"Unnskyld, jeg forsov meg visst. Kan du åpne døren for meg?"
Mannen betrakter meg et øyeblikk med et lurt smil. Han har en brun bart og ser trøndersk ut. Slike liker det når du bryter reglene, og de kan gjøre sin antakelse om hva du har gjort. Men jeg har slett ikke vært på flaska denne gangen.
"Hard dag, hva?" Nøkkelkortet sveiper og døren klikker opp.
Sammen går vi ned de tomme korridorene. Bagen svinger jeg frem og tilbake ved føttene.
"Så, hvilken avdeling jobber du på?"
"Jeg er bare innkallingsvikaren."
"Du vet hvor garderoben er?"
"Selvsagt."
Rett før vi ankommer garderobedøren, ser jeg hva jeg har vært på utsikt etter. Jeg unnskylder meg og låser meg inn på et toalett. Der inne skal jeg vente minst en time, til jeg kan være sikker på at alle har gått.
Klokken nærmer seg ni. For å fordrive tiden onanerer jeg tankefullt, så onanerer jeg tankeløst. Jeg er egentlig avhengig av å onanere døgnet rundt. Da tiden kommer for å tømme tasken, føler jeg ikke for å gjøre det i vasken. Istedet lander hvitskummende jostedalsbreer på gjenskinnet av speilet, som en slags livets istid i hurtig film. Et halvkvalt skrik må undertrykkes da jeg ser min egen visage neddynket i sædsprut. Homofili er sykt, narsissisme er sykt, og krenkelse av min person er sykt. Nå er jeg på symbolsk vis skyldig i alle tre av disse forbrytelsene. Jeg skjelver av skrekk da jeg forstår at jeg må stå til ansvar. Riktignok kun overfor meg selv.
Mer tid går idet jeg pusser av speilet. Først med våte papirer, så med tørre papirer. Endelig kan jeg smette ut og lukker døren forsiktig bak meg. Det er lett å finne garderoben, siden trønderfan allerede har vist meg vei. Som ventelig er ved begynnelsen av arbeidsdagen, er stedet helt tomt. Det er røde skap, en hel drøss med joggesko i en haug, og uniformer hengt på rekke og rad. Jeg prøver flere i min størrelse, til jeg endelig finner noen som er løse nok i skrittet til at jeg kan bevege meg lett, samtidig som de matcher i farge. Blå overdel, hvit underdel. Det bør kunne inngyte tillit. Sittende på benken trer jeg på flip-flopperter, og stapper uniformslommen full med tre notatark, holdt på plass av en penn. Et navneskilt hektes på: "Anders Kristensen" er min fiktive identitet for dagen. Jeg tar en titt i speilet. Nå må jeg være den grå mannen, den ingen legger merke til. Og om jeg legges merke til, må jeg være den sympatiske mannen, og den morsomme mannen. Litt som livet mitt, dette.
Da jeg faktisk jobbet på sykehjem og forsterkede avdelinger, hadde jeg alltid uniformslommene fulle av ark. Det er en gammel vane. Man skulle tro at jeg brukte dem til å notere viktige ting om pasientene etter morgenrapporten og slikt. Vel, det gjorde jeg også, men hovedsaklig pleide jeg jo å skrible ned filosofiske og litterære inspirasjoner, blitt til i møte med situasjoner og all denne lidelsen. Titt og ofte hendte det at jeg måtte stille meg til i et hjørne for å skrible intenst. Du kan si at lidelsen er meningsløs, og i og for seg er den jo det. Men disse menneskene gir verden en siste tjeneste før de forlater den, fordi de inspirerer meg. På det viset får lidelsen en hensikt. Hvilken hensikt er det? Den nye tid og det nye menneske. Et nytt paradigme og en tingenes forståelse. Jeg ser for meg en blond kjempe. Han løfter på en pikes stramme skjørt. Piken blir gravid. Krigere blir født. Jeg hører folkemengders entusiastiske brøl og rungende maskingeværsalver. Ser for meg fakler marsjerende gjennom natten. En tåre har kommet til øye. Vel, jeg kan ikke drømme meg helt bort. Nå er jeg bare Bea, jeg mener Anders. Tiden skal dog komme der mine profetier blir sanne. Tider skal henrulle og kroppene rulle, direkte ned en massegrav eller til en anarkiets skråning.
Fra den tomme korridoren tar jeg heisen opp til fødeavdelingen, hvis beliggenhet jeg kan lese av fra et skilt. Der oppe går jeg målrettet gjennom de lyse gangene. Ikke for hurtig, ikke for langsomt. Av og til nikker jeg til menneskene jeg passerer, hovedsaklig sykesøstre og en slags lege som ikke engang ser på meg, for så travel er hun. Idet jeg ser døren jeg skal inn, har jeg alt passert, og siden det er folk i nærheten, kan jeg ikke snu så brått. Så jeg må ta en ny runde, nikkende og smilende på min vei. Da først kan jeg ta meg inn til det avsondrede stedet hvor de nyfødte barna ligger. Det er et rundt venteværelse og en gang som tydeligvis fører til jordmødrenes område. I denne gangen er døren som fører til krybbene.
Dessverre er veien blokkert av en tjatrende kjerring som står og holder en samtale i gangen, med en person jeg ikke ser. De ler og jabber ivei. Så jeg venter, og venter. Ikke kan jeg sitte ned, for jeg er jo ikke en besøkende, og jeg kan heller ikke bli sett fra utsiden, eller gjøre et for stort nummer av å holde meg skjult. Det er noen nervepirrende minutter som går. Noen siste lattersalver og hilsener utveksles, så går sosialmenneskene hver sin vei. Jeg våger meg en titt ned gangen. Den er tom. Ikke for hurtig, men ikke langsomt. Med lange steg tar jeg meg inn til stedet der de nyfødte sover.
Hvor mange hvite krybber er det? Minst førti. Flesteparten er tomme. Nordmenn føder jo ikke barn mer. I begynnelsen tror jeg det ikke er noen spedbarn her og at jeg må gå med uforettet sak, men så ser jeg det. Tre rosa hoder plassert i enden av sovesalen, øynene skviset sammen. De nyfødte ser ut som rosiner eller oldinger. Heldigvis har de ikke feil hudfarge, for da tror jeg ikke jeg ville vært istand til å kontrollere meg selv. Jeg kommer nærmere, bøyer meg ned for å studere. Dette må gå fort. Det ene spedbarnet er for distinkt, med en karakteristisk hårtust og det som ser ut til å være absurd utviklede øyenbryn. De to andre ... ser ganske like ut. Jeg ser med mitt øye for detaljer ikke stort til forskjell. Gutter, konstaterer jeg ved å løfte på teppet. Det er perfekt.
Forsiktig, ganske så forsiktig, lirker jeg av de kodede armbåndene deres. For å være ærlig, er jeg redd for å brekke de tynne håndleddene deres med tommelen. Armbåndene festes tilbake på og strammes litt, bare i en forbyttet tilstand. Nå noe enda mer risikabelt. Jeg løfter det ene spedbarnet. Et lite grynt lyder, og bena sparker i protest. Varsomt senker jeg tassen ned i krybben til sin babybror. Denne løftes på sin side opp. Nå skjer det katastrofale,og jeg høster til min store vanvare, gråt. Ansiktet til spedbarnet fortrekker seg og lyden kommer sporadisk ut, men så tar den seg opp i rytme og volum.
"Hysj," sier jeg faderlig og kysser det lille hodet. "Hyysj."
Gråten stilner. Spedbarnet legges på plass der den andre lå. Varsomt trekker jeg teppene over dem og danderer kantene, ganske som det var. Så vender jeg om, og med hjertet i halsen begir jeg meg ut. Ute i gangen skjer det.
"Hvem er du for en?"
Jeg snur meg, langsomt nå. Det er den jabbende sykesøsteren. Under nød og under press er da jeg fungerer best. Da er det som en annen del av meg overtar, et slags urinstinkt som tillater meg å vite nøyaktig hva jeg bør gjøre.
"Åh, jeg er bare en budbringer. En budbringer fra gudene." Smilet mitt vokser langsomt, men det vokser, og vokser seg stort.
Kvinnen måper bare.
"Har du ikke hørt om Merkur? Det er han som overbringer beskjeder. Fra romersk mytologi, ikke sant." Smilet mitt er meget bredt nå. "Vel, jeg har nettopp overbrakt en beskjed."
Hun løfter hånden til ansiktet og ler. "Vel, da så. Jeg håper budskapet kom vel hjem."
"Det hittar alltid godt hem med meg, vet du."
Vi ler litt sammen. Før masken sprekker og jeg kollapser helt, later jeg som jeg plutselig får hastverk og går videre.
"Vent."
Jeg snur meg påny. Litt for fort, denne gangen.
"Du glemte denne."
Hun holder opp pennen, som på et eller annet vis må ha falt ut av brystlommen. Jeg går bort til sykepleieren. Plukker pennen langsomt ut av hånden og legger plasttuten på pannen.
"Takk," sier jeg, og later som jeg skriver over ansiktet hennes i bred løkkeskrift. Egentlig har jeg skrevet noe helt annet, men det vet ikke hun at jeg vet, med mindre hun kan kombinere kroppslig sensasjon over huden til bokstaver, og siden, ord.
"Du er virkelig en sjarmerende en," fniser hun. "Jeg håper du kommer opp med flere beskjeder."
"Du skal ikke se bort ifra at det skjer. Men nå må jeg virkelig gå."
Da dørene lukkes og jeg aner det lille dyppet under flip-floppertene, kjennes det ut som jeg tar heisen ned til underverdenen. I garderoben er det uheldigvis en ny mannsperson, som er der nede for å hente det som tydeligvis er en tidlig lønsj. Han ser forundret på at jeg skifter til sivil.
"Kortdag idag, sjø," sier jeg og blunker. "Jeg er ekstravakt og de hadde ikke stort bruk for meg likevel."
Vi snakker litt om fridager og hva man kan bruke fridagene til. Han er av det praktiske slaget, og snakker om å klippe plen og pusse opp huset. Jeg kan ikke falle tilbake til det, og gir heller uttrykk for mitt nerdete vesen med dataspill. Jeg kan ikke bli tatt i uoppriktighet nå. Mennesker som er sansebaserte er ikke istand til å forme ideer, men de er meget gode til å plukke opp uregelmessigheter i detalj. Med nikk og hils forlater jeg stedet.
Kommer de til å huske meg? En stund. Men de vil anta at jeg er en annen som jobber der, og i samtale feste det som blir sagt på andre konkrete personer de kjenner til. Litt uheldig er det at jeg har sagt at jeg er en ekstravakt, men ekstravakter kommer og går, og tidssammenhenger vil glemmes først av alt. Dessuten har ikke noe spesielt skjedd som personalet vet om. Snart vil alt dette være glemt, men konsekvensene vil vare en hel levetid, og mer.
Hvorfor gjør jeg dette? Det du må forstå er at jeg har flere grunner, ikke en. Av de mest overordnede grunner er at jeg er gift med kaos. Mitt indre er et kaotisk helvete, og derfor må jeg gjenskape kaos overalt der jeg går. Alt blir byttet om og forvridd, og nå lærer jeg andre om denne smertefulle tilstand. Men dette er bare grunner som springer fra det instinktuelle og følelsesmessige, og jeg er selvsagt langt dypere enn som så. Min gjerning er preget av en dyp rasjonalitet.
Barna som har blitt byttet om vil ad naturen havne i feil familie, i henhold til sin kroppslige og sjelelige disposisjon. Dette er jo sannheten om meg, noe som gir et gjenblikk til den instinktuelle tilstand jeg nå lager et speilbilde av. Barna kan, om de er avanserte, ende med å lide, og lide dypt. Utifra en slik lidelse vil tanken springe. Jeg har kan hende gitt fødselen til en ånd i dag. Til og med kan det hende at jeg har gitt fødsel til meg selv, for vi gjenskaper alltid oss selv, eller jeg har endog skapt det geni som skal forløse alt. På motsatt hold kan vi tenke oss at barna faktisk var som meg fra skjebnehold, og at deres egen familie var forutbestemt til å volde dem overlast. I så fall har jeg forløst en stor lidelse, og kan hende gitt opphav til en stor livsoverflod og en stor fruktbarhet. Med det vil jeg ha hevnet meg på mitt eget liv, ved å skape motsatt tilstand. En bedre utgave av meg selv, altså, eller en motsatt utgave av meg selv. Det er hva jeg har ønsket meg. Et siste alternativ gjenstår. Ett eller begge av barna og deres nå nye familie vil kanskje ikke merke noen forskjell. I så fall er det jo det samme, og ingen skade har skjedd. Proletarer er jo like like i sitt sjeleliv, som kineserne er i det ytre. Hvis det er arbeiderbarn jeg har rørt denne dag, er min gjerning likegyldig.
Alt i alt kan jeg ikke vite hva resultatet blir. Nå skal jeg fortelle deg noe underlig. Jeg er heller ikke interessert i å vite. Alt sammen er bortenfor min horisont og leveår, og i det siste har jeg akseptert min egen begrensning og dødelighet, ønsker den velkommen, til og med. Det eneste jeg er interessert i er å utøve, dag for dag og fra øyeblikk til øyeblikk, med den kraft jeg har, og den kraft jeg kan gi, uten verken å se meg frem eller tilbake. De gamle lidende på sykehjemmene skaper gjennom sin lidelse en filosofi uten å vite det, fordi de lider fremfor de øyne som er istand til å se. Jeg også, er bare et menneske, derfor spiller jeg den samme rolle, bare i en mer avansert drakt. Jeg utøver, spiller min rolle, og setter eksempelet, så kan andre lære, og hvis de ikke kan det, så må de lide, eller det er med proletaren likegyldig. Kanskje er det en stor skikkelse som ser meg, uten min viten, og hvis så gir jeg min hilsen, alt mens jeg faller i avgrunnen. Kanskje er det bare meg selv som ser. Da også, gir jeg min hilsen og sympati, i viten om at en gang kommer en annen til å være der, kanskje min sønn i form av et forbyttet guttebarn. Kraft gir tross alt opphav til kraft.