Dårlig tegn. Jeg fantaserte om at jeg bød Mark Anthony, Octavian, Lucius Vorenus og Titus Pullo på germansk øl, og brakte derfor 4 ølbokser på min pult. Jeg såg en video og dreide hodet, lurte på hvorfor så mange bokser stod der, før sannheten gikk opp for meg. Moralen er: Burde ha disse folkene som mine venner. Nei, tok meg ikke lenge å drikke skjerven fra alle mine i fantasien fraværende venner.
Denne fantasien er et scenario hvor jeg blir sendt tilbake til romerriket for å skape talløse invasjoner, eksempelvis stigbøylen, hestesko, stål, saksen, dampmotoren og luftballongen. Etterhvert får jeg Cæsar til å utvikle en religion som skal herske i uoverskuelig fremtid. Jeg har mange slike fantasier, og de har antatt sitt eget liv, til punktet at de nå påvirker min virkelighet. I ulike kampscenarioer har det jo hendt at jeg skader meg selv. Dette er nok resultatet av en altfor stor introversjon, og som vi har vært inne på, kollapset narsissisme. En narsissist er jo avhengig av en narsissistisk fantasi om hvem han er. I denne fantasien er jeg en viktig, ja, helt uvurderlig mann. Det blir sagt om meg at jeg er verdt mer enn 100 000 slaver, til hvilket jeg svarer at jeg da må jeg være verdiløs, siden jeg er ingen slave. Verre humblebrag enn en vellykket kvinnelig forfatter på Facebook-gruppen skriverne.
Disse introspeksjonene må rettes utover. Jeg kan ikke hente servering til et ensomt bord. Øyeblikket realiteten treffer meg er for slående. En ekte narsissist fortrenger selv det. Jeg, derimot, ser meg selv. Det verste er nok når du ser deg selv, men kan intet gjøre.
Laget et sitat idag. Selvsagt en variasjon av jungiansk visdom, men likevel. Det er et element av melankoli ispedd den dualistiske visdom. Her er sitatet:
"Jo dypere du styrtes i avgrunnen, jo dypere vil dine røtter være, hvis du skulle nå lyset."
En del av meg tror ikke på det, og med det tror jeg ikke engang på meg selv. Et vellykket liv handler om å være i overflod i ett og alt, ikke styrtes i avgrunner. Når man så ligger der som et saftig frø, kan man være sikker på at solen venter overfor, og at mamma tar seg av alt sammen.
Denne fantasien er et scenario hvor jeg blir sendt tilbake til romerriket for å skape talløse invasjoner, eksempelvis stigbøylen, hestesko, stål, saksen, dampmotoren og luftballongen. Etterhvert får jeg Cæsar til å utvikle en religion som skal herske i uoverskuelig fremtid. Jeg har mange slike fantasier, og de har antatt sitt eget liv, til punktet at de nå påvirker min virkelighet. I ulike kampscenarioer har det jo hendt at jeg skader meg selv. Dette er nok resultatet av en altfor stor introversjon, og som vi har vært inne på, kollapset narsissisme. En narsissist er jo avhengig av en narsissistisk fantasi om hvem han er. I denne fantasien er jeg en viktig, ja, helt uvurderlig mann. Det blir sagt om meg at jeg er verdt mer enn 100 000 slaver, til hvilket jeg svarer at jeg da må jeg være verdiløs, siden jeg er ingen slave. Verre humblebrag enn en vellykket kvinnelig forfatter på Facebook-gruppen skriverne.
Disse introspeksjonene må rettes utover. Jeg kan ikke hente servering til et ensomt bord. Øyeblikket realiteten treffer meg er for slående. En ekte narsissist fortrenger selv det. Jeg, derimot, ser meg selv. Det verste er nok når du ser deg selv, men kan intet gjøre.
Laget et sitat idag. Selvsagt en variasjon av jungiansk visdom, men likevel. Det er et element av melankoli ispedd den dualistiske visdom. Her er sitatet:
"Jo dypere du styrtes i avgrunnen, jo dypere vil dine røtter være, hvis du skulle nå lyset."
En del av meg tror ikke på det, og med det tror jeg ikke engang på meg selv. Et vellykket liv handler om å være i overflod i ett og alt, ikke styrtes i avgrunner. Når man så ligger der som et saftig frø, kan man være sikker på at solen venter overfor, og at mamma tar seg av alt sammen.
RSS Feed
