Jau, er tilbake fra Rumle-elven. Alt har gått så bra som det kunne. Med litt hjelp har jeg fått ned fem store og fem små esker, en koffert, en stol og et bord, samt noen fuktfjernere som skal selges. Bordet er et familieklenodium som er minst hundre år gammelt. Jeg og min bror smadret nesten bilen i forsøket på å få bordet inn, og det var bare såvidt det gikk. Det samme med å få det ut, men etter mye strev og komplikasjoner fikk jeg det til. Fikk dessuten unnagjort en del formaliteter og sosialt der nede, noe som er bra.
Noe underlig skjedde. Jeg har øyensynlig mistet en papplate og en dorull, uten at jeg vet hvordan det skjedde. Hvorfor er det så viktig? Vel, som autist er det viktig for meg å ha kontroll. Misforhold i det små kan medføre misforhold i det store. Tror jeg må ha slengt papplaten fra meg i frustrasjon da jeg måtte justere bordet utenfor en bank. Dorullen har tydeligvis forsvunnet helt. Er sikker på at jeg brukte den som demping mellom to sekker. Ja, ja. Må anvende meg av Marcus Aurelius og min indre stoiker.
Under kjøringen tenkte jeg ut tre svært morbide historier, der to av dem er variasjoner av hverandre. I en variant rapporterer morderen seg selv til politiet og får panikk på åsstedet. I en annen variant er det perfekte mord begått. Jeg tenkte også ut et helt foredrag, med en tidslinje på 3200 år ...
Noe annet, helt ikke-relatert har oppstått. Av strategiske grunner kommer jeg ikke til å skrive om det her på bloggen. Tro det eller ei, men det er ikke alt om meg selv jeg skriver her. Dessverre har jeg fått et påheng med angivere som antakelig kommer til å være her for å følge med i årevis, selv om jeg fjerner mitt navn. Det jeg kan si er at denne saken ikke er spesielt alvorlig, med mindre jeg provoseres til å gjøre det alvorlig, selvsagt.
Stedet er veldig fint og brukbart på alle vis. Har filmet litt, og tenker å lage en privat videolink som noen få kan se. Vil ikke at angiverne skal ha innsyn i stedet jeg bor. Kjøringen tok veldig på. Kjørte jo da det var flom, og turen tok åtte og en halv time begge veier, medregnet pauser. Drakk litt øl etterpå for å få til å sove. Det har jeg ikke dårlig samvittighet for. Jeg skal få gjort noe smått idag, men tillegne dagen til å blanke ut og omjustere, fordi erfaringsmessig har jeg sterke behov for det. Etter det blir det til å sette seg i aktivitet med mangt og meget atter.
På turen ned hørte jeg en god del på mitt yndlingsalbum fra ungdommen: Metallica - And justice for all. Det er det mest verdsatte album jeg har, fordi jeg har en japansk spesialutgave med en ekstra sang. Ble litt bekymret da jeg ikke hadde plass til alle CD-ene i alle covere, fordi jeg hadde en CD for mye. Skal velkontrollere for riper og pusse vekk fingermerker meget snart.
Albumet understøtter mitt delvise aristetoliske kunstsyn. Det vil si at det vi lager eller det vi forbruker er på sett og vis en gjenspeilning av oss selv. For dette albumets del er det gjennomsyret av aggresjon, nerver og angst, samt et sterkt frihetsbudskap. Det forklarer hvorfor det var min favoritt da, og hvordan det er min favoritt nå. Jeg ble nesten sjokkert over hvor bra det er, selv om jeg ikke har lyttet på årevis. Vi forandrer oss egentlig ikke i vår grunnkjerne. Vi blir bare det vi er i mer avansert form, og tilslutt, selvfølgelig, i en regressert utgave, gitt alderdom og demens. Jeg kommer altså alltid til å være det aggressive nervevrak, som hater autoriteter, foreldre, samfunn og stat, og som vil ha frihet endeløs. Enkelte av sangene i albumet beskriver direkte vår tid, med et gjennomkorrupt rettssystem og en tvangsmessig såkalt godhet. Mer relevant nå enn da det ble laget, ikke sant.
En annen type jeg kjenner lytter til black metal som er mer monoton og rigid enn det som er nøyaktig min stil. Hvorfor? Jo, vedkommende er vel mer rigid og negativ, til punktet at han ble omtalt som "Saddam Hussein" av sin egen far. Se altså på hva folk liker av musikk, filmer, karakterer og bøker, og se med Platon hvordan de opptrer i spill, og du vil altså ha gode indikasjoner på hvem de er.
Noe underlig skjedde. Jeg har øyensynlig mistet en papplate og en dorull, uten at jeg vet hvordan det skjedde. Hvorfor er det så viktig? Vel, som autist er det viktig for meg å ha kontroll. Misforhold i det små kan medføre misforhold i det store. Tror jeg må ha slengt papplaten fra meg i frustrasjon da jeg måtte justere bordet utenfor en bank. Dorullen har tydeligvis forsvunnet helt. Er sikker på at jeg brukte den som demping mellom to sekker. Ja, ja. Må anvende meg av Marcus Aurelius og min indre stoiker.
Under kjøringen tenkte jeg ut tre svært morbide historier, der to av dem er variasjoner av hverandre. I en variant rapporterer morderen seg selv til politiet og får panikk på åsstedet. I en annen variant er det perfekte mord begått. Jeg tenkte også ut et helt foredrag, med en tidslinje på 3200 år ...
Noe annet, helt ikke-relatert har oppstått. Av strategiske grunner kommer jeg ikke til å skrive om det her på bloggen. Tro det eller ei, men det er ikke alt om meg selv jeg skriver her. Dessverre har jeg fått et påheng med angivere som antakelig kommer til å være her for å følge med i årevis, selv om jeg fjerner mitt navn. Det jeg kan si er at denne saken ikke er spesielt alvorlig, med mindre jeg provoseres til å gjøre det alvorlig, selvsagt.
Stedet er veldig fint og brukbart på alle vis. Har filmet litt, og tenker å lage en privat videolink som noen få kan se. Vil ikke at angiverne skal ha innsyn i stedet jeg bor. Kjøringen tok veldig på. Kjørte jo da det var flom, og turen tok åtte og en halv time begge veier, medregnet pauser. Drakk litt øl etterpå for å få til å sove. Det har jeg ikke dårlig samvittighet for. Jeg skal få gjort noe smått idag, men tillegne dagen til å blanke ut og omjustere, fordi erfaringsmessig har jeg sterke behov for det. Etter det blir det til å sette seg i aktivitet med mangt og meget atter.
På turen ned hørte jeg en god del på mitt yndlingsalbum fra ungdommen: Metallica - And justice for all. Det er det mest verdsatte album jeg har, fordi jeg har en japansk spesialutgave med en ekstra sang. Ble litt bekymret da jeg ikke hadde plass til alle CD-ene i alle covere, fordi jeg hadde en CD for mye. Skal velkontrollere for riper og pusse vekk fingermerker meget snart.
Albumet understøtter mitt delvise aristetoliske kunstsyn. Det vil si at det vi lager eller det vi forbruker er på sett og vis en gjenspeilning av oss selv. For dette albumets del er det gjennomsyret av aggresjon, nerver og angst, samt et sterkt frihetsbudskap. Det forklarer hvorfor det var min favoritt da, og hvordan det er min favoritt nå. Jeg ble nesten sjokkert over hvor bra det er, selv om jeg ikke har lyttet på årevis. Vi forandrer oss egentlig ikke i vår grunnkjerne. Vi blir bare det vi er i mer avansert form, og tilslutt, selvfølgelig, i en regressert utgave, gitt alderdom og demens. Jeg kommer altså alltid til å være det aggressive nervevrak, som hater autoriteter, foreldre, samfunn og stat, og som vil ha frihet endeløs. Enkelte av sangene i albumet beskriver direkte vår tid, med et gjennomkorrupt rettssystem og en tvangsmessig såkalt godhet. Mer relevant nå enn da det ble laget, ikke sant.
En annen type jeg kjenner lytter til black metal som er mer monoton og rigid enn det som er nøyaktig min stil. Hvorfor? Jo, vedkommende er vel mer rigid og negativ, til punktet at han ble omtalt som "Saddam Hussein" av sin egen far. Se altså på hva folk liker av musikk, filmer, karakterer og bøker, og se med Platon hvordan de opptrer i spill, og du vil altså ha gode indikasjoner på hvem de er.
Her er det mest direkte uttrykk for hvem jeg er. Dette er ikke spesialutgaven jeg er i besittelse av, med et ekstra cover som er meget bra. Alle tekstene er super-relevante for mine verdier og mitt eget liv.
Do you see what I see?
Truth is an offense
You silence for your confidence
Do you hear what I hear?
Doors are slamming shut
Limit your imagination
Keep you where they must
Do you see what I see?
Truth is an offense
You silence for your confidence
Do you hear what I hear?
Doors are slamming shut
Limit your imagination
Keep you where they must
RSS Feed
