Det skal innrømmes at jeg har hatt et stigende alkoholforbruk de siste par måneder. Hvorfor det? Ytterst sett tror jeg det er på grunn av en hurtig fremrykkende form for frykt. Jeg står på terskelen til mange ting i disse dager. Splittelse er mitt navn. Selv når det gjelder følelse er jeg todelt.
Jeg har vært hellig overbevist om at jeg fattet riktig valg i ulike deler av mitt liv. For eksempel avgjørelsen om å flytte til Tromsø, valg av studie, og valg av en viss jobbstilling. Det er også valg innen privatlivet man kan tenke på. Så viste det seg at mange av disse valgene viste seg å være riv ruskende feil, fordi det var faktorer jeg rett og slett var blind for. Mitt verste valg var nok å tro at jeg kunne eksistere innen normie-sfæren. Høste alle av samfunnets goder, samtidig som jeg brukte av egne særpreg. De to områder kan ikke enes, og resultatet ble at jeg mistet alt. Resultatet har blitt at jeg ikke stoler på meg selv og egne vurderinger. Ingen andres heller, for den del. Å følge andres vilje er for meg jevngodt med selvmordet, fordi det fører til livsutslettelse, hver eneste gang. Mitt liv og min person er og forblir evig særpreget, dermed blir konvensjonell visdom en altfor vanlig form for gift. Men også mine egne valg er en slags omgåelse av misforhold, av frykt, og et resultat av blindhet. Bær i hu at jeg kommer fra en familie som har som skikk å fatte verst mulig valg, ja, nesten alltid. Man kan nesten si at man burde velge motsatt av det man føler, i så tilfelle. Handle utifra anti-følelse, eller anti-intuisjon. Evolusjonelt sett må noe ha gått galt, så det man føler, mener og tror har blitt veien inn i tap, livslang lidelse, og selvmord. Det er ille når en mann ikke kan stole på egne krefter.
Likevel ... En av mine feil er at jeg er for logosentrisk. Jeg må ha definert min fiende før jeg kan ta avstand. For meg var det ikke nok å føle, noe jeg gjorde gjennom hele barndommen. Følelsen er hurtigere enn tanken. Kunne jeg bare tatt hensyn til følelsen. Det er altså ikke nok å tenke, for logikken er det mest misvisende av alt. Ei heller er det godt nok å bare føle og tro. Det må en hardhet til, en fryktløshet og et brennende hjerte. Det må være den rene følelse. Den følelse som er fritatt, eller overser alle former for frykt.
Hvis jeg skal si noe til mitt forsvar, er det at jeg ulikt nesten alle andre har blitt født to ganger. Jeg har hatt mine feil, ja, jeg har tatt feil, til og med fortrengt meg selv. Men ulikt nesten alle andre har jeg et ønske om sannhet. Tanken om negativ kapabilitet kommer atter i hu. I Japan eksisterer en maksime som bilde, i form av de tre vise aper. De dekker respektivt for sine øyne, sine ører, og sin munn. Se intet ondt, hør intet ondt, si intet ondt, er påbudet. Men der japanerne ser et godt budskap i denne form for fornektelse, ser jeg, utifra meg selv og intuitiv viten, noe som er ganske ille. De tre apene blir en representasjon av den ganske menneskehet, som ikke vil vite, ikke vil tenke, og ikke vil forstå, fordi dette kan være ubehagelig. Hvor ofte har jeg ikke sett mennesker flykte fra sitt ubehag? Hvor ofte ser jeg dem ikke fortrenge og fornekte? Jeg har kanskje gjort dette selv, men da ofte under innflytelse av disse undertrykkerne. For jeg er ikke egentlig sånn, og jeg vil ikke sitte i denne apeflokk. Jeg er den som vil fjerne fingrene over øynene, ta en gløtt og så vise mitt ansikt. Jeg vil høre, især når monstre ikke brøler i mitt øre. Og historien viser at jeg taler, og taler fritt. Jeg ønsker å vite hva som er sant. Det er mitt forsvar.
Jeg står på terskelen nå. Ulikt andre ganger vil jeg ikke defranchise meg selv fra egen vurdering. En gang fikk jeg min mor og bestemor til å velge leilighet for meg. Det var så fint, så fint, sa de. Men så var det ikke fint, fordi de kjente ikke meg. Ganske nylig var jeg og så på en sokkelleilighet i Elverum. Kvinnen jeg var med var fra seg av henrykkelse. Men jeg visste sannheten. Dette var en selvmordskjeller. Jeg har vært i slike kjellere før, og vet. Dessuten vil jeg ikke ha huseierne til å henge over nakken på meg i tide og utide, spesielt ikke når både det første og andre jeg fortalte dem, var en løgn. Men denslags ser og forstår kvinnedårskapen ikke. Hvor jeg hater kvinner og deres såkalte vurderinger! Menn derimot, vel, det er fiender. Jeg vet ærlig talt ikke hvilket kjønn jeg fantaserer om å radbrekke mest.
Ja, så det tror jeg på. Ha øynene åpne, og se med egne øyne, for det er kun det blikk som er preget og definert av seg selv som er rent. Så skal jeg lukke øynene og tre over terskelen. Kom så hva som må komme. Selv undergangen er en befrielse, der tilstanden hvor man aldri tar et valg er det verste fengsel. Og kanskje har jeg ervervet meg en slags visdom etter alle disse årene med dårskap og under tyranni. Jeg lengter etter å sette denne visdommen på prøve.
Jeg har vært hellig overbevist om at jeg fattet riktig valg i ulike deler av mitt liv. For eksempel avgjørelsen om å flytte til Tromsø, valg av studie, og valg av en viss jobbstilling. Det er også valg innen privatlivet man kan tenke på. Så viste det seg at mange av disse valgene viste seg å være riv ruskende feil, fordi det var faktorer jeg rett og slett var blind for. Mitt verste valg var nok å tro at jeg kunne eksistere innen normie-sfæren. Høste alle av samfunnets goder, samtidig som jeg brukte av egne særpreg. De to områder kan ikke enes, og resultatet ble at jeg mistet alt. Resultatet har blitt at jeg ikke stoler på meg selv og egne vurderinger. Ingen andres heller, for den del. Å følge andres vilje er for meg jevngodt med selvmordet, fordi det fører til livsutslettelse, hver eneste gang. Mitt liv og min person er og forblir evig særpreget, dermed blir konvensjonell visdom en altfor vanlig form for gift. Men også mine egne valg er en slags omgåelse av misforhold, av frykt, og et resultat av blindhet. Bær i hu at jeg kommer fra en familie som har som skikk å fatte verst mulig valg, ja, nesten alltid. Man kan nesten si at man burde velge motsatt av det man føler, i så tilfelle. Handle utifra anti-følelse, eller anti-intuisjon. Evolusjonelt sett må noe ha gått galt, så det man føler, mener og tror har blitt veien inn i tap, livslang lidelse, og selvmord. Det er ille når en mann ikke kan stole på egne krefter.
Likevel ... En av mine feil er at jeg er for logosentrisk. Jeg må ha definert min fiende før jeg kan ta avstand. For meg var det ikke nok å føle, noe jeg gjorde gjennom hele barndommen. Følelsen er hurtigere enn tanken. Kunne jeg bare tatt hensyn til følelsen. Det er altså ikke nok å tenke, for logikken er det mest misvisende av alt. Ei heller er det godt nok å bare føle og tro. Det må en hardhet til, en fryktløshet og et brennende hjerte. Det må være den rene følelse. Den følelse som er fritatt, eller overser alle former for frykt.
Hvis jeg skal si noe til mitt forsvar, er det at jeg ulikt nesten alle andre har blitt født to ganger. Jeg har hatt mine feil, ja, jeg har tatt feil, til og med fortrengt meg selv. Men ulikt nesten alle andre har jeg et ønske om sannhet. Tanken om negativ kapabilitet kommer atter i hu. I Japan eksisterer en maksime som bilde, i form av de tre vise aper. De dekker respektivt for sine øyne, sine ører, og sin munn. Se intet ondt, hør intet ondt, si intet ondt, er påbudet. Men der japanerne ser et godt budskap i denne form for fornektelse, ser jeg, utifra meg selv og intuitiv viten, noe som er ganske ille. De tre apene blir en representasjon av den ganske menneskehet, som ikke vil vite, ikke vil tenke, og ikke vil forstå, fordi dette kan være ubehagelig. Hvor ofte har jeg ikke sett mennesker flykte fra sitt ubehag? Hvor ofte ser jeg dem ikke fortrenge og fornekte? Jeg har kanskje gjort dette selv, men da ofte under innflytelse av disse undertrykkerne. For jeg er ikke egentlig sånn, og jeg vil ikke sitte i denne apeflokk. Jeg er den som vil fjerne fingrene over øynene, ta en gløtt og så vise mitt ansikt. Jeg vil høre, især når monstre ikke brøler i mitt øre. Og historien viser at jeg taler, og taler fritt. Jeg ønsker å vite hva som er sant. Det er mitt forsvar.
Jeg står på terskelen nå. Ulikt andre ganger vil jeg ikke defranchise meg selv fra egen vurdering. En gang fikk jeg min mor og bestemor til å velge leilighet for meg. Det var så fint, så fint, sa de. Men så var det ikke fint, fordi de kjente ikke meg. Ganske nylig var jeg og så på en sokkelleilighet i Elverum. Kvinnen jeg var med var fra seg av henrykkelse. Men jeg visste sannheten. Dette var en selvmordskjeller. Jeg har vært i slike kjellere før, og vet. Dessuten vil jeg ikke ha huseierne til å henge over nakken på meg i tide og utide, spesielt ikke når både det første og andre jeg fortalte dem, var en løgn. Men denslags ser og forstår kvinnedårskapen ikke. Hvor jeg hater kvinner og deres såkalte vurderinger! Menn derimot, vel, det er fiender. Jeg vet ærlig talt ikke hvilket kjønn jeg fantaserer om å radbrekke mest.
Ja, så det tror jeg på. Ha øynene åpne, og se med egne øyne, for det er kun det blikk som er preget og definert av seg selv som er rent. Så skal jeg lukke øynene og tre over terskelen. Kom så hva som må komme. Selv undergangen er en befrielse, der tilstanden hvor man aldri tar et valg er det verste fengsel. Og kanskje har jeg ervervet meg en slags visdom etter alle disse årene med dårskap og under tyranni. Jeg lengter etter å sette denne visdommen på prøve.
RSS Feed
