Advarsel. INTPistisk tekst som tar for seg mange faktorer, ikke en, hulter til bulter. En INTP bruker hele livet til å forme en eneste tanke, fordi faktorene er for overveldende og mange.
Som jeg skal miste vettet. Tilbrakte et døgn, en hel kveld, natt og dag som en annen person enn meg selv. Jeg har ikke minne om hva jeg gjorde i mye av denne tiden, og sinnelaget er meg helt fremmed. På et tidspunkt klikket jeg inn på en side, og noe blinkende noe kom opp. Dette kunne jeg ikke replisere når jeg klikket meg inn påny. Langt etterpå, når jeg åpnet videopad, åpnet programmet mappefolderen System32. Det programmet åpner sist åpnede folder. Paranoiaen rammet meg. Har jeg vært her inne? Har et virus infiltrert meg? Eller er det politiet/jødene? Politiet arbeider som kjent for jødene. Paranoiaen fulgte meg lenge. Mer bekymringsverdig er hvem jeg var, muligens. Hvis politiet har installert en keylogger hos meg, må de ha en hel avdeling for å analysere mine tekster og mine beskaffenheter. Vel, PST har vel over tusen ansatte innen nå. Kanskje gir jeg arbeid til minst 1% av trygdesnylterne (alt statlig arbeid er i beste fall trygdesnylting, men vi vet alle sannheten om hvor ille det er). Det sørgelige er jo at folk med 110 IQ i politiet nå skal bedrive tekstanalyse for mitt vedkommende. Ho ho. Verre enn å få sjimpanser til å skrive tekster, nå har man satt sjimpanser til å fortolke tekst. Resultatet blir verre enn det meningsløse. Det blir meninger og fortolkninger som går på tvers av den intenderte hensikt fra guder og genier. Hvis Satan leser bibelen, er det greit. Ikke så hvis idioter setter seg fore å forstå gudene.
Hvorfor skjer dette? Rent umiddelbart følte jeg meg presset opp i et hjørne. For mye nerver, krav og press var blitt dyttet på meg, og jeg trengte å avreagere. Kravene fra ytreverdenen har alt blitt altfor mye for meg, når tingene jeg trenger å gjøre kombineres med sosialt mas og paranoia, vel ... Jeg fikk aldri muligheten til å få giften ut, for alltid dukket det opp et nytt bablende hode, eller et nytt problem, alt sammen måtte jeg forholde meg til, mens jeg smilte høflig. Huff. Og denne avreaksjonen har blitt etterfulgt av en ny, bare en dag, denne gangen, samt en halv dag til, kan du si. På grunn av dette, og alkoholen, har jeg utviklet et medisinsk problem. Ingenting alvorlig, men det raserte meg ytterligere. Følte bare for å besvime/forsvinne da jeg kom hjem, noe jeg også gjorde. Og da jeg våknet, greide jeg ikke gjøre noenting, bare hale meg rundt i smerter, gurglende i raseri og nerver. Nå må jeg pelle rassen oppover snart også. Huff. har egentlig ikke krefter til nye døgnturer. Tanken forfølger meg. I meg er en fundamental splittelse, noe verre enn noe erratisk, det er en kontrapsjon som ikke kan bære.
Det er forøvrig noe karmisk med mitt medisinske problem. Det jeg lekte med i tankene, ble realiteten for meg selv. Andre blir straffet for sine gjerninger. Jeg blir straffet for mine tanker. Åpenbart fordi mine tanker er svært sterke og overskrider selv virkeligheten. Her er et paradoks: Mine største fortredere lever videre med et smil om munnen. De som fortreder meg i det små tenderer å drepes av gudene. Jeg sa meg ikke enig i denne avtalen.
Turen jeg kom hjem fra, var en slags ekspedisjon og oppdagelsesferd. Oppdaget riktignok kun to ting, den ene meget kul og viktig. Den andre tingen visste jeg ikke at jeg oppdaget da jeg oppdaget det, fordi stedet hadde ikke noe navn, litt som et Led Zeppelin album dette, noe som medførte at jeg lette etter et sted som var rett foran meg, og like ved en politistasjon. Måtte kjøre forbi en politibil også. En sånn stor kassabil der de holder fangene ... En gang snakket jeg med en sånn hasjis som fortalte om hvordan han gikk forbi en politibil, og hundene begynte å bjeffe vilt ved hans nærvær. Det føler jeg at hundene gjør nå også, selv om de ikke er i syne. Min skrekk er at folk skal se rett igjennom meg. Interakterte med en kvinne. Håper illusjonene var sterkere enn lyset, for å si det sånn. Hun trodde nok jeg var narkoman, når jeg egentlig er noe helt annet og langt verre. Min forhåpning er altså at mennesker skal oppfatte meg som narkoman ... Er jeg gal? Pedofil? Nei & Nei. Jeg er noe langt verre enn alt dette. Hva da? Jeg er en slags kamuflert skygge som tar glede i all slags destruksjon, lidelse og død. Mitt høyeste ønske er at folk skal begynne å drepe hverandre i gatene, mens granatene regner over oss fra alle kanter. Da skal jeg løpe rundt og klubbe de som blir liggende igjen i hodet ... Helst somaliere, da. Hodene deres er så små fra før av. For ikke å nevne barnehoder.
Bare fra denne vesle flik viser mitt store vidd seg. Alle vet nemlig at sirkumsfæren av nevnte hoder er mindre enn de til alle oss andre, på motsatt hold har visse kriminaltypuser svært store hoder. Men ingen kan erkjenne det de vet. Det måtte medføre at de måtte erkjenne mer. At de er rasister, som eksempel. Men det er bare begynnelsen. Min poignante observasjon viser at rasisme er løsningen og livet. Mitt utbrudd og emosjon, et utslag av største fornuft.
Men ja. På dette stedet oppfattet jeg et tegn fra gudene. Skal forøvrig skrive en presisering om gudeverdenen meget snart. Her er i alle tilfeller tegnet:
Som jeg skal miste vettet. Tilbrakte et døgn, en hel kveld, natt og dag som en annen person enn meg selv. Jeg har ikke minne om hva jeg gjorde i mye av denne tiden, og sinnelaget er meg helt fremmed. På et tidspunkt klikket jeg inn på en side, og noe blinkende noe kom opp. Dette kunne jeg ikke replisere når jeg klikket meg inn påny. Langt etterpå, når jeg åpnet videopad, åpnet programmet mappefolderen System32. Det programmet åpner sist åpnede folder. Paranoiaen rammet meg. Har jeg vært her inne? Har et virus infiltrert meg? Eller er det politiet/jødene? Politiet arbeider som kjent for jødene. Paranoiaen fulgte meg lenge. Mer bekymringsverdig er hvem jeg var, muligens. Hvis politiet har installert en keylogger hos meg, må de ha en hel avdeling for å analysere mine tekster og mine beskaffenheter. Vel, PST har vel over tusen ansatte innen nå. Kanskje gir jeg arbeid til minst 1% av trygdesnylterne (alt statlig arbeid er i beste fall trygdesnylting, men vi vet alle sannheten om hvor ille det er). Det sørgelige er jo at folk med 110 IQ i politiet nå skal bedrive tekstanalyse for mitt vedkommende. Ho ho. Verre enn å få sjimpanser til å skrive tekster, nå har man satt sjimpanser til å fortolke tekst. Resultatet blir verre enn det meningsløse. Det blir meninger og fortolkninger som går på tvers av den intenderte hensikt fra guder og genier. Hvis Satan leser bibelen, er det greit. Ikke så hvis idioter setter seg fore å forstå gudene.
Hvorfor skjer dette? Rent umiddelbart følte jeg meg presset opp i et hjørne. For mye nerver, krav og press var blitt dyttet på meg, og jeg trengte å avreagere. Kravene fra ytreverdenen har alt blitt altfor mye for meg, når tingene jeg trenger å gjøre kombineres med sosialt mas og paranoia, vel ... Jeg fikk aldri muligheten til å få giften ut, for alltid dukket det opp et nytt bablende hode, eller et nytt problem, alt sammen måtte jeg forholde meg til, mens jeg smilte høflig. Huff. Og denne avreaksjonen har blitt etterfulgt av en ny, bare en dag, denne gangen, samt en halv dag til, kan du si. På grunn av dette, og alkoholen, har jeg utviklet et medisinsk problem. Ingenting alvorlig, men det raserte meg ytterligere. Følte bare for å besvime/forsvinne da jeg kom hjem, noe jeg også gjorde. Og da jeg våknet, greide jeg ikke gjøre noenting, bare hale meg rundt i smerter, gurglende i raseri og nerver. Nå må jeg pelle rassen oppover snart også. Huff. har egentlig ikke krefter til nye døgnturer. Tanken forfølger meg. I meg er en fundamental splittelse, noe verre enn noe erratisk, det er en kontrapsjon som ikke kan bære.
Det er forøvrig noe karmisk med mitt medisinske problem. Det jeg lekte med i tankene, ble realiteten for meg selv. Andre blir straffet for sine gjerninger. Jeg blir straffet for mine tanker. Åpenbart fordi mine tanker er svært sterke og overskrider selv virkeligheten. Her er et paradoks: Mine største fortredere lever videre med et smil om munnen. De som fortreder meg i det små tenderer å drepes av gudene. Jeg sa meg ikke enig i denne avtalen.
Turen jeg kom hjem fra, var en slags ekspedisjon og oppdagelsesferd. Oppdaget riktignok kun to ting, den ene meget kul og viktig. Den andre tingen visste jeg ikke at jeg oppdaget da jeg oppdaget det, fordi stedet hadde ikke noe navn, litt som et Led Zeppelin album dette, noe som medførte at jeg lette etter et sted som var rett foran meg, og like ved en politistasjon. Måtte kjøre forbi en politibil også. En sånn stor kassabil der de holder fangene ... En gang snakket jeg med en sånn hasjis som fortalte om hvordan han gikk forbi en politibil, og hundene begynte å bjeffe vilt ved hans nærvær. Det føler jeg at hundene gjør nå også, selv om de ikke er i syne. Min skrekk er at folk skal se rett igjennom meg. Interakterte med en kvinne. Håper illusjonene var sterkere enn lyset, for å si det sånn. Hun trodde nok jeg var narkoman, når jeg egentlig er noe helt annet og langt verre. Min forhåpning er altså at mennesker skal oppfatte meg som narkoman ... Er jeg gal? Pedofil? Nei & Nei. Jeg er noe langt verre enn alt dette. Hva da? Jeg er en slags kamuflert skygge som tar glede i all slags destruksjon, lidelse og død. Mitt høyeste ønske er at folk skal begynne å drepe hverandre i gatene, mens granatene regner over oss fra alle kanter. Da skal jeg løpe rundt og klubbe de som blir liggende igjen i hodet ... Helst somaliere, da. Hodene deres er så små fra før av. For ikke å nevne barnehoder.
Bare fra denne vesle flik viser mitt store vidd seg. Alle vet nemlig at sirkumsfæren av nevnte hoder er mindre enn de til alle oss andre, på motsatt hold har visse kriminaltypuser svært store hoder. Men ingen kan erkjenne det de vet. Det måtte medføre at de måtte erkjenne mer. At de er rasister, som eksempel. Men det er bare begynnelsen. Min poignante observasjon viser at rasisme er løsningen og livet. Mitt utbrudd og emosjon, et utslag av største fornuft.
Men ja. På dette stedet oppfattet jeg et tegn fra gudene. Skal forøvrig skrive en presisering om gudeverdenen meget snart. Her er i alle tilfeller tegnet:
Aldri daff med Dafne. Dog, man bør ei fornærme gudene med frekke ordspilleri. Forspill meg ei, la mine ord ei forspilles.
Hva betyr dette? Jo, det betyr flere ting. Det betyr at stedet jeg besøkte er helliget av gudene, og at det er viktig for meg. Det er klart. Dette er jo min skytsgud Apollon med sin nesten-voldtatte Dafne, gjort til en busk i sin dydighet. For å foregripe tekstenes gang, min treenighet av guder er jo Apollon-Artemis-Hermes. Det bringer meg til det andre poeng. Det er slett ikke meningen at jeg skal være en dionysier. Det forandrer meg. Og skader meg. Og er jo egentlig ikke meg. Hva skal jeg være da? Jo, en hard fetishist. Men da må jeg herde mine fetisher med hardkodet innsats, noe som foregriper (forgriper?) en annen tekst. Det tredje poeng er at Apollon er en kåtsekk og en voldtektsmann/gud, noe som forklarer en del. Nå roper jeg det ut, det jeg ble så hardt straffet for å si. JEG. ER. EN. VOLDTEKTSMANN. Akkurat som min gud Apollon, ikke sant. Poenget er at alt dette skal gjøres i kunsten, ikke sant. Folk er grunne, ikke sant. De forstår meg ikke, ikke sant. Min store vidd, ikke sant. Innsikten og forståelsen, ikke sant. Gudenes vesen, ikke sant. Ingenting av dette forstår de. Men kassabiler skal de tilkalle. Med hunder i, og hundemennesker.
Jeg er en prinsesse og jeg vet det. Kunsten kaller på meg. Konvensjon, samfunn og undermenneskers "følelser" legger jeg for hat.
Fortsatte min ekspedisjon, før jeg gikk meg bort i labyrinten av min egen forestilling, eller forestillingen om det som skulle være der, som var rett foran meg. Kom over denne skulpturen, som var slående for meg. Da hadde jeg blitt plaget med unger av feil farge og lydnivå i lang tid, samt skulpturer av nyere dato, iført rosa tskjorter og pussyhats. Nei, dette er ikke en parodi.
Skulpturen heter Fredløs. For meg er det megen gjenkjennelse her. Klingen er brukken, men det er fortsatt en klinge i hende. Legg merke til rasetrekkene, som ingenlunde vil finnes i den intenderte fremtid. Lurer på hvor lang tid det tar før globalistene og deres tjenere, eventuelt negerveldet river skulpuren ned? En dag, ti, en annen dag, hundre, så fem tusen, til de har hele byen. Nettopp.
Jau, men selv i galskapens øyeblikk blir jeg overveldet av innsikter. Det taler til meg hele tiden. Kom over denne videoen:
Husker ikke alle detaljene/begrepene nå. Detaljer og begreper er for idioter. De kloke går for grepenhet. Har altså ikke tid til å se videoen pånytt. Men innsikten fikk jeg, og det er alt som behøves. Og røves. Fra de som skal bestøves.
Fortsettes. Må bare sørge for at gudene ikke sletter denne teksten.
Jau. Måtte ete. Bruker jo mye krefter når jeg skriver. Jeg er jo i konstant slåss og flykte-modus. Spiste karbs. Det eneste jeg makter å få i meg i min tilstand, og i det generelle, på kort varsel.
En gang forstod jeg noe uhyrlig om en venn. Jeg forstod at han har viet hele livet sitt for å bli husket som forfatter. Dette var slik en deilig tanke for ham, at folk skulle lese bøkene hans, og huske hans navn, langt etter hans død. Dette gjorde meg rasende, gitt den beviselige mangelen på livskraft og all livsfravikelse forøvrig. Med mitt kjappe hode forstod jeg jo umiddelbart at han avstandstok livet som helhet for dette ene mål, et mål som på alle måter er meningsløst. Han kommer ikke til å være der. Ei så heller med hans sivilisasjon, eller engang språket. Alt var altså en eneste stor egenfortalt løgn.
Som den øst-europeiske professoren sier (orker ikke å grave frem navn nå) Den mest harmløse av narsissister er den cerebrale narsissist. Man frasier seg alle andre ting, for tanken, forestillingen og fantasien om genialitet. Dermed får man ikke engang tid til å plage andre med fantasiene om seg selv. Alt som går imot fantasien, nedvurderes, og realiteten virker ikke inn. Å, hvor jeg raste mot min venn i alt dette, lenge før jeg ble klar over disse faktorene. Vel, ved ettertanke, de aller fleste kunstnere må ad nødvendighet ha narsissistiske trekk. Intet nytt under solen, i så måte.
Så er det bare det ... jeg ibor selv disse trekkene, bare i langt verre grad. Professoren beskriver meg til en T(ranås). Man begynner å skrive journaler med egenvissheten om at ettertiden skal oppdage deg, forstå din kamp. Man er helt sikker på sin sak, selv om man har blitt fordrevet alle steder. Professoren tillater seg til og med en liten smirk over tanken på alle som skal ha en intellektuell karriere basert på sin narsissisme, uten at det er noe grunnlag for det. Åkke som, det er det nærmeste man kommer en kur. Nå plager man ikke andre. Man har bare fordrevet seg selv. Alt jeg rasert mot min venn for, finnes altså hos meg, bare verre og i mer omfattende grad. Det er meg selv jeg rasert mot, som eksternalisert objekt.
Med det foregriper jeg konklusjonen til denne bloggen. Jeg bør egentlig kutte journalskrivingen. Det tjener meg egentlig ikke, gitt fåfengtheten, fiendene, og henfallelsen til fantasi. Lag på lag med energi forvansker min innsats, istedet for at jeg fokuserer på hardkodede verker. Jeg må overvinne min narsissisme, eller iallfall forsøke. Hva om det ikke går? Hva om jeg oppdager at jeg må ha denne type feed? Joda, det kan være. Da avslutter jeg bloggen, og starter en ny. Slik det er nå, har jeg vansker med å arkivere alt, om jeg bare fortsetter å skrive. En ny itterasjon bør dessuten være mer seriøs. Alt dette, og mer, skal jeg konkludere med i klarere drakt, senere.
Helt nyttesløst var fallet i vansinn ikke. Det er aldri det. I etterkant, etter at jeg satt skjelvende på et utested, skrev jeg ned de følgende to sitater på mobilen:
Hun vil være ensommere med meg enn med ensomheten.
Hvis jeg møter en matermatiker som er istand skrive, kan jeg være sikker på at det er et geni.
Om jeg ikke greier å hardkode disse gode ansatser, vil det være for ingenting å regne. Må hardkode.
Det avslutter min galskapstekst for denne gang. Aller sist vil jeg si at den anglo-jødiske sfære i mer enn et århundre nå, har operert med følgende fremgangsmåte. Legg til rette for at din fiende angriper deg, og så utslett denne fienden. Dette var sant ved senkingen av Lusitina, som bar ammunisjon. Det var sant ved Pearl Harbour og 9/11, og det er sant nå, hvor man åpnet grensen for det Hamas man selv skapte. En gang må vi utvikle oss, oppgradere, og forstå dette. Men pandaene kan ikke utvikle seg, fordi de er for få. Dette er en av mine største frykter. Hvem vet hva de som vet kan utrette?
Fortsettes. Må bare sørge for at gudene ikke sletter denne teksten.
Jau. Måtte ete. Bruker jo mye krefter når jeg skriver. Jeg er jo i konstant slåss og flykte-modus. Spiste karbs. Det eneste jeg makter å få i meg i min tilstand, og i det generelle, på kort varsel.
En gang forstod jeg noe uhyrlig om en venn. Jeg forstod at han har viet hele livet sitt for å bli husket som forfatter. Dette var slik en deilig tanke for ham, at folk skulle lese bøkene hans, og huske hans navn, langt etter hans død. Dette gjorde meg rasende, gitt den beviselige mangelen på livskraft og all livsfravikelse forøvrig. Med mitt kjappe hode forstod jeg jo umiddelbart at han avstandstok livet som helhet for dette ene mål, et mål som på alle måter er meningsløst. Han kommer ikke til å være der. Ei så heller med hans sivilisasjon, eller engang språket. Alt var altså en eneste stor egenfortalt løgn.
Som den øst-europeiske professoren sier (orker ikke å grave frem navn nå) Den mest harmløse av narsissister er den cerebrale narsissist. Man frasier seg alle andre ting, for tanken, forestillingen og fantasien om genialitet. Dermed får man ikke engang tid til å plage andre med fantasiene om seg selv. Alt som går imot fantasien, nedvurderes, og realiteten virker ikke inn. Å, hvor jeg raste mot min venn i alt dette, lenge før jeg ble klar over disse faktorene. Vel, ved ettertanke, de aller fleste kunstnere må ad nødvendighet ha narsissistiske trekk. Intet nytt under solen, i så måte.
Så er det bare det ... jeg ibor selv disse trekkene, bare i langt verre grad. Professoren beskriver meg til en T(ranås). Man begynner å skrive journaler med egenvissheten om at ettertiden skal oppdage deg, forstå din kamp. Man er helt sikker på sin sak, selv om man har blitt fordrevet alle steder. Professoren tillater seg til og med en liten smirk over tanken på alle som skal ha en intellektuell karriere basert på sin narsissisme, uten at det er noe grunnlag for det. Åkke som, det er det nærmeste man kommer en kur. Nå plager man ikke andre. Man har bare fordrevet seg selv. Alt jeg rasert mot min venn for, finnes altså hos meg, bare verre og i mer omfattende grad. Det er meg selv jeg rasert mot, som eksternalisert objekt.
Med det foregriper jeg konklusjonen til denne bloggen. Jeg bør egentlig kutte journalskrivingen. Det tjener meg egentlig ikke, gitt fåfengtheten, fiendene, og henfallelsen til fantasi. Lag på lag med energi forvansker min innsats, istedet for at jeg fokuserer på hardkodede verker. Jeg må overvinne min narsissisme, eller iallfall forsøke. Hva om det ikke går? Hva om jeg oppdager at jeg må ha denne type feed? Joda, det kan være. Da avslutter jeg bloggen, og starter en ny. Slik det er nå, har jeg vansker med å arkivere alt, om jeg bare fortsetter å skrive. En ny itterasjon bør dessuten være mer seriøs. Alt dette, og mer, skal jeg konkludere med i klarere drakt, senere.
Helt nyttesløst var fallet i vansinn ikke. Det er aldri det. I etterkant, etter at jeg satt skjelvende på et utested, skrev jeg ned de følgende to sitater på mobilen:
Hun vil være ensommere med meg enn med ensomheten.
Hvis jeg møter en matermatiker som er istand skrive, kan jeg være sikker på at det er et geni.
Om jeg ikke greier å hardkode disse gode ansatser, vil det være for ingenting å regne. Må hardkode.
Det avslutter min galskapstekst for denne gang. Aller sist vil jeg si at den anglo-jødiske sfære i mer enn et århundre nå, har operert med følgende fremgangsmåte. Legg til rette for at din fiende angriper deg, og så utslett denne fienden. Dette var sant ved senkingen av Lusitina, som bar ammunisjon. Det var sant ved Pearl Harbour og 9/11, og det er sant nå, hvor man åpnet grensen for det Hamas man selv skapte. En gang må vi utvikle oss, oppgradere, og forstå dette. Men pandaene kan ikke utvikle seg, fordi de er for få. Dette er en av mine største frykter. Hvem vet hva de som vet kan utrette?
Det som har blitt sett kan ikke bli usett. Først ved år 2017 så jeg det fullt og helt, fordi jeg innså enderesultatet.
Anglere bør leve opp til sitt navn og bli fiskemat. Andre blåse bort med vinden. Fred ut. Krig inn.
RSS Feed
