Da har jeg slettet Facebook permanent. Det er en monumental chat-logg med en venn jeg gjerne skulle hatt tak i, men det har vist seg umulig. Facebook gir bare en liten snapshot. Masse interessante bilder, dog.
Nå viser det seg at denne vennen muligens har berget chat-loggen, den jeg selv ikke greier å fremskaffe. Fantastisk.
Facebook gjorde meg ingen tjenester. Det kan jeg konkludere med etter at tjenesten direkte er årsak til to politianmeldelser, ett søksmål, en ødelagt karrierevei, en del åpne fiender og helt sikkert masse fiender i det skjulte. Jeg overdriver ikke engang. Dels er nok dette et vitnesbyrd om den giftige tiden vi lever i.
Det er flere prinsipielle problemer med Facebook. Sensur, overvåkning, angiveri, lagring av personlige data på permanent basis. En ting er at Koronakrisen representerer elitens forsøk på folkemord som må sensureres for enhver pris. En annen ting er at vanlige mennesker har blitt utålelige, systemdroner som de er. Som jeg har harpet på ganske lenge nå: Sosiopater, narsissister og angivelig psykopater er og forblir mine fiender. De utgjør rundt 11% av befolkningen. Men på den andre siden av skalaen er de utenkende normies, de som ikke engang har en indre monolog. De utgjør rundt 78% av befolkningen. Disse har lagt meg for hat, og derfor hater jeg dem tilbake. Derfra har politianmelderiet sitt opphav også.
Jeg vurderte å legge ut mine to diktserier Vanaheim og Elysion på gruppen Skriverne, men lot det være. Jeg frykter rett og slett nye anmeldelser. Disse svina fortjener meg ikke. Enkelte vil hevde at dette i så fall ville være en sensasjon og en kilde til publisitet, men bare for de som er innenfor systemet. I Danmark fikk journalister hjemmet ransaket og datautstyret beslaglagt på permanent basis, bare for å ha delt en link. Dette var før folkemordsvaksinen fra Israel.
Men Facebook representerer noe annet også. Det er en slags falsk lysverden, et glansbilde, der man har en persona for omverdenen. Etterhvert har det blitt et krav om at denne personaen omtrent skal være som en personlig CV.
Når startet jeg egentlig med Facebook? Kanskje var det i 2008. Det var rundt på denne tiden noen introduserte meg for 4chan. Der er problemet motsatt. Alt du gjør der er anonymt. Så Facebook og 4chan har på en måte vært en tvillingdemon, en falsk lysside, og en skyggeside for mitt personlige mørke. Derfor kommer jeg til å slutte med 4chan også. Det åpner for mine svært leie tendenser, og det er en underdrivelse ... I den senere tid har jeg sett at 4chan har blitt overtatt av den altomfattende korrektheten også. Ja, ja, det er ikke lenger min sak. Jeg flykter og har vært på flukt lenge, bort fra samfunn og stat, og menneskene. Jeg har gjort det før. Nå venter kun min egen galskap ... og den er ille.
Kanskje kan jeg vinne denne gangen.
Jeg er også meget klar over at internett utenfor de store tjenestene i det store og hele er en ødemark. Svært få eller ingen ferdes der. Som på nett, så i den virkelige verden. Det var nok sånn det føltes å leve i det fallende romerriket. Ingenting av det du gjør kan du vinne frem med. Din verden og dine friheter angripes fra alle kanter. Det jeg kan si er at jeg må holde mulighetene åpne, men vente meg ingenting.
Nå viser det seg at denne vennen muligens har berget chat-loggen, den jeg selv ikke greier å fremskaffe. Fantastisk.
Facebook gjorde meg ingen tjenester. Det kan jeg konkludere med etter at tjenesten direkte er årsak til to politianmeldelser, ett søksmål, en ødelagt karrierevei, en del åpne fiender og helt sikkert masse fiender i det skjulte. Jeg overdriver ikke engang. Dels er nok dette et vitnesbyrd om den giftige tiden vi lever i.
Det er flere prinsipielle problemer med Facebook. Sensur, overvåkning, angiveri, lagring av personlige data på permanent basis. En ting er at Koronakrisen representerer elitens forsøk på folkemord som må sensureres for enhver pris. En annen ting er at vanlige mennesker har blitt utålelige, systemdroner som de er. Som jeg har harpet på ganske lenge nå: Sosiopater, narsissister og angivelig psykopater er og forblir mine fiender. De utgjør rundt 11% av befolkningen. Men på den andre siden av skalaen er de utenkende normies, de som ikke engang har en indre monolog. De utgjør rundt 78% av befolkningen. Disse har lagt meg for hat, og derfor hater jeg dem tilbake. Derfra har politianmelderiet sitt opphav også.
Jeg vurderte å legge ut mine to diktserier Vanaheim og Elysion på gruppen Skriverne, men lot det være. Jeg frykter rett og slett nye anmeldelser. Disse svina fortjener meg ikke. Enkelte vil hevde at dette i så fall ville være en sensasjon og en kilde til publisitet, men bare for de som er innenfor systemet. I Danmark fikk journalister hjemmet ransaket og datautstyret beslaglagt på permanent basis, bare for å ha delt en link. Dette var før folkemordsvaksinen fra Israel.
Men Facebook representerer noe annet også. Det er en slags falsk lysverden, et glansbilde, der man har en persona for omverdenen. Etterhvert har det blitt et krav om at denne personaen omtrent skal være som en personlig CV.
Når startet jeg egentlig med Facebook? Kanskje var det i 2008. Det var rundt på denne tiden noen introduserte meg for 4chan. Der er problemet motsatt. Alt du gjør der er anonymt. Så Facebook og 4chan har på en måte vært en tvillingdemon, en falsk lysside, og en skyggeside for mitt personlige mørke. Derfor kommer jeg til å slutte med 4chan også. Det åpner for mine svært leie tendenser, og det er en underdrivelse ... I den senere tid har jeg sett at 4chan har blitt overtatt av den altomfattende korrektheten også. Ja, ja, det er ikke lenger min sak. Jeg flykter og har vært på flukt lenge, bort fra samfunn og stat, og menneskene. Jeg har gjort det før. Nå venter kun min egen galskap ... og den er ille.
Kanskje kan jeg vinne denne gangen.
Jeg er også meget klar over at internett utenfor de store tjenestene i det store og hele er en ødemark. Svært få eller ingen ferdes der. Som på nett, så i den virkelige verden. Det var nok sånn det føltes å leve i det fallende romerriket. Ingenting av det du gjør kan du vinne frem med. Din verden og dine friheter angripes fra alle kanter. Det jeg kan si er at jeg må holde mulighetene åpne, men vente meg ingenting.
RSS Feed
