Jeg har gjort som jeg alluderte til, og fjernet meg selv fra det siste stedet hvor jeg har noen berøring med normies. Dette etter en liten hendelse som ikke var spesielt alvorlig, men som fornærmet meg. Som vi skal se senere, det er en grunn til at jeg tenderer til å ikke tilgi slights. Teknisk sett er jeg jo fortsatt på youtube, men man kan trygt si at ingen av mine fans der er normies.
Med det har jeg tatt konsekvensen av det jeg lenge har visst. For å parafrasere jokeren, jeg er ikke som dem og vil ikke være som dem. Det er ingenting av meg som har noe til felles med disse sjeletomme dyrene. Da står det til rimelighet at ingenting av det jeg noensinne kan gjøre vil aksepteres fra den kanten. Tanken om dette er et falsum og en illusjon og gjør at man lenker seg fast i forbehold, tvil og frykt, med mindre man er chaotic av alignment, selvsagt. He he. Samfunn og stat er alltid feil. Det samme med "medmennesker." Trell, hund og apekatt tenker jeg vi kaller dem.
En av mine største drømmer fra tidlig av var nok ære og berømmelse. Dette for å kompensere for visse massive forsmedelser. Nå? Med Griffith i Berserk-serien. Menn gir egentlig aldri slipp på sine drømmer, men det må ta en annen rute, ruten gjennom samfunnshat og notoritet. Sist gang jeg prøvde på det bet isbjørnen i drømmen meg (maktmennesket). Denne gangen har jeg forhåpentligvis insulert meg nok til at de ikke når inn. Jeg må huske å begrave harddiskene et sted og alltid gå med kniv. Det siste var en spøk, eller var det?
Livet på utsiden er hardt. Jeg har litt lyst til å starte en egen nettside til bruk i offentlighet. En type jeg er i kontakt med holder visstnok på med noe lignende. Hvis så bør jeg nok ta det i trinnvise steg. Produsere først, så vise frem det jeg har produsert. Kommentarfeltet på dette stedet er ganske clunky og er vanskelig å fikse. Dessuten skriver jeg masse inkrementerende, fordi jeg egentlig ikke hører hjemme noen steder. Det er kan hende et av problemene. Jeg er stadig full av motstridende trekk og dragning i ulik retning. Men normies? Jeg var aldri en kujon.
Med det har jeg tatt konsekvensen av det jeg lenge har visst. For å parafrasere jokeren, jeg er ikke som dem og vil ikke være som dem. Det er ingenting av meg som har noe til felles med disse sjeletomme dyrene. Da står det til rimelighet at ingenting av det jeg noensinne kan gjøre vil aksepteres fra den kanten. Tanken om dette er et falsum og en illusjon og gjør at man lenker seg fast i forbehold, tvil og frykt, med mindre man er chaotic av alignment, selvsagt. He he. Samfunn og stat er alltid feil. Det samme med "medmennesker." Trell, hund og apekatt tenker jeg vi kaller dem.
En av mine største drømmer fra tidlig av var nok ære og berømmelse. Dette for å kompensere for visse massive forsmedelser. Nå? Med Griffith i Berserk-serien. Menn gir egentlig aldri slipp på sine drømmer, men det må ta en annen rute, ruten gjennom samfunnshat og notoritet. Sist gang jeg prøvde på det bet isbjørnen i drømmen meg (maktmennesket). Denne gangen har jeg forhåpentligvis insulert meg nok til at de ikke når inn. Jeg må huske å begrave harddiskene et sted og alltid gå med kniv. Det siste var en spøk, eller var det?
Livet på utsiden er hardt. Jeg har litt lyst til å starte en egen nettside til bruk i offentlighet. En type jeg er i kontakt med holder visstnok på med noe lignende. Hvis så bør jeg nok ta det i trinnvise steg. Produsere først, så vise frem det jeg har produsert. Kommentarfeltet på dette stedet er ganske clunky og er vanskelig å fikse. Dessuten skriver jeg masse inkrementerende, fordi jeg egentlig ikke hører hjemme noen steder. Det er kan hende et av problemene. Jeg er stadig full av motstridende trekk og dragning i ulik retning. Men normies? Jeg var aldri en kujon.
RSS Feed
