Egentlig hadde jeg planlagt en del reiser i juli måned, men jeg har notifisert min familie om at alle planer er av bordet. Jeg er simpelthen nødt til å prioritere skrivingen. Etter at jeg fikk en god tilbakemelding på boken Jotunkvad, og råd om hvordan jeg burde stake ut veien viden, har jeg vært under massiv inspirasjon, og skrevet lassevis med notater. Rammeverket til en nyutgave av boken er alt etablert.
For å si det sånn. Prosjektet blir neppe skadelidende om jeg kjører på nå. Var svært sliten etter første utgave var ferdig, men nå har jeg fått ladet batteriene. Om jeg ikke kjører på, derimot, kan prosjektet skades.
Alt for lenge har jeg vært en pleaser, og gjort det andre vil at jeg skal gjøre. Hver gang andre trenger atspredelse, har jeg stilt opp. Det kan ikke være på den måten. Dessuten lever andre mennesker hverdagsliv, og trenger bare rølpete underholdning før de begir seg inn i hamsterhjulet igjen. Ikke så med meg. Jeg begynner å bli lei av alle dataspill og lignende. Jeg er en voksen, middelaldrende mann, for helvete, og har ganske enkelt ikke tid. Det er på tide å ta livet sitt seriøst.
Jeg følger mitt hellige mantra, som er: "Hva ville Bjørn Andreas Bull-Hansen gjort?" Der har man på en måte alle svar. En forfatter skal være en sur drittsekk som holder på med det han holder på med, og noe annet holder han ikke på med.
Å være skrivende innebærer nettopp det, å være skrivende, og som med alt annet krever det offer. Samtidig merker jeg hvor hardt det er å ta til med nye scener. Trøsten er at alt kan omskrives, dersom nødvendig. Det viktige er å få inspirasjonen hardkodet ned på papiret. Strukturen i hovedverket skal forandres litt, men det kan jeg ikke ta før jeg får siste rettelse fra min språkvasker. Når det skjer, skal jeg sende den ferdige førsteutgaven til et lass med forfattervenner, for å høre deres mening.
En av de gamle grekere sa: Uten arbeid kan ingenting blomstre.
Jeg gir så min appell til kunstens gudinner. Begunst meg nå, som dere har begunstiget meg før. Gi meg ordets sølverglans!
For å si det sånn. Prosjektet blir neppe skadelidende om jeg kjører på nå. Var svært sliten etter første utgave var ferdig, men nå har jeg fått ladet batteriene. Om jeg ikke kjører på, derimot, kan prosjektet skades.
Alt for lenge har jeg vært en pleaser, og gjort det andre vil at jeg skal gjøre. Hver gang andre trenger atspredelse, har jeg stilt opp. Det kan ikke være på den måten. Dessuten lever andre mennesker hverdagsliv, og trenger bare rølpete underholdning før de begir seg inn i hamsterhjulet igjen. Ikke så med meg. Jeg begynner å bli lei av alle dataspill og lignende. Jeg er en voksen, middelaldrende mann, for helvete, og har ganske enkelt ikke tid. Det er på tide å ta livet sitt seriøst.
Jeg følger mitt hellige mantra, som er: "Hva ville Bjørn Andreas Bull-Hansen gjort?" Der har man på en måte alle svar. En forfatter skal være en sur drittsekk som holder på med det han holder på med, og noe annet holder han ikke på med.
Å være skrivende innebærer nettopp det, å være skrivende, og som med alt annet krever det offer. Samtidig merker jeg hvor hardt det er å ta til med nye scener. Trøsten er at alt kan omskrives, dersom nødvendig. Det viktige er å få inspirasjonen hardkodet ned på papiret. Strukturen i hovedverket skal forandres litt, men det kan jeg ikke ta før jeg får siste rettelse fra min språkvasker. Når det skjer, skal jeg sende den ferdige førsteutgaven til et lass med forfattervenner, for å høre deres mening.
En av de gamle grekere sa: Uten arbeid kan ingenting blomstre.
Jeg gir så min appell til kunstens gudinner. Begunst meg nå, som dere har begunstiget meg før. Gi meg ordets sølverglans!
RSS Feed
