Jeg har tatt opp en av mine gamle jobber. En vennlig sjel var hyggelig nok til å påminne meg om at jeg hadde sverget på å aldri utføre den type arbeid igjen. Det er nok riktig, og det er nok så, men de økonomiske fordelene jeg får utav dette er betraktelige. Ifølge mine beregninger gir jeg bort 28,5% av min frihet for en 25% økning av min økonomi. Så jeg får svelge min stolthet og en del andre ting angående dette. Gudene skal vite at jeg har svært lite å være stolt av igjen i dette livet. Når det er sagt fikk nok gudene seg en god latter når de planla noe sånt. Aldri om jeg hadde sett for meg et hendelsesforløp der jeg ville komme tilbake til der jeg var. Forvent det uventede.
Det ville ikke engang overrasket meg om jeg mistet denne jobben også. Det er ingenting som overrasker meg mer.
I praksis betyr dette at jeg kan ha et moderat forbrukt (ved mine standarder) til survivalisme og fortsatt spare til en bolig (av billigste type på landsbygda) Uten kunne jeg bare gjøre en av delene. Altså spare til bolig, men ikke ha noe praktisk forbruk, eller motsatt. Gå til anskaffelse av eiendeler uten noen meningsfull sparing. Alt ville bli slukt ved neste store regning, noe som skjedde sist med regningen jeg fikk for bilen.
Med dette går spådommen til forfatteren Bukowski tilsynelatende i oppfyllelse. Han mente at livet var et gjentakende hjul hvor de samme mønstre og hendelsene kom igjen og igjen, til det punkt at døden nærmest blir en lettelse. Jeg tror ham, men det er mulig å bryte ut av dette hjulet, simpelthen ved å bryte ut av den fundamentale betingelse, den ramme som har blitt lagt rundt ens liv av så og så entitet, gjerne i form av et uhyre.
Vi har alle fått utdelt ulike kort i livet. Den eneste restriksjonen er hva en mann kan og ikke kan gjøre, men dette er til gjengjeld en stor restriksjon. Dette "kan" beror nemlig på rekkevidden av ens styrke og kompetanse. De gamle greske mytene kommer i hu. Det menneske som gjennom hubris overskrider sin grense, ramme og betingelse vil straffes av en eller annen form for nemesis. Legg merke til at ulike mennesker kan gjøre ulike ting. En mann kan legge an på en kvinne og knulle henne og begge døtrene bakfra samtidig ... eh ... En annen mann blir idømt fengselsstraff for å legge an på nøyaktig samme kvinne. Forskjellene er de rammene som ble lagt rundt hver enkelts liv, avgjort av styrke og den guddommelige ordenen, kan hende. Enkelte av mine "hjelpere" har forsøkt å gjøre meg til seg, men dette er ingen hjelp i det hele tatt. Da raser livet mitt sammen, hver eneste gang, fordi da har jeg brutt med gudenes betingelse.
Min opplevelse er at jeg ikke kan gjøre de samme tingene som en vanlig mann gjør for å oppnå de tingene en vanlig mann får. Da settes nemlig himmel og jord i bevegelse for å straffe meg, gjerne på de utenkeligste måter, nærmest inverterte mirakler. Folk vil gå til angrep på meg med hvert eneste middel og litt til, eller jeg blir rammet av en eller annen form for ulykksalighet. Denne guddommelige ramme skyldes nok til dels dårlige gener, til dels de forbrytelser som ble begått mot meg av sosiopater, narsissister og neglisjerende boomers. Min utgangsposisjon og ramme i livet var altså å være på laveste trinn og utføre de mest meningsløse oppgaver, som grunnet min intelligens og følsomhet fremstår som tortur, uten å få henholdsvis sex, selvrealisering, økonomisk overskudd eller gjennomslag for mine ideer. I alt dette var jeg forventet å smile og aldri kritisere min egen tilstand, realiteten at min blodslinje dør ut og at vestlig sivilisasjon står overfor sin undergang. Gjorde jeg det skulle jeg altså angripes med alle midler (og litt til) og fratas selv det vesle jeg eide. Det samme ved å stille det minste krav overfor de smulene som ble meg til del.
Dette var for meg uakseptabelt, og jeg brøt ut av hjulet ved å forandre betingelsen. Istedet ble jeg tildelt en gullbillett. Med den står jeg utenfor de verste former for egentortur, selv om meningsløsheten fortsatt råder. Når denne gullbilletten blir inndratt av konduktøren er mitt liv i sannhet over, men enn så lenge har jeg denne billetten. Og da har betingelsen og rammen forandret seg. Nye regler gjelder, og da må jeg operere innen disse reglene. Et av disse områdene er å maksimere mine fordeler. Nå nyter jeg en viss frihet, samtidig som jeg ved å utvise denne nye form for pragmatisme, opportunisme og skamløshet nærmer meg den lønnen jeg hadde i en sjefsstilling i hin hårde, da selvsagt nyss påbegynt og på laveste trinn, men dog.
Jeg fortjener dette, fordi jeg har lært meg å operere innenfor denne gudenes ramme som nok alltid vil være der, men rammen kan forandre seg dersom du forandrer den fundamentale betingelse. En ting er å bli kvitt mine personlige demoner og tinnitus, det er kan hende vanskelig i denne forbannede verden, selv om intet av det er min feil. Andre ting er å erverve meg andre fordeler. Det er visse ting jeg fortjener og begjærer sterkt. Dette skal jeg også stjele, for det er ved å lyve og stjele at jeg har min store fordel. Men selv dette er ikke nok, fordi det beste man kan gjøre er å pule og drepe. Mitt liv vil være fullkomment den dagen jeg begår et drap. Jeg beklager ingenting. Alt ved meg var kjærlighet, men meg skulle man altså angripe og ødelegge gjennom boomerisme, narsissisme og sosiopati, bestanddeler i Kali Yugas forferdelige mørke. Resultatet ble en verden uten frukt, iallfall min type frukt. Enn så lenge, for også dette skal jeg lyve, stjele og drepe meg frem til. Jeg lever til tross for og ikke på grunn av, og alt det jeg gjør vier jeg til meg selv og min egen styrke. Jeg skylder ingen noe.
Det ville ikke engang overrasket meg om jeg mistet denne jobben også. Det er ingenting som overrasker meg mer.
I praksis betyr dette at jeg kan ha et moderat forbrukt (ved mine standarder) til survivalisme og fortsatt spare til en bolig (av billigste type på landsbygda) Uten kunne jeg bare gjøre en av delene. Altså spare til bolig, men ikke ha noe praktisk forbruk, eller motsatt. Gå til anskaffelse av eiendeler uten noen meningsfull sparing. Alt ville bli slukt ved neste store regning, noe som skjedde sist med regningen jeg fikk for bilen.
Med dette går spådommen til forfatteren Bukowski tilsynelatende i oppfyllelse. Han mente at livet var et gjentakende hjul hvor de samme mønstre og hendelsene kom igjen og igjen, til det punkt at døden nærmest blir en lettelse. Jeg tror ham, men det er mulig å bryte ut av dette hjulet, simpelthen ved å bryte ut av den fundamentale betingelse, den ramme som har blitt lagt rundt ens liv av så og så entitet, gjerne i form av et uhyre.
Vi har alle fått utdelt ulike kort i livet. Den eneste restriksjonen er hva en mann kan og ikke kan gjøre, men dette er til gjengjeld en stor restriksjon. Dette "kan" beror nemlig på rekkevidden av ens styrke og kompetanse. De gamle greske mytene kommer i hu. Det menneske som gjennom hubris overskrider sin grense, ramme og betingelse vil straffes av en eller annen form for nemesis. Legg merke til at ulike mennesker kan gjøre ulike ting. En mann kan legge an på en kvinne og knulle henne og begge døtrene bakfra samtidig ... eh ... En annen mann blir idømt fengselsstraff for å legge an på nøyaktig samme kvinne. Forskjellene er de rammene som ble lagt rundt hver enkelts liv, avgjort av styrke og den guddommelige ordenen, kan hende. Enkelte av mine "hjelpere" har forsøkt å gjøre meg til seg, men dette er ingen hjelp i det hele tatt. Da raser livet mitt sammen, hver eneste gang, fordi da har jeg brutt med gudenes betingelse.
Min opplevelse er at jeg ikke kan gjøre de samme tingene som en vanlig mann gjør for å oppnå de tingene en vanlig mann får. Da settes nemlig himmel og jord i bevegelse for å straffe meg, gjerne på de utenkeligste måter, nærmest inverterte mirakler. Folk vil gå til angrep på meg med hvert eneste middel og litt til, eller jeg blir rammet av en eller annen form for ulykksalighet. Denne guddommelige ramme skyldes nok til dels dårlige gener, til dels de forbrytelser som ble begått mot meg av sosiopater, narsissister og neglisjerende boomers. Min utgangsposisjon og ramme i livet var altså å være på laveste trinn og utføre de mest meningsløse oppgaver, som grunnet min intelligens og følsomhet fremstår som tortur, uten å få henholdsvis sex, selvrealisering, økonomisk overskudd eller gjennomslag for mine ideer. I alt dette var jeg forventet å smile og aldri kritisere min egen tilstand, realiteten at min blodslinje dør ut og at vestlig sivilisasjon står overfor sin undergang. Gjorde jeg det skulle jeg altså angripes med alle midler (og litt til) og fratas selv det vesle jeg eide. Det samme ved å stille det minste krav overfor de smulene som ble meg til del.
Dette var for meg uakseptabelt, og jeg brøt ut av hjulet ved å forandre betingelsen. Istedet ble jeg tildelt en gullbillett. Med den står jeg utenfor de verste former for egentortur, selv om meningsløsheten fortsatt råder. Når denne gullbilletten blir inndratt av konduktøren er mitt liv i sannhet over, men enn så lenge har jeg denne billetten. Og da har betingelsen og rammen forandret seg. Nye regler gjelder, og da må jeg operere innen disse reglene. Et av disse områdene er å maksimere mine fordeler. Nå nyter jeg en viss frihet, samtidig som jeg ved å utvise denne nye form for pragmatisme, opportunisme og skamløshet nærmer meg den lønnen jeg hadde i en sjefsstilling i hin hårde, da selvsagt nyss påbegynt og på laveste trinn, men dog.
Jeg fortjener dette, fordi jeg har lært meg å operere innenfor denne gudenes ramme som nok alltid vil være der, men rammen kan forandre seg dersom du forandrer den fundamentale betingelse. En ting er å bli kvitt mine personlige demoner og tinnitus, det er kan hende vanskelig i denne forbannede verden, selv om intet av det er min feil. Andre ting er å erverve meg andre fordeler. Det er visse ting jeg fortjener og begjærer sterkt. Dette skal jeg også stjele, for det er ved å lyve og stjele at jeg har min store fordel. Men selv dette er ikke nok, fordi det beste man kan gjøre er å pule og drepe. Mitt liv vil være fullkomment den dagen jeg begår et drap. Jeg beklager ingenting. Alt ved meg var kjærlighet, men meg skulle man altså angripe og ødelegge gjennom boomerisme, narsissisme og sosiopati, bestanddeler i Kali Yugas forferdelige mørke. Resultatet ble en verden uten frukt, iallfall min type frukt. Enn så lenge, for også dette skal jeg lyve, stjele og drepe meg frem til. Jeg lever til tross for og ikke på grunn av, og alt det jeg gjør vier jeg til meg selv og min egen styrke. Jeg skylder ingen noe.
RSS Feed
