende på.
Med min intuisjon skjønte jeg at hele situasjonen ga et innblikk i fremtiden, egentlig i nået, fordi fremtiden er her nå. Hun spergedama bodde i et kollektiv med 16 personer, og viste oss hele opplegget med kameraet. Det var i det store og hele snakk om en lang gang med tallkodede dører. I denne gangen var det store langbord og kjøkkenbenker i midten, og noen små stuer med TV i hver ende. Rommene var på 11 kvadrat. Til og med kjøleskapene hadde tallkode for det respektive rom det tilhørte. I sitt delte kjøleskap hadde hun to hyller til disposisjon, fylt med yoghurt og fjordland. Hun pleier dessuten å drikke 4 redbull hver dag. På en av stuene var det en fyr fra midtøsten som satt, dessuten var det noen mørkhårede partyjenter på vei ut til byen.
Det er sånn globalistene ønsker at vi skal bo. For meg er det på alle måter en foraktelig tilværelse, for ingenting får du eie, og aldri får du fred. Det fyller meg med fortvilelse å tenke på at jeg på sett og vis valgte dette da jeg bodde i Tromsø, et slags lignende kollektiv, når jeg kunne ha valgt noe annet. Kan ikke si for mye om dette andre jeg burde ha valgt. Av idrettsfolkene var en av dem en neger. Det er på en måte snakk om representasjonen av kulturtap, utlendighet i form av han som valgte Mexico, eller steril trangboddhet i form av spergedama. Ikke et godt bilde. Det gjør meg glad for mine valg nå, selv om jeg burde ha valgt noe annet oppe i Tromsø. Jeg vil leve og dø fri som en hedning oppe i skogene. Som Bronze age pervert er inne på, det store liv krever det åpne rom.
Snakket litt om det jeg drev med, men viste dem intet, noe som er bra. Til og med noe som denne siden ville være nok til å fungere som en atombombe for normies sosialiserte sinn. På samme måte som jeg er fysisk distansert og tilbaketrukket, alle disse i Norge bor i Oslo-gryta, må jeg være åndelig tilbaketrukket. Ytterst sett skal jeg se skipet deres synke mens jeg driver bort på livbåten i en eller annen stjernefylt polarnatt.
Utover det, ekstremt mye å gjøre. Jeg forsøker å skrenke inn mine foretakender, men til og med det har jeg vansker med. En mann bør aldri forklare seg og de tingene han driver med, men jeg vil i det minste lage en slags avskjed. Det koster energi jeg ikke har. Det er vanskelig å finne dager som jeg har til disposisjon. Nøkkelen er å slanke min virksomhet ned til det essensielle.
RSS Feed
