Jeg er for tiden innbakt i et lite prosjekt, som så mange andre prosjekter har vist seg eskalerende både i innhold og omfang. Jeg bør antakelig ikke dele dette prosjektet, som er i videoform, da jeg ville blitt politianmeldt verre enn det Harvey Weinstein har blitt. Venner ville kunne snu ryggen til meg og jeg ville miste det vesle jeg har igjen av familie. Groteskeri tenderer å ha den effekten. Mennesker synes å foretrekke en boble av ... hva? Illusjoner og fornektelse, tenker jeg at vi kaller det. På den annen side der igjen, at jeg ikke bør gjøre det, gir meg lyst til å gjøre det. Som jeg tenkte på vei til butikken i dag, vandrende sikk-sakk mellom noen høyst attraktive tenåringer (et sjeldent syn) Free spiritness, ikke intelligens er på mange måter nøkkelen og første trinn. Når noen sier at du skal gjøre noe, gjør du det ikke, uten at du behøver noen grunn. Som det har vist seg, det er mer enn livet som bevares på den måten. Det er den minste verdighet som faktisk menneske. Ta det bort og man har alt opphørt å være et menneske, genetisk sett. I første forespeilede tilfelle er det snakk om å handle utifra et ytre negativ, grunnet mulige sanksjoner fra såkalte mennesker. Det man ikke bør gjøre er noe man bør gjøre. I det andre tilfelle er det også snakk om et ytrepåført negativ i form av tvang. Det man skal gjøre er det man ikke bør gjøre. Et sannsynlig og et tilkjennegjort negativ i form av den sosiale feighet og løgn, altså. Ved begge tilfeller bestrider man andremennesket, noe jeg er ekspert på.
Hvis jeg kunne få visjonen om prosjektet ned som skrevet narrativ ville min lykke vært gjort, iallfall i forholdet til meg selv. Menneskene er jo på vei til å bli verre enn aper, jeg lever etter kravene til en forgangen verden, en som kanskje eksisterte i 1870, all den tid jeg er en åndelig aristokrat. Disse kravene er selvutøvelse, egenuttrykk og åndelig ekspansjon. Det er bittert og underlig å tenke på at når jeg forlater jorden, kommer alt som er igjen til sannsynligvis å være en fengselsplanet og et helveteshull, en kombinasjon av de verste trekkene til europeeren (idealisme) og kineseren (docil lydighet), med de lavere raser vandrende rundt disse sentrifugepunkt som opportunister, evige tigger og hund, og voldtektsmann. I lengden kommer menneskeheten til å dø ut grunnet utmattelse, eller alt ender i en primitiv jungel. En eviggjort favella hvor sosiopatene voldtar flatfjesede kvinner til et endepunkt i full meningsløshet, idet avkommet alltid blir en flatfjeset sosiopat. Hvis jeg bare ville se nedrigheter observerte jeg en bavianflokk i en eller annen naturdokumentar. Dessverre tok jeg på et tidspunkt del i dokumentaren, på grunn av min familie.
Prosjektet gir meg lyst til å analysere meg selv, psykologisk sett. Jeg har nemlig forstått svært mye om meg selv i det siste, til punktet at jeg forstår at kjernen i mine tidlige skrifter, især representert i DSSV, er et direkte uttrykk for at jeg på et tidspunkt ble traumatisert. Det fryktes meg så at alt det jeg gjør nå er en tilsvarende refleksjon av min tilstand. Vel, som jeg pleier å si, man kan bare være det man er, og operere utifra sitt ståsted i øyeblikket. En krig utkjempes med de våpnene man har, ikke de våpnene man ønsker seg, som det heter. På et tidspunkt ble jeg dessverre hyperseksualisert. Dette preger meg til denne stund, og skal antakelig gjøre det til enden av mine dager. Men mitt ståsted har brakt meg innsikter som svært få mennesker har, men som de burde ha, all den tid sannheten tilkjennegir seg alle steder. Du kan si at jeg intuitivt og med kropp har kommet frem til innsikter selv de største filosofer ikke ville nådd gjennom akademiske tilstrebelser. Ville jeg nådd disse steder om jeg var en såkalt bedre utgave av meg selv? Hva annet ville jeg ha funnet, som jeg ikke finner nå? Hvem vet, kan man si, men det er allerede å anta for mye. Det eneste objekt og den eneste autoritet er selvet, især i dag på denne fengselsplaneten. I det minste ga min fortvilelse meg unnskyldningen jeg trengte til å stjele alt jeg noensinne har behøvd i livet. Livet er delt i to, før og etter alder førti. Nå gjør jeg tingene jeg ikke hadde mulighet til den gangen, men skillelinjen i alder er dessverre også fruktbarhet. Alt har sin pris, friheten i særdeleshet.
Kan man kalle meg gal? Egentlig ikke. Jeg er en av de mest velkontrollerte personer jeg vet om. Jeg gjør ingenting i vanvare, med mindre det skulle være snakk om mindre tilfeller av klossethet eller en erratisme i øyeblikket, noe som gjør at man mister asjetter på gulvet og gjenstander går istykker hurtigere. Likevel vil de fleste kalle meg gal, iallfall ved det fulle vitnesbyrd om meg selv. Hva består denne såkalte "galskap" i?
Vel, det er snakk om denne konflasjonen av skjønnhet, erotikk, fornedrelse, dikotomien sadisme/ydmykelse og nedbrytning. Ikke bare har dette slik en dragning for meg fordi det representerer sannheten om verden. Alt vi har, alt som står ut og skiller seg ad, skal rives ned. Som den rudimentære Aristoteles kom frem til, kunst er en gjenspeilning og imitasjon av virkeligheten. Som empiriker var den mannen naturlig treg, all den tid alt han kom frem til var kjensgjerninger om ting som alt har funnet sted. Ja, naturlig nok er skygge og lys forbundet med hverandre, uansett hvordan skygge og lys vandrer, men hvor vandrer det hen? Se, der er svaret vi skal frem til, for kunst handler også om overskridelse, å sprenge grenser og med det danne nye horisonter. Det er ikke sånn at en unge som ble voldtatt i rumpa bare sitter og ødelegger kongler, og at dette skulle være alt, slik empirikeren hevder. Likeledes handler ikke evolusjonen om å finne et naturlig midtpunkt i et sett med egenskaper, for i så fall ville betingelsen aldri forandre seg, og forandre seg gjør den, og har den visselig gjort. Kunst er å rive ned murer, så virkeligheten snart begynner å imitere kunsten. Dette kalles magi. Det kan også kalles naturlig utvalg, straks et dyr skulle utvikle klo og pote som skulle virke på en ny måte. Kunst er å si at man er et individ og en trollmann, som kan kaste verden tilbake i vindene fra sin trollmannsdrakt. Å konflatere lys og lyd er bare å ha et mer velutviklet sanseapparat, for begge deler er jo et utrykk for det samme.
Galskap og genialitet er forbundet, heter det seg, men hvorfor det? Man kan se for seg at en gal person smurte avføring på veggene, skrev lange brev til leger om at man ikke skulle settes på anstalt, uten sammheng i ordene eller hva man skrev på, eller at man matet et garnnøste med en katt. Jeg har faktisk sett mange tilfeller av lignende galskap, da jeg har jobbet på diverste antstalter. Galskapen peker mot meningsløshet. Dette er det samme som geniet alltid kommer frem tid, for virkeligheten er virkelig meningsløs. Ingenting har noen hensikt eller egentlig ramme, alt flyter bare over og over i hverandre og tilslutt skal alt eksplodere og bli til stjernestøv. Universet er stort, tomt og monotont. Men fordi vi har vår sol som har blitt fokusert inn i denne lukkede enheten med oksygen og ustabilit liv, har vi fått denne kampen mellom bakteriene i reagensglasset. Selv flyter jeg vekk. Bærer min egen ustabilitet og egen sol. Som jeg kom frem til i en samtale med en venn, det gjelder å komme seg ut av apeburet. Jeg er på mange måter dugg utenfor reagensglasset, og vil være det.
Ja, for det er kun ved å erkjenne meningsløshet at man kan få noen mening. Si at dette virkelig var meningsløst, og så avgjøre hva man gjør med det og hvilken verdi man skal illegge diverse fenomener. I den gales tilfelle er man sperret, ikke bare inn, men i seg selv, fordi den gale alltid antok at det var noen mening i skriften man rabler ned som avføring på veggen. Geniet er også sperret, fordi da lener man seg tilbake i snufornuft, sier ja, ja, så og så, dette var sannelig meningsløst. Poenget er at da har man nektet seg noe av seg selv, den delen som alltid finner mening og alltid er tilstede i en situasjon. Hvorfor gjør man det? Vel, å påtvinge meningsløshet er automatisk å finne seg en implisitt mening, og den meningen var alltid en søken etter trygghet. Nå slapp man å investere noe av seg selv. Dette er den intellektuelles fallitt. Nei, skal man vandre på de intellektuelle slagmarker, må man gjøre det med et islett av galskap, som meg. Det er variasjonen i tilstander, ser du. Inn og ut. Forflytning og dynamikk. For at noen skal dominere må noe bli dominert, og den det skjer med er alltid deg selv. Det mest intelligente menneske er for ingenting å regne, uten galskap. Og den gale er selvsagt ingenting foruten intelligens. Som ektoplasmaen til tegneseriefiguren Spawn håper jeg at min intelligens skal vare. Min galskap er garantert så lenge jeg lever. Mening finnes alltid for den med tilstedeværelse i verden, og at jeg er tilstede kan det ikke være tvil om, all den tid jeg har mitt høyutviklede sanseapparat. Antennen lytter alltid til eteren med intensitet.
La meg fornærme deg litt, eller i det minste provosere deg. Du kan si at jeg ser og forstår som mann. Jeg sa forstå, gjorde jeg ikke, all den tid kvinner ikke forstår noe. Men jeg føler og jeg opplever som en kvinne. Det er det dette innhold taler om. Både en forståelse av tilstanden som jeg her har vist, og en opplevd virkelighet som kvinne, vel, mer kvinne enn de fleste kvinner, all den tid jeg er en større kraft enn de fleste entiteter. Der andre er hurtigmat med en slapp pommes fritt er jeg en hel elgku. Og der andre er tenkere er jeg hele satelittsystemet til NASA. De fleste ting du «mener» er ting du har blitt trent hele livet til å «mene.» Det er ikke engang deg. Ser du nå hvorfor jeg kaller meg det eneste faktiske menneske på jorden? I alle tilfeller, hva er en kvinne? Vel, en kvinne er først og fremst en sadist. På hvilken måte og hvorfor da?
Som jeg i et innfall av innblikk kom frem til i en eller annen pod, kanskje et anfall av et anblikk, eller som jeg sa: Kvinner og homofile menn opererer med absolutte hierarkier, og hierarkier handler om kontroll. Tror du ikke det jeg sier om homser, vel, se nå hvor store tilhengere de er av korrekhet og vaksiner. Før i tiden var homofile de verste former for avvikere. Nå er de systemryttere som noen. Hvor ting forfaller, eller forblir de samme. Jeg tipper det samme var tilfelle ved tempelbyer i Sumer også. De fremste tilhengerne av en alfahann var alltid kvinner og de svakeste av menn. De fleste menn er som Schopenhauer sier, likegyldige til hverandre. De fleste kvinner hater hverandre. Kontroll er et utslag av hat, og dette kontrollbehovet ble til som en følge av svakhet. Rent praktisk betyr dette at menn er hierarkiske kun i det spesifikke. Man adlyder rangen i militæret, ikke mannen bak tittelen, og man gir rørleggeren autoritet i saker som omhandler rørleggeri. Utover det vil man ha seg frabedt noe gnål. Om rørleggeren kommer anmasende om hvordan man fører sitt liv og husholdning, og hvilke samleiestillinger man skal bruke, blir det å gnåle om en mutter for mye. Ikke så i formann Maos og kvinnenes rike, for der skal alt holdes under oppsyn. Kvinner hater så mye at de til og med ikke tillater at man har en tanke det ikke har blitt godkjent at man har. Dette er den vestlige sivilisasjon i sin nåværende gynosentrisk form. Alt fokus er lagt på trygghet og med det tankekontroll. Den verste forbrytelse er ikke å voldta, det passerer glatt, men det å tenke på å voldta, eller, slik det har blitt, å tenke på eller ønske seg ulydighet (som jeg alltid gjør).
Den som forteller deg at du er ond for å forsvare din integritet er en kvinne eller en fiende. Anerkjennelse av perspektiv er kjærlighet. Det er det min mor ikke kunne gjøre. Hun underkjente alltid mitt perspektiv, fordi det var upassende for henne. Kjærlighet fordrer styrke, og derfor kan menn elske, men ikke kvinner. Kjønnet er designet for å hate, og hate mye. Slik det er, kan man og bør man ikke ta sveklinger på alvor. Likeså så med mitt kunstverk. En nedvurdering av meg selv? Slett ikke. Hvorfor kommer du her med dette gravalvoret? Det jeg sier deg er at du ikke bør ta noe kunstverk på alvor, heller ikke dette, like lite som man tar noen kvinne på alvor. Hvordan kan man? Her fremtilles min anima hensatt til sitte ved en skranke og smile innbydende, mens menneskeskarene kommer for å le av et lik. Dette er alvorlige saker. Det er kun gjennom kvinner at livet går videre, og det er kun gjennom kunsten at tanken går videre. All kunst er et utsslag av svakhet. Det er overgangen i tilstander, som jeg har nevnt flere ganger. Ingen grunn til å ta dette du ser så alvorlig. Du må se humoren og husmoren i det, så går du videre etter å ha blitt påført en vellykket graviditet. Fate rules all. Kvinner har det forløsende trekk at de forstår og ibor verdens meningsløshet. De er galningen på et galehus som finner mening, samme hva. De er fornekterne som alltid vil forsøke å ha kontroll, samme hva. Med meg, motsatt. Jeg slipper med dette for alltid taket. Galskap kan bare ses utenfra, og det er det jeg her gjør. Ondskap kan aldri være på innsiden, det må oppleves for å være ondskap. Det er det jeg forsøker på. Betrakt så galskap og føl en isnende visshet om ondskap, men forstå at dette er for en dyp hensikt. Et uttrykk for meg, et uttrykk for menneskene, og min trollmannsdrakt som åpner seg og slipper stormene løs. Hva vil jeg? Det vet jeg ikke, annet enn å vise at du kan bli som meg og erkjenne at ja, det faktisk er på den måten jeg viser frem her. Å gjøre deg til meg ... ja ... eller i det minste heve åndsnivået ... Se, her har du noe av en mirakelmedisin. Det skuffer meg dog at jeg måtte være så rudimentær, og jeg skulle ønske jeg hadde en annen grunn, og kanskje har jeg det. Ser det ut som jeg har planlagt alt?
Som et sidenotat arkivert for videre referanse vil jeg si at verket bærer i seg en dobbelt negering. Det kunne ikke falt meg inn å torturere en filipiner. Ei heller kunne jeg myrdet det vakre. Men min indre aristokrat, såvel som den indre anima og Aristoteles' gjenspeilning av virkeligheten krever alle det samme. Høy. Høy. Høy. Tatt ned, som et uttrykk for det høye, og det høyes gjenkomst. Før i tiden var jeg en renspikket nazist, men jeg fant det kjedelig. Jeg ga kast på all kutyme og fant tilbake til min kaosdans.
Hvis jeg kunne få visjonen om prosjektet ned som skrevet narrativ ville min lykke vært gjort, iallfall i forholdet til meg selv. Menneskene er jo på vei til å bli verre enn aper, jeg lever etter kravene til en forgangen verden, en som kanskje eksisterte i 1870, all den tid jeg er en åndelig aristokrat. Disse kravene er selvutøvelse, egenuttrykk og åndelig ekspansjon. Det er bittert og underlig å tenke på at når jeg forlater jorden, kommer alt som er igjen til sannsynligvis å være en fengselsplanet og et helveteshull, en kombinasjon av de verste trekkene til europeeren (idealisme) og kineseren (docil lydighet), med de lavere raser vandrende rundt disse sentrifugepunkt som opportunister, evige tigger og hund, og voldtektsmann. I lengden kommer menneskeheten til å dø ut grunnet utmattelse, eller alt ender i en primitiv jungel. En eviggjort favella hvor sosiopatene voldtar flatfjesede kvinner til et endepunkt i full meningsløshet, idet avkommet alltid blir en flatfjeset sosiopat. Hvis jeg bare ville se nedrigheter observerte jeg en bavianflokk i en eller annen naturdokumentar. Dessverre tok jeg på et tidspunkt del i dokumentaren, på grunn av min familie.
Prosjektet gir meg lyst til å analysere meg selv, psykologisk sett. Jeg har nemlig forstått svært mye om meg selv i det siste, til punktet at jeg forstår at kjernen i mine tidlige skrifter, især representert i DSSV, er et direkte uttrykk for at jeg på et tidspunkt ble traumatisert. Det fryktes meg så at alt det jeg gjør nå er en tilsvarende refleksjon av min tilstand. Vel, som jeg pleier å si, man kan bare være det man er, og operere utifra sitt ståsted i øyeblikket. En krig utkjempes med de våpnene man har, ikke de våpnene man ønsker seg, som det heter. På et tidspunkt ble jeg dessverre hyperseksualisert. Dette preger meg til denne stund, og skal antakelig gjøre det til enden av mine dager. Men mitt ståsted har brakt meg innsikter som svært få mennesker har, men som de burde ha, all den tid sannheten tilkjennegir seg alle steder. Du kan si at jeg intuitivt og med kropp har kommet frem til innsikter selv de største filosofer ikke ville nådd gjennom akademiske tilstrebelser. Ville jeg nådd disse steder om jeg var en såkalt bedre utgave av meg selv? Hva annet ville jeg ha funnet, som jeg ikke finner nå? Hvem vet, kan man si, men det er allerede å anta for mye. Det eneste objekt og den eneste autoritet er selvet, især i dag på denne fengselsplaneten. I det minste ga min fortvilelse meg unnskyldningen jeg trengte til å stjele alt jeg noensinne har behøvd i livet. Livet er delt i to, før og etter alder førti. Nå gjør jeg tingene jeg ikke hadde mulighet til den gangen, men skillelinjen i alder er dessverre også fruktbarhet. Alt har sin pris, friheten i særdeleshet.
Kan man kalle meg gal? Egentlig ikke. Jeg er en av de mest velkontrollerte personer jeg vet om. Jeg gjør ingenting i vanvare, med mindre det skulle være snakk om mindre tilfeller av klossethet eller en erratisme i øyeblikket, noe som gjør at man mister asjetter på gulvet og gjenstander går istykker hurtigere. Likevel vil de fleste kalle meg gal, iallfall ved det fulle vitnesbyrd om meg selv. Hva består denne såkalte "galskap" i?
Vel, det er snakk om denne konflasjonen av skjønnhet, erotikk, fornedrelse, dikotomien sadisme/ydmykelse og nedbrytning. Ikke bare har dette slik en dragning for meg fordi det representerer sannheten om verden. Alt vi har, alt som står ut og skiller seg ad, skal rives ned. Som den rudimentære Aristoteles kom frem til, kunst er en gjenspeilning og imitasjon av virkeligheten. Som empiriker var den mannen naturlig treg, all den tid alt han kom frem til var kjensgjerninger om ting som alt har funnet sted. Ja, naturlig nok er skygge og lys forbundet med hverandre, uansett hvordan skygge og lys vandrer, men hvor vandrer det hen? Se, der er svaret vi skal frem til, for kunst handler også om overskridelse, å sprenge grenser og med det danne nye horisonter. Det er ikke sånn at en unge som ble voldtatt i rumpa bare sitter og ødelegger kongler, og at dette skulle være alt, slik empirikeren hevder. Likeledes handler ikke evolusjonen om å finne et naturlig midtpunkt i et sett med egenskaper, for i så fall ville betingelsen aldri forandre seg, og forandre seg gjør den, og har den visselig gjort. Kunst er å rive ned murer, så virkeligheten snart begynner å imitere kunsten. Dette kalles magi. Det kan også kalles naturlig utvalg, straks et dyr skulle utvikle klo og pote som skulle virke på en ny måte. Kunst er å si at man er et individ og en trollmann, som kan kaste verden tilbake i vindene fra sin trollmannsdrakt. Å konflatere lys og lyd er bare å ha et mer velutviklet sanseapparat, for begge deler er jo et utrykk for det samme.
Galskap og genialitet er forbundet, heter det seg, men hvorfor det? Man kan se for seg at en gal person smurte avføring på veggene, skrev lange brev til leger om at man ikke skulle settes på anstalt, uten sammheng i ordene eller hva man skrev på, eller at man matet et garnnøste med en katt. Jeg har faktisk sett mange tilfeller av lignende galskap, da jeg har jobbet på diverste antstalter. Galskapen peker mot meningsløshet. Dette er det samme som geniet alltid kommer frem tid, for virkeligheten er virkelig meningsløs. Ingenting har noen hensikt eller egentlig ramme, alt flyter bare over og over i hverandre og tilslutt skal alt eksplodere og bli til stjernestøv. Universet er stort, tomt og monotont. Men fordi vi har vår sol som har blitt fokusert inn i denne lukkede enheten med oksygen og ustabilit liv, har vi fått denne kampen mellom bakteriene i reagensglasset. Selv flyter jeg vekk. Bærer min egen ustabilitet og egen sol. Som jeg kom frem til i en samtale med en venn, det gjelder å komme seg ut av apeburet. Jeg er på mange måter dugg utenfor reagensglasset, og vil være det.
Ja, for det er kun ved å erkjenne meningsløshet at man kan få noen mening. Si at dette virkelig var meningsløst, og så avgjøre hva man gjør med det og hvilken verdi man skal illegge diverse fenomener. I den gales tilfelle er man sperret, ikke bare inn, men i seg selv, fordi den gale alltid antok at det var noen mening i skriften man rabler ned som avføring på veggen. Geniet er også sperret, fordi da lener man seg tilbake i snufornuft, sier ja, ja, så og så, dette var sannelig meningsløst. Poenget er at da har man nektet seg noe av seg selv, den delen som alltid finner mening og alltid er tilstede i en situasjon. Hvorfor gjør man det? Vel, å påtvinge meningsløshet er automatisk å finne seg en implisitt mening, og den meningen var alltid en søken etter trygghet. Nå slapp man å investere noe av seg selv. Dette er den intellektuelles fallitt. Nei, skal man vandre på de intellektuelle slagmarker, må man gjøre det med et islett av galskap, som meg. Det er variasjonen i tilstander, ser du. Inn og ut. Forflytning og dynamikk. For at noen skal dominere må noe bli dominert, og den det skjer med er alltid deg selv. Det mest intelligente menneske er for ingenting å regne, uten galskap. Og den gale er selvsagt ingenting foruten intelligens. Som ektoplasmaen til tegneseriefiguren Spawn håper jeg at min intelligens skal vare. Min galskap er garantert så lenge jeg lever. Mening finnes alltid for den med tilstedeværelse i verden, og at jeg er tilstede kan det ikke være tvil om, all den tid jeg har mitt høyutviklede sanseapparat. Antennen lytter alltid til eteren med intensitet.
La meg fornærme deg litt, eller i det minste provosere deg. Du kan si at jeg ser og forstår som mann. Jeg sa forstå, gjorde jeg ikke, all den tid kvinner ikke forstår noe. Men jeg føler og jeg opplever som en kvinne. Det er det dette innhold taler om. Både en forståelse av tilstanden som jeg her har vist, og en opplevd virkelighet som kvinne, vel, mer kvinne enn de fleste kvinner, all den tid jeg er en større kraft enn de fleste entiteter. Der andre er hurtigmat med en slapp pommes fritt er jeg en hel elgku. Og der andre er tenkere er jeg hele satelittsystemet til NASA. De fleste ting du «mener» er ting du har blitt trent hele livet til å «mene.» Det er ikke engang deg. Ser du nå hvorfor jeg kaller meg det eneste faktiske menneske på jorden? I alle tilfeller, hva er en kvinne? Vel, en kvinne er først og fremst en sadist. På hvilken måte og hvorfor da?
Som jeg i et innfall av innblikk kom frem til i en eller annen pod, kanskje et anfall av et anblikk, eller som jeg sa: Kvinner og homofile menn opererer med absolutte hierarkier, og hierarkier handler om kontroll. Tror du ikke det jeg sier om homser, vel, se nå hvor store tilhengere de er av korrekhet og vaksiner. Før i tiden var homofile de verste former for avvikere. Nå er de systemryttere som noen. Hvor ting forfaller, eller forblir de samme. Jeg tipper det samme var tilfelle ved tempelbyer i Sumer også. De fremste tilhengerne av en alfahann var alltid kvinner og de svakeste av menn. De fleste menn er som Schopenhauer sier, likegyldige til hverandre. De fleste kvinner hater hverandre. Kontroll er et utslag av hat, og dette kontrollbehovet ble til som en følge av svakhet. Rent praktisk betyr dette at menn er hierarkiske kun i det spesifikke. Man adlyder rangen i militæret, ikke mannen bak tittelen, og man gir rørleggeren autoritet i saker som omhandler rørleggeri. Utover det vil man ha seg frabedt noe gnål. Om rørleggeren kommer anmasende om hvordan man fører sitt liv og husholdning, og hvilke samleiestillinger man skal bruke, blir det å gnåle om en mutter for mye. Ikke så i formann Maos og kvinnenes rike, for der skal alt holdes under oppsyn. Kvinner hater så mye at de til og med ikke tillater at man har en tanke det ikke har blitt godkjent at man har. Dette er den vestlige sivilisasjon i sin nåværende gynosentrisk form. Alt fokus er lagt på trygghet og med det tankekontroll. Den verste forbrytelse er ikke å voldta, det passerer glatt, men det å tenke på å voldta, eller, slik det har blitt, å tenke på eller ønske seg ulydighet (som jeg alltid gjør).
Den som forteller deg at du er ond for å forsvare din integritet er en kvinne eller en fiende. Anerkjennelse av perspektiv er kjærlighet. Det er det min mor ikke kunne gjøre. Hun underkjente alltid mitt perspektiv, fordi det var upassende for henne. Kjærlighet fordrer styrke, og derfor kan menn elske, men ikke kvinner. Kjønnet er designet for å hate, og hate mye. Slik det er, kan man og bør man ikke ta sveklinger på alvor. Likeså så med mitt kunstverk. En nedvurdering av meg selv? Slett ikke. Hvorfor kommer du her med dette gravalvoret? Det jeg sier deg er at du ikke bør ta noe kunstverk på alvor, heller ikke dette, like lite som man tar noen kvinne på alvor. Hvordan kan man? Her fremtilles min anima hensatt til sitte ved en skranke og smile innbydende, mens menneskeskarene kommer for å le av et lik. Dette er alvorlige saker. Det er kun gjennom kvinner at livet går videre, og det er kun gjennom kunsten at tanken går videre. All kunst er et utsslag av svakhet. Det er overgangen i tilstander, som jeg har nevnt flere ganger. Ingen grunn til å ta dette du ser så alvorlig. Du må se humoren og husmoren i det, så går du videre etter å ha blitt påført en vellykket graviditet. Fate rules all. Kvinner har det forløsende trekk at de forstår og ibor verdens meningsløshet. De er galningen på et galehus som finner mening, samme hva. De er fornekterne som alltid vil forsøke å ha kontroll, samme hva. Med meg, motsatt. Jeg slipper med dette for alltid taket. Galskap kan bare ses utenfra, og det er det jeg her gjør. Ondskap kan aldri være på innsiden, det må oppleves for å være ondskap. Det er det jeg forsøker på. Betrakt så galskap og føl en isnende visshet om ondskap, men forstå at dette er for en dyp hensikt. Et uttrykk for meg, et uttrykk for menneskene, og min trollmannsdrakt som åpner seg og slipper stormene løs. Hva vil jeg? Det vet jeg ikke, annet enn å vise at du kan bli som meg og erkjenne at ja, det faktisk er på den måten jeg viser frem her. Å gjøre deg til meg ... ja ... eller i det minste heve åndsnivået ... Se, her har du noe av en mirakelmedisin. Det skuffer meg dog at jeg måtte være så rudimentær, og jeg skulle ønske jeg hadde en annen grunn, og kanskje har jeg det. Ser det ut som jeg har planlagt alt?
Som et sidenotat arkivert for videre referanse vil jeg si at verket bærer i seg en dobbelt negering. Det kunne ikke falt meg inn å torturere en filipiner. Ei heller kunne jeg myrdet det vakre. Men min indre aristokrat, såvel som den indre anima og Aristoteles' gjenspeilning av virkeligheten krever alle det samme. Høy. Høy. Høy. Tatt ned, som et uttrykk for det høye, og det høyes gjenkomst. Før i tiden var jeg en renspikket nazist, men jeg fant det kjedelig. Jeg ga kast på all kutyme og fant tilbake til min kaosdans.
RSS Feed
