Bildeglitcher her også. Gudene fraholder oss perfeksjon.
Motsetningens lov og dualisme råder alle steder. Jung hadde rett. Du kan ikke introdusere noe godt til verden, uten samtidig å introdusere et tilsvarende onde. En av de lave intuitive som hadde oversikt over dette prinsippet, var Charles Bukowski. Man kan forsåvidt være glad for at han unnslapp arbeidslivet, men bare såvidt. Arbeidsdøden er nok en mer treffende benevnelse, ved ettertanke.
På mange måter burde jeg aspirere til å bli som Bukowski, gitt hans posisjon som lav tenker og lav poet, hvordan hans suksess kom først ved sen middelalder, og selvsagt, hans posisjon som intuitiv. Sent i livet var han en dranker med en modell på armen også. Jeg ser bare et negativ her, den sene tid.
Dog, jeg vet bedre. Jeg er noe annet. En kraft som ikke har rørt seg siden antikken. Hva er denne kraften? Sånt kan aldri beskrives. Vi gjør bedre i å spørre oss, hvem representerte og ibodde denne kraften? Medlemmer av Bacchus-kulten, kan hende. Samt keiser Elagabalus. Selv det er ikke dekkende. I meg er en kraft som lengter etter å springe ut. Jeg ønsker å bringe noe helt nytt ned på jorden.
Vår verden er på mange måter ny, og et teknokratisk mareritt blitt. Da må vi som har tilgang til det guddommelige på tilsvarende måte oppgradere oss. Kommunistene hadde sin evolusjon, litt som insekter eller pest-bakterier, og står nå der som teknokratiske globalister. Den lave masse har ikke holdt tritt med utviklingen på 500 år, og er derfor lette ofre. De forstår ikke engang at noen kan tenkes å ønske dem vondt. Jeg vil ikke si at jeg skal gro englevinger. Men vinger skal jeg ha. Og et sverd.
Det er forsåvidt besnærende å tenke på at maleriet av middelaldermaleren Hieronymus Bosch viser mer dynamikk, symbolisme, tyngde og kraft enn noe som er tenkelig i disse dager. Vi har mistet mye. Bosch stod nært renessansen, den siste store tid, hvis vi ser bort fra blaffet vestlig sivilisasjon hadde i tiårene før og etter 1870. Etter det ødela flertallsmenneskene alt.
På mange måter burde jeg aspirere til å bli som Bukowski, gitt hans posisjon som lav tenker og lav poet, hvordan hans suksess kom først ved sen middelalder, og selvsagt, hans posisjon som intuitiv. Sent i livet var han en dranker med en modell på armen også. Jeg ser bare et negativ her, den sene tid.
Dog, jeg vet bedre. Jeg er noe annet. En kraft som ikke har rørt seg siden antikken. Hva er denne kraften? Sånt kan aldri beskrives. Vi gjør bedre i å spørre oss, hvem representerte og ibodde denne kraften? Medlemmer av Bacchus-kulten, kan hende. Samt keiser Elagabalus. Selv det er ikke dekkende. I meg er en kraft som lengter etter å springe ut. Jeg ønsker å bringe noe helt nytt ned på jorden.
Vår verden er på mange måter ny, og et teknokratisk mareritt blitt. Da må vi som har tilgang til det guddommelige på tilsvarende måte oppgradere oss. Kommunistene hadde sin evolusjon, litt som insekter eller pest-bakterier, og står nå der som teknokratiske globalister. Den lave masse har ikke holdt tritt med utviklingen på 500 år, og er derfor lette ofre. De forstår ikke engang at noen kan tenkes å ønske dem vondt. Jeg vil ikke si at jeg skal gro englevinger. Men vinger skal jeg ha. Og et sverd.
Det er forsåvidt besnærende å tenke på at maleriet av middelaldermaleren Hieronymus Bosch viser mer dynamikk, symbolisme, tyngde og kraft enn noe som er tenkelig i disse dager. Vi har mistet mye. Bosch stod nært renessansen, den siste store tid, hvis vi ser bort fra blaffet vestlig sivilisasjon hadde i tiårene før og etter 1870. Etter det ødela flertallsmenneskene alt.
RSS Feed
