Et varsel

Greide å smadre et fat. Ting har det med å falle fra tørkestativet, av en eller annen grunn. Dette er ikke bra, fordi jeg er en som insisterer på "sameness." Alt skal være som det var, hvis ikke blir jeg gal. Det var et gammelt Ikea-fat, og det er umulig å kjøpe tilbake slike sett. Må anvende meg av min uovervinnelige stoisisme, som styrer alle handlinger, for å holde nervene i sjakk. De gode nyhetene er at jeg endog den gangen kjøpte inn alt i sett av fem for å ha en redundans. På en måte har jeg fortsatt et fullt sett. Men liker det ikke. Det er ikke bra i survivalist-sammenheng heller. Jeg er opptatt av å holde på ting. Greide å lage sprekk i min plastikk-snøskoff til 50 kroner tidligere i vinter. Det også, må erstattes.

Det slår meg dog at det knuste fatet kan være et tegn. Leste litt om saken. Jeg tror dette er en advarsel, en påpekning av mine svakheter og karakterbrister. Men hva hjelper det? Hva hjelper noe? Jeg er som lammet. Visse aktiviteter kan jeg holde med på med i dager av strekk, uten mat, så lenge dopaminet flommer gjennom hodet. Her er kilden til all flittighet, viser det seg. Andre dører er tilsynelatende komplett lukket. Jeg vet sannelig ikke mer. Må tenke at jeg entrer en ny fase. Er det noe annet jeg går glipp av? En åpning? En jobbmulighet? Nei, jeg tror dette befant seg i min umiddelbare livsverden. Men jeg ville gjerne hatt en åpning, en rute til noe, noe jeg kan gjøre og få til. Slik lyder både krøplingens og Cæsars bønn.