En av de gamle grekere sa at den verst tenkelige skjebne er ikke å dø, men å ønske å dø og være ute av stand til det. For min del, jeg ønsker at slutten skal komme for denne bloggen, men er ute av stand til det. Jeg vet hva jeg må gjøre, men greier det ikke.
Jeg opplever en svært sterk erratikk ned til de frykteligste detaljer, inkludert tanker om at alltingen skal rakne. Hadde en fryktelig dag i går. Fikk ikke i meg mat i tide, da jeg jobbet med et prosjekt og har satt meg fore å spise omeletter, noe som tar tid. Da jeg hadde fått i meg mat, var det forsent, og jeg endte erratisk. Likevel var jeg tvunget til å skru sammen noe. Tok meg svært lang tid å forstå at skruene ikke var med fire spor, som jeg på forhånd og platonisk hadde sett for meg, men med seks spor. Videre blunderte jeg, monterte en plate skjevt. Da jeg monterte den for andre gang, oppdaget jeg at den var skrå. Nå må jeg gjøre alt pånytt, og jeg ødelegger masse, med mange unødige hull. Fikk dessuten sterk paranoia, fordi mennesker tråkket rundt i harddiskene, mikrofonene og kameraene mine, uten at jeg hadde kontroll, og mobiltelefoner kan ha blitt lagt nært headsetet, uten at jeg har kontroll. Har noe blitt påvirket/ødelagt? Det vet ikke jeg, og det er det som er problemet. Alt sammen vitner om at jeg absolutt ikke bør gjøre noe når jeg er sliten, måtte sperge med mye dagen forut, men ble altså tvunget til å gjøre ting før jeg ville gjøre ting. Ville gjerne vært i en hule i månedsvis uten å måtte forholde meg til noe, som sagt.
Dessuten har et problem oppstått som muligens ikke kan fikses på noen måte. Ikke med mine midler. Det er ute av mine hender. Det er svært uheldig. Må enten leves med, eller det fører til at jeg terminerer helt.
Til og med innholdet på denne bloggen, som jeg vil terminere, er jeg på etterskudd med. Og det er egentlig siste prioritet når det gjelder alt. Huff.
En ting jeg har gjort er å gjøre oppmøte et sted, av prinsipp. Det viktige er at mine forfølgere ikke tar motet fra meg. Jeg registrerte til min interesse at jeg ikke følte noen nervøsitet, bare en stor ro. Antakelig fordi det betyr ingenting for meg nå, og fordi alt som skjer er temmelig ironisk. Åkke som, noen av de siste ruter har blitt stengt, og det skjedde for svært lenge siden.
Merker at jeg ikke fungerer uten diverse tilførelser av stoffer. Ikke bra. Men uten fungerer jeg som sagt ikke. Å våkne er et mareritt. Tar meg noen timer å være rolig nok til å ha en tanke eller kunne utføre en handling.
Må forøvrig holde frem med alt maset. Høsten går fort. Snart er det vinter og innesperrelse på mer enn en måte.
Forsøkte å gi bort noen epler. Det endte med at jeg fikk enda flere epler. Alt bygger altså på seg, både når det gjelder epler og negativer.
Det viktige nå er å stabilisere, så jeg kan fortsette å utøve handlinger, når jeg er stabil. Hvis ikke er jeg ustabil, noe som medfører platonisk tenkning og skråmonterte hyller. Jeg trekker meg jo inn i meg selv når jeg er sliten, og det å være tilstede i verden er smertefullt. Skjønner ikke åssen jeg har klart livet mitt frem til nå. Som sagt, jeg er typen til å glemme både ammunisjonsbelte og kuken når det er viktig å få med det, fordi jeg ikke lever i ytreverdenen. Ikke egentlig.
Besøkte min fars grav i dag. Den var eksepsjonelt pyntet. Det er ikke alle som får så vakre graver, og så mye pynt. Det kommer ikke jeg til å få, for å si det sånn. Ikke for det. Jeg skal uansett forsvinne i en konflagerasjon. De ondeste av menn vinner i verden. Slik har det alltid vært. Jeg sa til ham at han kunne gi meg sin styrke, fordi jeg trenger det. Det er jo sant. Jeg forsøkte å tenke tilbake i tid, men måtte gå derifra før tankene formet seg til noe konklusivt. Man får anta at jeg likte ikke konklusjonen.
Fortid? Fremtid? Alt er et uhyre. Nåtid? Utålelig. Det er intet sted å være, intet sted å gjemme seg bort, kanskje med unntak av en endeløs, brennende rus. Og jeg brenner. Alt jeg vil er at min brann skal danne bilder av lys.
Jeg opplever en svært sterk erratikk ned til de frykteligste detaljer, inkludert tanker om at alltingen skal rakne. Hadde en fryktelig dag i går. Fikk ikke i meg mat i tide, da jeg jobbet med et prosjekt og har satt meg fore å spise omeletter, noe som tar tid. Da jeg hadde fått i meg mat, var det forsent, og jeg endte erratisk. Likevel var jeg tvunget til å skru sammen noe. Tok meg svært lang tid å forstå at skruene ikke var med fire spor, som jeg på forhånd og platonisk hadde sett for meg, men med seks spor. Videre blunderte jeg, monterte en plate skjevt. Da jeg monterte den for andre gang, oppdaget jeg at den var skrå. Nå må jeg gjøre alt pånytt, og jeg ødelegger masse, med mange unødige hull. Fikk dessuten sterk paranoia, fordi mennesker tråkket rundt i harddiskene, mikrofonene og kameraene mine, uten at jeg hadde kontroll, og mobiltelefoner kan ha blitt lagt nært headsetet, uten at jeg har kontroll. Har noe blitt påvirket/ødelagt? Det vet ikke jeg, og det er det som er problemet. Alt sammen vitner om at jeg absolutt ikke bør gjøre noe når jeg er sliten, måtte sperge med mye dagen forut, men ble altså tvunget til å gjøre ting før jeg ville gjøre ting. Ville gjerne vært i en hule i månedsvis uten å måtte forholde meg til noe, som sagt.
Dessuten har et problem oppstått som muligens ikke kan fikses på noen måte. Ikke med mine midler. Det er ute av mine hender. Det er svært uheldig. Må enten leves med, eller det fører til at jeg terminerer helt.
Til og med innholdet på denne bloggen, som jeg vil terminere, er jeg på etterskudd med. Og det er egentlig siste prioritet når det gjelder alt. Huff.
En ting jeg har gjort er å gjøre oppmøte et sted, av prinsipp. Det viktige er at mine forfølgere ikke tar motet fra meg. Jeg registrerte til min interesse at jeg ikke følte noen nervøsitet, bare en stor ro. Antakelig fordi det betyr ingenting for meg nå, og fordi alt som skjer er temmelig ironisk. Åkke som, noen av de siste ruter har blitt stengt, og det skjedde for svært lenge siden.
Merker at jeg ikke fungerer uten diverse tilførelser av stoffer. Ikke bra. Men uten fungerer jeg som sagt ikke. Å våkne er et mareritt. Tar meg noen timer å være rolig nok til å ha en tanke eller kunne utføre en handling.
Må forøvrig holde frem med alt maset. Høsten går fort. Snart er det vinter og innesperrelse på mer enn en måte.
Forsøkte å gi bort noen epler. Det endte med at jeg fikk enda flere epler. Alt bygger altså på seg, både når det gjelder epler og negativer.
Det viktige nå er å stabilisere, så jeg kan fortsette å utøve handlinger, når jeg er stabil. Hvis ikke er jeg ustabil, noe som medfører platonisk tenkning og skråmonterte hyller. Jeg trekker meg jo inn i meg selv når jeg er sliten, og det å være tilstede i verden er smertefullt. Skjønner ikke åssen jeg har klart livet mitt frem til nå. Som sagt, jeg er typen til å glemme både ammunisjonsbelte og kuken når det er viktig å få med det, fordi jeg ikke lever i ytreverdenen. Ikke egentlig.
Besøkte min fars grav i dag. Den var eksepsjonelt pyntet. Det er ikke alle som får så vakre graver, og så mye pynt. Det kommer ikke jeg til å få, for å si det sånn. Ikke for det. Jeg skal uansett forsvinne i en konflagerasjon. De ondeste av menn vinner i verden. Slik har det alltid vært. Jeg sa til ham at han kunne gi meg sin styrke, fordi jeg trenger det. Det er jo sant. Jeg forsøkte å tenke tilbake i tid, men måtte gå derifra før tankene formet seg til noe konklusivt. Man får anta at jeg likte ikke konklusjonen.
Fortid? Fremtid? Alt er et uhyre. Nåtid? Utålelig. Det er intet sted å være, intet sted å gjemme seg bort, kanskje med unntak av en endeløs, brennende rus. Og jeg brenner. Alt jeg vil er at min brann skal danne bilder av lys.
Du liker ikke tingene jeg gjør
Jeg er bare glad for at jeg ikke er deg
Ikke tenk på det
Bare skriv det ned
Jeg er bare glad for at jeg ikke er deg
Ikke tenk på det
Bare skriv det ned
RSS Feed
