Snart fyller jeg år. Tenkte å komme med noen tanker til anledningen. Ting vil, bank i bordet, neppe endre seg radikalt frem til da.
La meg legge frem positivene først. Jeg har i løpet av året som har vært greid å gjøre det jeg i fåfengthet forsøkte på i 11 år hele år. Jeg har tatt avstand fra alle former for rus, inkludert alkohol. Jeg har aldri hatt et alvorlig alkoholproblem, selv om alkohol har innebåret en rekke negative hendelser. Nå har jeg vansker for å sette meg inn i sinnelaget og ønsket om alkoholrus. Det viktige er at jeg har lyktes med å holdt demonen på avstand, og det er meget rimelig å tenke seg at alkohol kunne fungere som inngangsportal. Dessverre vedblir straffedommen for demonen. Livet synes helt uten tilgivelse. Får man et arr, gror dette arret aldri. Jeg ble på et tidspunkt myrdet, dessverre.
Hvordan greide jeg dette? Nietzscheanere vil hevde at det er snakk om styrke og overvinnelse. Overhodet ikke, vil jeg da si. Hva behager? Kanskje er det motsatte tilfelle? spør man da. Er det snakk om oppofrelse og kjærlighet? Nei, heller ikke det. Man bør unngå å bruke slike høytravende menneskelige konsepter i berøring med den menneskelige sfære, som er meget kompleks. Det hele var en tilfeldighet, idet jeg oppdaget en nøkkel til meg selv. Denne nøkkelen var utilgjengelig for meg da jeg kjempet som hardest mot demonen, så det kan heller ikke være snakk om noen lov om tiltrekning. På grunn av lett autisme, traumer og tinnitus er jeg konstant påslått og hyperstimulert. Dette medfører motsatt, utmattelse og kollaps. En av svært få nøkler jeg har for å roe ned er å stimulere vagus-nerven. Før hadde jeg ikke verktøyet, og måtte derfor ty til demonen for å overleve. Dette uavhengig hva jeg mente, følte, tenkte, trodde og ønsket. Alle slike ting er irrelevante i møtet med gudene og hva enn slags motbydelig skjebne de har deg tiltenkt. Når har de dessverre brukket nakken og ryggen til min gamle lærer på barneskolen, som har hatt et stygt fall ned en trapp. Fortjente han det? Nei. De som fortjener det går fra sine åssted med et smil om munnen.
Jeg har forøket mitt innkomme. Kanskje med 20% eller noe. Den eneste gangen jeg har tjent mer var som nevnt ved min ulykksalige tid på Evje. Det er likevel bare snakk om en beskjeden inntekt, og jeg kan aldri ha en karriere av betydning. Det eneste stedet jeg kan overleve er på utkanten. Historien viser at noe annet innebærer de vanvittigste former for forfølgelse, og jeg er antakelig fysisk ute av stand til å jobbe mer enn 50%, med mindre det jeg jobbet med var å lage våpen som på en direkte måte skulle drepe mine fiender. Samtidig har jeg til stadighet foten ut døren. Jeg åpner alltid for muligheten for å slutte på dagen, og ber ikke om unnskyldning for det. Det nye jobben spiser en del av det som enn så lenge er en svært begrenset energi. Enten kan dette fungere som springbrett til noe annet, men som er fortsatt begrenset og på utkanten, eller jeg kaster det bort det øyeblikk jeg får behov for ekstrem frihet. En annen mulighet er at jeg blir låst fast til dette, tvunget av nødvendighet i disse dårlige økonomiske tider. Det vil i så fall være en forferdelig skjebne. Jeg foretrekker å leve på en fattigdomsgrense, særlig når jeg nå har skaffet meg masse utstyr og våpen. (hei blå!)
Det kom sent i det året som har vært, men jeg har skiftet min utøvende identitet fra Y til L, altså Lysalv. Dette skjedde ikke uten friksjon, både fra narsissister, moralister og idealister, noe som skulle tilsi at det er en avgjørelse av betydning. Hvorom allting er, jeg er ikke dem og vil ikke være det. Lysalv står langt nærmere mitt hjerte enn Y-identiteten. Rett nok er jeg rasist, nasjonalist og vaksinemotstander som ethvert vettuge menneske forøvrig, men jeg er ikke og kan ikke være en ytre moralist og frontfigur.
Så er det negativene. Jeg kjenner på en sterk fysisk entropi. Etter at jeg skadet kneet i et utslag av en mørk jungiansk skygge, har min i utgangspunkt gode fysikalitet blitt forringet. Helt bra blir det tydeligvis ikke. Jeg kan heller ikke trene her jeg bor. Det har jødene sørget for da de stengte treningssenteret.
Like ille er kanskje at jeg forfaller emosjonelt. Jeg har omtrent null sosialt liv her jeg bor, og det går antakelig utover energien. Jeg behøver å forholde meg til visse typer mennesker. Kanskje kaotikere og smilende lolitaer på et sirkus, ikke sant. Det har gått opp for meg at iløpet av året som har gått har jeg i økende grad tatt avstand til og distansert meg fra ulike mennesker og deres fremstøt. Jeg har rett og slett sagt nei til både det ene og det andre. Det var forsåvidt riktig av meg. Jeg behøver ikke noe tradisjonelt brorskap, interaksjoner og diskusjoner, ei heller behøver jeg å være nær de som er radikalt forskjellige fra meg, og som ønsker meg skade. Men jeg savner som sagt min type menneske. Jeg har til og med sagt nei til romantiske forbindelser, fordi jeg vet at, vel ... min og deres verden vil kollapse ved berøring.
Jeg har vurdert å flytte, men vet ikke hvor og hvordan. Det er jo stort sett det samme over hele linja, både med høye priser og med ensomhet i utkanten for slike som meg. Jeg kan heller ikke gjenoppta det typisk studentliv, med papphybel, drankeri og tilhørende. Jeg levde sånn i svært, svært mange år, og det ga meg lite av det som burde følge med en slik livsstil (les: sex). Poenget er altså borte. Kan hende vil tiden komme der jeg priser meg lykkelig for at jeg bor ute på langsbygda. Planen om å skaffe eiendom vil jeg ikke greie innen rimelig tid, og innen da kan hva som helst ha skjedd ute i verden. Jeg vet heller ikke om jeg vil være i stand til å ha sex med en vaksinert person, men der var jeg sannelig selvmotsigende. Vaksinerte er dessverre ikke mennesker mer. Nekrofili er mer sympatisk.
Det var forøvrig demonen som ga meg livskraft, driv og styrke. Nå som demonen er borte, er det eneste som er igjen tomrommet han har etterlatt. Jeg har altså intet driv og styrke til å skrive. Mitt håp er at for det neste året skal jeg bygge opp disse evnene, samtidig som jeg fortsetter med å holde demonen unna. Jeg greide det jeg ikke greide på 11 år. Nå skal jeg greie mer. Jeg var meget klar over at det kom til å være slik da jeg begynte dette foretakendet. Det er summen av disse fysiske og mentale utfordringene, og den konstante mangelen på suksess og fremgang som demoraliserer meg. En mann trenger suksess på de kritiske trinn, på samme vis som et spedbarn trenger melk til riktig tid. Det handler ikke om hva man fortjener. Det handler om hva man trenger. Nå trenger jeg mye melk. Magisk melk som sådan. Det skulle bare mangle. Det er meg beskyldiget.
En annen ting er at jeg gjerne skulle hatt fremdrift med tinnitus. Mitt håp ligger fortsatt hos helgenen Cahlen og hans visdom.
Kanskje en siste ting er at jeg har fått en slags videre innsikt i min egen natur. Jeg tenker da det som kom frem på Szondi-testen, noe som innebærer en form for kvinnelig grunnvesen og en normløshet. Det jeg tenker er at alle år jeg drev med demonen, maskerte jeg noen av disse trekkene. Det vil si, demonen var en erstatningsaktivitet, disse trekkene vendt innover på en måte som fortærte meg, lik en kollapsende sol, kanskje. Demonen var min respons til ekstrem og utålelig smerte. For nå som demonen er borte merker jeg at disse trekkende begynner å forsterke seg på en måte som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har for eksempel gått over til å bli svært frittalende på denne bloggen, med drapsønsker, beskrivelser av mine sex(u)vaner og mye annet skamløst som jeg ikke gjorde før. Det er slik fordi jeg er slik, og nå som demonen er borte kommer det stadig mer frem. Dette viser at det var riktig av meg å gå fra å være Y til Lysalv, for Lysalv er som nevnt langt nærmere mitt hjerte.
Jeg kom over denne sangen. Det gikk opp for meg at dette er jo meg. Jeg er jo denne flua, Wiz the Wizzy Wizard. Alt jeg vil er å valandere rundt meg fargerik kappe og gjøre tilfeldige ting. Perceiverisk, spontant og kaotisk, ikke sant, som sangen beskriver. Jeg vil være omgitt av smilende lolitaer som kan tilfredsstille min INTPistiske barnefunksjon FE (Feer og Feeling External). Glitrende farger, spontanitet, alt i henhold til min kvinnelige natur, og noe annet. Jeg trenger å stå på en scene. Tenkende tilbake på livet mitt har jeg fått et kick av det. Lage spontane erotiske dikt til husfruen i huset, si de mest uhyrlige ting mens jeg danser rundt. Jeg har gjort dette. Min bakgrunn som episk netttroll skulle tilsi det samme. En gang meldte meg opp på et afrikansk forum for å spre sex-løgner, og fikk beskjed om at jeg måtte være mer sofistikert ... Jeg elsker å sjokkere og få reaksjoner fra mennesker. Godt som dårlig, kan man kanskje si. Hadde kanskje vært en fordel med noe positivt nå. Min tilstand i demonen var en erstatning for dette behovet for spenning og tilfredsstillelse. Jeg vet jo om en type som er gamblingavhengig. Det er jo åpenbart at han savner spenning. Det samme med meg, selvsagt. Så det er bare å lysalve og fee i vei nå, hive tryllestøv rundt og vente på neste politianmeldelse.
La meg legge frem positivene først. Jeg har i løpet av året som har vært greid å gjøre det jeg i fåfengthet forsøkte på i 11 år hele år. Jeg har tatt avstand fra alle former for rus, inkludert alkohol. Jeg har aldri hatt et alvorlig alkoholproblem, selv om alkohol har innebåret en rekke negative hendelser. Nå har jeg vansker for å sette meg inn i sinnelaget og ønsket om alkoholrus. Det viktige er at jeg har lyktes med å holdt demonen på avstand, og det er meget rimelig å tenke seg at alkohol kunne fungere som inngangsportal. Dessverre vedblir straffedommen for demonen. Livet synes helt uten tilgivelse. Får man et arr, gror dette arret aldri. Jeg ble på et tidspunkt myrdet, dessverre.
Hvordan greide jeg dette? Nietzscheanere vil hevde at det er snakk om styrke og overvinnelse. Overhodet ikke, vil jeg da si. Hva behager? Kanskje er det motsatte tilfelle? spør man da. Er det snakk om oppofrelse og kjærlighet? Nei, heller ikke det. Man bør unngå å bruke slike høytravende menneskelige konsepter i berøring med den menneskelige sfære, som er meget kompleks. Det hele var en tilfeldighet, idet jeg oppdaget en nøkkel til meg selv. Denne nøkkelen var utilgjengelig for meg da jeg kjempet som hardest mot demonen, så det kan heller ikke være snakk om noen lov om tiltrekning. På grunn av lett autisme, traumer og tinnitus er jeg konstant påslått og hyperstimulert. Dette medfører motsatt, utmattelse og kollaps. En av svært få nøkler jeg har for å roe ned er å stimulere vagus-nerven. Før hadde jeg ikke verktøyet, og måtte derfor ty til demonen for å overleve. Dette uavhengig hva jeg mente, følte, tenkte, trodde og ønsket. Alle slike ting er irrelevante i møtet med gudene og hva enn slags motbydelig skjebne de har deg tiltenkt. Når har de dessverre brukket nakken og ryggen til min gamle lærer på barneskolen, som har hatt et stygt fall ned en trapp. Fortjente han det? Nei. De som fortjener det går fra sine åssted med et smil om munnen.
Jeg har forøket mitt innkomme. Kanskje med 20% eller noe. Den eneste gangen jeg har tjent mer var som nevnt ved min ulykksalige tid på Evje. Det er likevel bare snakk om en beskjeden inntekt, og jeg kan aldri ha en karriere av betydning. Det eneste stedet jeg kan overleve er på utkanten. Historien viser at noe annet innebærer de vanvittigste former for forfølgelse, og jeg er antakelig fysisk ute av stand til å jobbe mer enn 50%, med mindre det jeg jobbet med var å lage våpen som på en direkte måte skulle drepe mine fiender. Samtidig har jeg til stadighet foten ut døren. Jeg åpner alltid for muligheten for å slutte på dagen, og ber ikke om unnskyldning for det. Det nye jobben spiser en del av det som enn så lenge er en svært begrenset energi. Enten kan dette fungere som springbrett til noe annet, men som er fortsatt begrenset og på utkanten, eller jeg kaster det bort det øyeblikk jeg får behov for ekstrem frihet. En annen mulighet er at jeg blir låst fast til dette, tvunget av nødvendighet i disse dårlige økonomiske tider. Det vil i så fall være en forferdelig skjebne. Jeg foretrekker å leve på en fattigdomsgrense, særlig når jeg nå har skaffet meg masse utstyr og våpen. (hei blå!)
Det kom sent i det året som har vært, men jeg har skiftet min utøvende identitet fra Y til L, altså Lysalv. Dette skjedde ikke uten friksjon, både fra narsissister, moralister og idealister, noe som skulle tilsi at det er en avgjørelse av betydning. Hvorom allting er, jeg er ikke dem og vil ikke være det. Lysalv står langt nærmere mitt hjerte enn Y-identiteten. Rett nok er jeg rasist, nasjonalist og vaksinemotstander som ethvert vettuge menneske forøvrig, men jeg er ikke og kan ikke være en ytre moralist og frontfigur.
Så er det negativene. Jeg kjenner på en sterk fysisk entropi. Etter at jeg skadet kneet i et utslag av en mørk jungiansk skygge, har min i utgangspunkt gode fysikalitet blitt forringet. Helt bra blir det tydeligvis ikke. Jeg kan heller ikke trene her jeg bor. Det har jødene sørget for da de stengte treningssenteret.
Like ille er kanskje at jeg forfaller emosjonelt. Jeg har omtrent null sosialt liv her jeg bor, og det går antakelig utover energien. Jeg behøver å forholde meg til visse typer mennesker. Kanskje kaotikere og smilende lolitaer på et sirkus, ikke sant. Det har gått opp for meg at iløpet av året som har gått har jeg i økende grad tatt avstand til og distansert meg fra ulike mennesker og deres fremstøt. Jeg har rett og slett sagt nei til både det ene og det andre. Det var forsåvidt riktig av meg. Jeg behøver ikke noe tradisjonelt brorskap, interaksjoner og diskusjoner, ei heller behøver jeg å være nær de som er radikalt forskjellige fra meg, og som ønsker meg skade. Men jeg savner som sagt min type menneske. Jeg har til og med sagt nei til romantiske forbindelser, fordi jeg vet at, vel ... min og deres verden vil kollapse ved berøring.
Jeg har vurdert å flytte, men vet ikke hvor og hvordan. Det er jo stort sett det samme over hele linja, både med høye priser og med ensomhet i utkanten for slike som meg. Jeg kan heller ikke gjenoppta det typisk studentliv, med papphybel, drankeri og tilhørende. Jeg levde sånn i svært, svært mange år, og det ga meg lite av det som burde følge med en slik livsstil (les: sex). Poenget er altså borte. Kan hende vil tiden komme der jeg priser meg lykkelig for at jeg bor ute på langsbygda. Planen om å skaffe eiendom vil jeg ikke greie innen rimelig tid, og innen da kan hva som helst ha skjedd ute i verden. Jeg vet heller ikke om jeg vil være i stand til å ha sex med en vaksinert person, men der var jeg sannelig selvmotsigende. Vaksinerte er dessverre ikke mennesker mer. Nekrofili er mer sympatisk.
Det var forøvrig demonen som ga meg livskraft, driv og styrke. Nå som demonen er borte, er det eneste som er igjen tomrommet han har etterlatt. Jeg har altså intet driv og styrke til å skrive. Mitt håp er at for det neste året skal jeg bygge opp disse evnene, samtidig som jeg fortsetter med å holde demonen unna. Jeg greide det jeg ikke greide på 11 år. Nå skal jeg greie mer. Jeg var meget klar over at det kom til å være slik da jeg begynte dette foretakendet. Det er summen av disse fysiske og mentale utfordringene, og den konstante mangelen på suksess og fremgang som demoraliserer meg. En mann trenger suksess på de kritiske trinn, på samme vis som et spedbarn trenger melk til riktig tid. Det handler ikke om hva man fortjener. Det handler om hva man trenger. Nå trenger jeg mye melk. Magisk melk som sådan. Det skulle bare mangle. Det er meg beskyldiget.
En annen ting er at jeg gjerne skulle hatt fremdrift med tinnitus. Mitt håp ligger fortsatt hos helgenen Cahlen og hans visdom.
Kanskje en siste ting er at jeg har fått en slags videre innsikt i min egen natur. Jeg tenker da det som kom frem på Szondi-testen, noe som innebærer en form for kvinnelig grunnvesen og en normløshet. Det jeg tenker er at alle år jeg drev med demonen, maskerte jeg noen av disse trekkene. Det vil si, demonen var en erstatningsaktivitet, disse trekkene vendt innover på en måte som fortærte meg, lik en kollapsende sol, kanskje. Demonen var min respons til ekstrem og utålelig smerte. For nå som demonen er borte merker jeg at disse trekkende begynner å forsterke seg på en måte som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har for eksempel gått over til å bli svært frittalende på denne bloggen, med drapsønsker, beskrivelser av mine sex(u)vaner og mye annet skamløst som jeg ikke gjorde før. Det er slik fordi jeg er slik, og nå som demonen er borte kommer det stadig mer frem. Dette viser at det var riktig av meg å gå fra å være Y til Lysalv, for Lysalv er som nevnt langt nærmere mitt hjerte.
Jeg kom over denne sangen. Det gikk opp for meg at dette er jo meg. Jeg er jo denne flua, Wiz the Wizzy Wizard. Alt jeg vil er å valandere rundt meg fargerik kappe og gjøre tilfeldige ting. Perceiverisk, spontant og kaotisk, ikke sant, som sangen beskriver. Jeg vil være omgitt av smilende lolitaer som kan tilfredsstille min INTPistiske barnefunksjon FE (Feer og Feeling External). Glitrende farger, spontanitet, alt i henhold til min kvinnelige natur, og noe annet. Jeg trenger å stå på en scene. Tenkende tilbake på livet mitt har jeg fått et kick av det. Lage spontane erotiske dikt til husfruen i huset, si de mest uhyrlige ting mens jeg danser rundt. Jeg har gjort dette. Min bakgrunn som episk netttroll skulle tilsi det samme. En gang meldte meg opp på et afrikansk forum for å spre sex-løgner, og fikk beskjed om at jeg måtte være mer sofistikert ... Jeg elsker å sjokkere og få reaksjoner fra mennesker. Godt som dårlig, kan man kanskje si. Hadde kanskje vært en fordel med noe positivt nå. Min tilstand i demonen var en erstatning for dette behovet for spenning og tilfredsstillelse. Jeg vet jo om en type som er gamblingavhengig. Det er jo åpenbart at han savner spenning. Det samme med meg, selvsagt. Så det er bare å lysalve og fee i vei nå, hive tryllestøv rundt og vente på neste politianmeldelse.
Marvellous magic from our wizardly friend
It was stunningly good
Didn't want it to end
It was magic
Maybe not what you had planned
But to us it was really amazingly grand
With your beautiful cape that shimmers and shines
A big smiling face, Tranås, you're so divine
Marvellous magic, you were funny as well
To make someone laugh is a marvellous skill
It was stunningly good
Didn't want it to end
It was magic
Maybe not what you had planned
But to us it was really amazingly grand
With your beautiful cape that shimmers and shines
A big smiling face, Tranås, you're so divine
Marvellous magic, you were funny as well
To make someone laugh is a marvellous skill
Ja, en scene, magi i lomma og reaksjoner. Det er hva jeg trenger. Jeg ble laget for dette. Jeg er en mann for normløshet, lovløshet og kaos. Og jeg liker pene farger, glitter og tryllestøv.
Dette er meg
RSS Feed
