Edit: Jeg blunderte nok når det gjelder musikkvalg. Åpenbart at jeg tenkte for platonisk. De største mesterverk behøver en gentle easing in før det passer. Jeg er definitivt for skjending og ydmykelse, men gudinnen behøver noe annet enn sær sirkus-musikk for sin tributt. Sirkus-musikk og voldtekt av dverger er gjerne for de eldre horene, uten sammenligning forøvrig, selvsagt. Denne sangen har en spesiell betydning for meg, noe jeg skal snakke om senere. Det praktiske med Odysee er at man kan gjenopplaste videoer i ny drakt, uten å miste views og likes. Av antall views ser jeg at det er rundt 10 personer som følger med på denne særdeles bortgjemte siden, noe som er betenkelig i seg selv. Rundt 20%, kanskje mer er nok angivere og myndigheter. Resten er nok tause venner og taus familie. Det er typisk norsk å intenst følge med på ting man aldri våger å snakke om eller engang vedkjenne seg i egne tanker. Vel, denne siden er på et vis en norsk versjon av Maury Show, bare mer eksplosivt, interessant ... og ... tamtamtam ... sofistikert. Enjoy the show. Nå skal jeg på en passiv aggressiv måte opplyse om at det er ingen som har lagt igjen likes, noe som gjør at jeg preparerer sirkus-dvergene bak manesjen spesielt for deg ... Jeg og gudinnen kommer til å være opptatt, mens hulkende gråt og de små skrik forblir uhørt i natten ....
Ny Edit: Bah, jeg er fortsatt ikke helt fornøyd med musikkvalg. Det beste materiale fordrer den mest sublime innsats. Må meditere med gudene om saken.
Ytterligere edit: Prøvde til og med å legge til noe solmusikk, uten at det fungerte helt. Problemet, tror jeg, er at jeg forsøker for mye på en gang. Musikken skal være raunchy og stimulerende, følsom og episk/opphøyende på en gang. Det er nok en grunn til at gudene gjorde dette så vanskelig tilgjengelig for meg. Nå har jeg kuttet til kjernen og kombinerte puppedisset med Animatron - Obsession, for det er jo det dette egentlig handler om, min idealisering, obsesjon og addiksjon, og det er mer raunchy enn opphøyd, for å si det sånn. Man må falle et sted og ikke være en kunstens gjerdesitter. Resultatet ble sånn høvelig bra denne gangen. Tar selvsagt vare på originalfilen, så jeg kan bruke den ved senere inspirasjon, selv om jeg skulle oppdatere mitt videoprogram.
Ny Edit: Bah, jeg er fortsatt ikke helt fornøyd med musikkvalg. Det beste materiale fordrer den mest sublime innsats. Må meditere med gudene om saken.
Ytterligere edit: Prøvde til og med å legge til noe solmusikk, uten at det fungerte helt. Problemet, tror jeg, er at jeg forsøker for mye på en gang. Musikken skal være raunchy og stimulerende, følsom og episk/opphøyende på en gang. Det er nok en grunn til at gudene gjorde dette så vanskelig tilgjengelig for meg. Nå har jeg kuttet til kjernen og kombinerte puppedisset med Animatron - Obsession, for det er jo det dette egentlig handler om, min idealisering, obsesjon og addiksjon, og det er mer raunchy enn opphøyd, for å si det sånn. Man må falle et sted og ikke være en kunstens gjerdesitter. Resultatet ble sånn høvelig bra denne gangen. Tar selvsagt vare på originalfilen, så jeg kan bruke den ved senere inspirasjon, selv om jeg skulle oppdatere mitt videoprogram.
Jeg innrømmer alt. På tidspunktet hvor jeg er suicidalt deprimert og sterkt mentalt ustabil, kom jeg over denne berta. Det henger selvsagt sammen. Opp fra avgrunnen stiger mitt høyeste ideal, og hun er ekte. Dette er en av kvinneskikkelsene jeg brukte i min fascistiske fremstilling "Only the Pure-Blooded," som et hyperideal på en kvinne. Det gikk opp for meg at det gikk an å finne mer av henne, og mer. Hun har nemlig sin egen Onlyfans samt diverse annet materiale på nett. Det er utrolig hva man får til bare man er motivert. Jeg som er teknofob som noen annen, hacket meg praktisk talt inn på noe slikt låst materiale, av hvilket man ser i denne fremstillingen. I ettertankens blekhet vurderer jeg å bli en betalende kunde hos henne. Det i seg selv ville være psykologisk sunt. Jeg trenger en muse, en tilgjengelig en det endog går an å interaktere med. Jeg vet hva jeg ville, eh, forespørre. Det å ha onlyfans og vifte puppa rundt på nett er jo definitivt en form for glorifisert prostitusjon, men det også teller bare som et positiv for meg. Hvis ikke måtte man hoppe gjennom hoops for en kvinne, ved å late som begge parter har idealer de så avgjort ikke har. Så lenge en kvinne har hatt en pikk i fitta, er hun en hore. Apollinske idealer og fornuft lagt til horen blir følgelig bare en byrde. (les: man må snakke om ting som er plagsomme og ikke finnes.) Dessuten ringer prostitusjonstypusen meget sann for meg. Jeg er sånn. Kvinnene jeg liker er sånn. Hvis jeg hadde vært en kvinne ville jeg prostituert meg selv, på de mest uante måter. Jeg gjør det på et vis allerede, ved å finne opp sex-historier jeg bruker for å narre og manipulere menn for egen underholdnings skyld, tydelig en øvelse og et forstadie til mer omfattende rundluring og utnyttelse, skulle man ta (men ikke dra?) det lenger. Vel, jeg brukte sikkert 12 timer (her lyver jeg, minst 15-24 timer) til å justere materialet og legge til musikk. Jeg falt på en oppjazzet versjon av Beethoven, da gudene gjennom musikken ga tegn til at dette passet.
Det er sykt, meget sykt, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette må være den vakreste og mest attråverdige kvinne jeg noensinne har bivånet (via skjerm). Etter alle disse årene! Tror dessuten hun er russisk, hvilket skulle bety at hun er uvaksinert av de motbydelige mRNA-vaksinene, noe som per automatikk skulle gjøre en såkalt "person" til det reneste undermenneske. Jeg laget jo min sorgmusikk til hennes bilde, i den falske tro at hun skulle være forringet av ondskapsvaksinene, men sånn var det altså ikke. Nei, det er bare ikke sånn. Hvorfor kommer hun først nå? Ved et av mine lave punkter? Gudene må virkelig ønske å håne meg. Selv hvis fjolset hun holder seg med skulle stryke med i Ukraina, ville jeg vært uaktuell på alle måter. Jeg har ingenting å tilby en kvinne, annet enn løselige skyer jeg ikke greier å gripe fatt i, minst av alt å føre disse luftslott og deres gjenskjær ned på jorden. Det øyeblikk jeg skulle greie det, vil det være forsent, for gudene håner oss alltid. Dessuten er jeg jo kvestet på måter som du ikke engang kan forestille deg.
Rivaler er kun de to andre kvinneskikkelser som har figurert på mine erotikaer, samt Harmoni og Rhapsodi med fevinger. De, altså de febevingende, er så feminine at det lages tryllelyder når de danser rundt, og det drysser nok tryllestøv fra dem hvis de skulle, eh, daskes, især på sin nette stump. Men denne rødhårede er så avgjort mitt ideal. Kanskje det aller høyeste. Hun er liten og nett. Hun har de mest fantastiske dissende pupper. Og hun har flammende rødt hår alle steder .... Saken er at jeg tilber rødhårethet. Jeg ser på disse som den høyeste rase på jorden, og ikke bare på grunn av sin sjeldenhet. Rødhårete er mer mottakelige for smerte enn andre mennesker. De er også sterkere enn andre mennesker, pound for pound (her ville det vært en pun, men vi må ikke krenke gudinnene). Mer mottakelige i Eros, altså, og mer påførende i Ares. Tor, Perun og Indra er rødhåret. Nettopp. Dette er snakk om overmennesker. Jeg har noen få røde hår i skjegget selv, som jeg er meget stolt over. Faktisk har mitt hår alle farger. Rødt, sort, brunt, men hovedsaklig blondt. Jeg er en fargenes mann på alle måter, også i det fysiske. Gudene merker sine egne med sine kjennetegn og avspeilningen på hva de er. De mest ustabile må ha mange farger. I ett øyeblikk en hvit dverg. En supernova i det annet. Øynene mine er dessuten himmelblå, da jeg er en særdeles ren sjel, med de videste horisonter til min flukt og fall. Og jeg har falt lenge ... Noen knakk vingene mine. Men øynene mine er så himmelblå at min himmel er endeløs, derfor har jeg ennå ikke blitt knust mot steinenes grunn (for eksempel i arbeidslivet.)
Min farmor var rødhåret. Og min tante. Sistnevnte slo faktisk min egen far bevisstløs. Dette var lenge en fornøyelig familiehemmelighet som var blitt holdt fra meg, til bruddet mellom far og sønn var en endelig realitet. Godt, sier jeg. Hun burde ha slått ham ihjel mens hun var i gang. Du tenker sikkert at min tante må være en spesielt storvokst og rørslig kvinne. Slett ikke. Hun er bitteliten, både av høyde og lemmenes omfang. Men da er vi tilbake til dette med å være pund for pund sterkere, og punche over sin vektklasse. Mottakeligheten for smerte gjorde henne nok mer provosert enn vanlig er også, derav den furiøse respons. Jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Hvis rødhårede har et ankepunkt, er det kanskje at de mangler den intellektuelle tyngde som vi blonde jarler har. Derfor har Odin bestemt at det er vi som skal herske, tross alt. De beste, altså de rødhårede, må nøye seg med å være som de er. De har jo allerede alt, og trenger ikke mer. Vel, de trenger livsrom og en verden av ihjelslåtte fiender, selvsagt. Dette er oss jarlers ansvar.
Jeg fulgte noen sånne videoer av Edward Dutton i den senere tid. Der kom det frem at de som liker dominante, sterke kvinner så avgjort må være fast life strategists. Hvis man oppfatter verden som et livsfarlig, ustabilit sted, men et sted av rikdom i en rik økologi, trenger man en kvinne som kan bekjempe ulver, løver og eventuelle mannlige rivaler, nesten, men bare nesten så hun er istand til å overvinne også deg i nærkamp. Av dette har jeg med min smak og behag forstått at jeg er en ekstrem fast life strategist. Hvis +100 er det høyeste i sakte livsstrategi, og -100 er det høyeste i hurtig livsstrategi, er jeg antakelig i de nederste -75. Antakelig var jeg ikke sånn som utgangspunkt, men noen traumatiserte meg, så jeg ble sånn. Derfor er jeg nå kun opptatt av sex og det å opportunere meg på en hjertesløs måte, fordi man med Dutton bryr seg om sex og ingenting annet. Skjebnen har også gitt meg rikdommer, reflekterende den rike økologien til en hurtig livsstrateg, for eksempel strand og jungel på Cuba, hvor kokosnøtter stadig ramler fra trærne uten anstrengelse. Og det er akkurat det. For meg er alle mennesker, inkludert mine venner, farlige fiender det ikke går an å bero på. Verden er et fryktelig sted. Jeg kan vedgå at jeg selv har mange ugjendrivelige og utilgivelige (av natur og meg selv, blant annet) negativer ved meg. Ved ettertanke bør jeg nok nå utøve min natur i langt større grad enn det jeg til nå har gjort. Jeg sier ikke mer om akkurat det, da det er uheldig å snakke for mye om sine planer.
Nå vet jeg ikke om akkurat denne rødhårede super-kvinnen er spesielt brutal av seg. Litt brutal må hun være, dersom hun er russisk. Det er et primitivt og brutalt folk. Vitaliteten er det iallfall ingenting å si på. Derfor har hun nå blitt min muse, og enn så lenge, antakelig min redning fra undergangen. Jeg kjente nemlig en sterk dragning mot galskapen. En sterk og fryktelig en. Nå er denne dempet. Det skulle bare et dissende kvinnebryst til. Huff, det er pinlig å måtte si dette, men bryst og positur utgjorde ved sitt høydepunkt av det mest fantastiske jeg har sett. Vel, Göring var inne på det under krigen. Han uttalte at det var lett å finne selvmordspiloter som ikke brydde seg om de levde eller døde. Men straks de møtte en søt pike ble dødslysten borte. Av strategiske grunner vil jeg ikke poste dette på min engelske kanal akkurat nå, da jeg alt har postet for mye porno på den kanalen. Alt har sin dosering, inkludert en sprut. Når det er sagt hinter jeg til alt visse ting. Keiser Nero er på mange måter blitt min skytsengel, og hans ånd en alliert. "Wife, father, mother drive me to my death" sa han. "I have done everything that I should, but the outcome is in the hand of fortune" sa han også. Dette kunne like gjerne vært mine ord. Jeg lever jo etter disse ordene. Og se! Han har alt kronet meg til med-keiser! "An emperor's an entertainer, an empire a super-show."
For å tenke litt videre, selv om jeg er en hurtig livsstrateg er jeg så avgjort ikke en voldelig og farlig mann. Det er den unge manns trekk å glorifisere vold, slik jarlen, han er 31 år, gjør det, eller en rødhåret unggutt på rundt 25 jeg engang kjente gjorde det. I seg selv er dette et sjarmtrekk og et kjennetegn på en stor harmløshet. Hva det gjelder denne unggutten, han kan ta det med ro ... rassen hans er trygg, selv om han skulle sovne på sofaen. Ville bare si det ... he he ... hvis ikke ville det være betenkelig ... noe dette ikke er, siden jeg må, øh, opplyse om dette. Hva, sier du? Er ikke fast life strategists ubehagelige, voldelige, ustabile mennesker? Joda, men hos meg har dette tiltet over i sin motsetning. Jeg finner verden såpass horribel og meningsløs at jeg har blitt full nihilist. Jeg ville aldri greid å rettferdiggjøre å slå ihjel noen, hvis ikke måtte jeg slå ihjel min familie først. Både for horrible forbrytelser i det personelige, og grunnet ekstensiv dumskap. Jeg har for eksempel en onkel, som er lege og sterk vaksinetilhenger, har jeg fått høre. Nøkkelen til noe drap måtte gått igjennom han, ikke sant, og det kan jeg ikke gjøre, da han har en datter jeg synes var meget søt. Dessverre er vel hun også vaksinert nå, og dermed forringet, derfor er det kanskje ikke så farlig om jeg dreper hennes far, da hennes følelseskapasitet allerede er robotisert og forringet av globalistene. Ja, så det jeg mener å si er at de fleste er trygge, fordi jeg oppfatter all verden, alle mennesker, inkludert meg selv, som horribel, derfor blir det meningsløst å slå ihjel noen for å fjerne ondskapen. Det blir som å drepe maur en etter en. Det er ingen ende på ondskapen. Unntaket ville kanskje vært visse skikkelser, som Kill Gates og Satan Klaus. Se, der har du mordor-maurtuens svulmende dronninger. Kun de ville monne når de motbydelige kroppene deres renner bort ... og fortsatt ville vi hatt maur ... i form av min egen familie, mine venner, og mitt slette selv.
Er det dog rart, spør jeg, at jeg elsker de høye blomster på jorden? De beste blomster er røde av farge. De er det eneste som gir meg liv og gir meg håp i denne maurtilværelsen, gnikkende lemmer og antenner sammen, næret av ondskapen som ble meg til del av monstre som alltid var verre enn det jeg noensinne kunne ha blitt. Jeg ser groteske løveansikter og gorillamasker, og nesene deres er alltid rynket i et uforståelig og avskyelig form groteskeri, tungen stikkende ut. Du aner ikke hvor sann det siste bildet er. Primitivitet viser seg på konkrete måtter, som en utstikkende tunge og griseøyne der man kommer stormende mot meg med nevene over hodet. Vedblir gjør minne og merke.
For meg gjenstår fallet, kanskje noen slag med styrke av disse stort sett ubrukelige vingene, og en hånd som strekkes mot visjonen av en gudinne. Du, høye blomst, du store liv på denne motbydelige jord. Er du kanskje stor nok til å nære min drøm? Jeg er ikke farlig for deg, jeg trenger bare å sole meg i lyset ditt, og det vil være nok. I ditt lys og rødskjær av morgengry vil jeg vokse meg stor og sterk, og helbredes, så jeg får bygge mitt slott på jorden.
Det er sykt, meget sykt, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette må være den vakreste og mest attråverdige kvinne jeg noensinne har bivånet (via skjerm). Etter alle disse årene! Tror dessuten hun er russisk, hvilket skulle bety at hun er uvaksinert av de motbydelige mRNA-vaksinene, noe som per automatikk skulle gjøre en såkalt "person" til det reneste undermenneske. Jeg laget jo min sorgmusikk til hennes bilde, i den falske tro at hun skulle være forringet av ondskapsvaksinene, men sånn var det altså ikke. Nei, det er bare ikke sånn. Hvorfor kommer hun først nå? Ved et av mine lave punkter? Gudene må virkelig ønske å håne meg. Selv hvis fjolset hun holder seg med skulle stryke med i Ukraina, ville jeg vært uaktuell på alle måter. Jeg har ingenting å tilby en kvinne, annet enn løselige skyer jeg ikke greier å gripe fatt i, minst av alt å føre disse luftslott og deres gjenskjær ned på jorden. Det øyeblikk jeg skulle greie det, vil det være forsent, for gudene håner oss alltid. Dessuten er jeg jo kvestet på måter som du ikke engang kan forestille deg.
Rivaler er kun de to andre kvinneskikkelser som har figurert på mine erotikaer, samt Harmoni og Rhapsodi med fevinger. De, altså de febevingende, er så feminine at det lages tryllelyder når de danser rundt, og det drysser nok tryllestøv fra dem hvis de skulle, eh, daskes, især på sin nette stump. Men denne rødhårede er så avgjort mitt ideal. Kanskje det aller høyeste. Hun er liten og nett. Hun har de mest fantastiske dissende pupper. Og hun har flammende rødt hår alle steder .... Saken er at jeg tilber rødhårethet. Jeg ser på disse som den høyeste rase på jorden, og ikke bare på grunn av sin sjeldenhet. Rødhårete er mer mottakelige for smerte enn andre mennesker. De er også sterkere enn andre mennesker, pound for pound (her ville det vært en pun, men vi må ikke krenke gudinnene). Mer mottakelige i Eros, altså, og mer påførende i Ares. Tor, Perun og Indra er rødhåret. Nettopp. Dette er snakk om overmennesker. Jeg har noen få røde hår i skjegget selv, som jeg er meget stolt over. Faktisk har mitt hår alle farger. Rødt, sort, brunt, men hovedsaklig blondt. Jeg er en fargenes mann på alle måter, også i det fysiske. Gudene merker sine egne med sine kjennetegn og avspeilningen på hva de er. De mest ustabile må ha mange farger. I ett øyeblikk en hvit dverg. En supernova i det annet. Øynene mine er dessuten himmelblå, da jeg er en særdeles ren sjel, med de videste horisonter til min flukt og fall. Og jeg har falt lenge ... Noen knakk vingene mine. Men øynene mine er så himmelblå at min himmel er endeløs, derfor har jeg ennå ikke blitt knust mot steinenes grunn (for eksempel i arbeidslivet.)
Min farmor var rødhåret. Og min tante. Sistnevnte slo faktisk min egen far bevisstløs. Dette var lenge en fornøyelig familiehemmelighet som var blitt holdt fra meg, til bruddet mellom far og sønn var en endelig realitet. Godt, sier jeg. Hun burde ha slått ham ihjel mens hun var i gang. Du tenker sikkert at min tante må være en spesielt storvokst og rørslig kvinne. Slett ikke. Hun er bitteliten, både av høyde og lemmenes omfang. Men da er vi tilbake til dette med å være pund for pund sterkere, og punche over sin vektklasse. Mottakeligheten for smerte gjorde henne nok mer provosert enn vanlig er også, derav den furiøse respons. Jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Hvis rødhårede har et ankepunkt, er det kanskje at de mangler den intellektuelle tyngde som vi blonde jarler har. Derfor har Odin bestemt at det er vi som skal herske, tross alt. De beste, altså de rødhårede, må nøye seg med å være som de er. De har jo allerede alt, og trenger ikke mer. Vel, de trenger livsrom og en verden av ihjelslåtte fiender, selvsagt. Dette er oss jarlers ansvar.
Jeg fulgte noen sånne videoer av Edward Dutton i den senere tid. Der kom det frem at de som liker dominante, sterke kvinner så avgjort må være fast life strategists. Hvis man oppfatter verden som et livsfarlig, ustabilit sted, men et sted av rikdom i en rik økologi, trenger man en kvinne som kan bekjempe ulver, løver og eventuelle mannlige rivaler, nesten, men bare nesten så hun er istand til å overvinne også deg i nærkamp. Av dette har jeg med min smak og behag forstått at jeg er en ekstrem fast life strategist. Hvis +100 er det høyeste i sakte livsstrategi, og -100 er det høyeste i hurtig livsstrategi, er jeg antakelig i de nederste -75. Antakelig var jeg ikke sånn som utgangspunkt, men noen traumatiserte meg, så jeg ble sånn. Derfor er jeg nå kun opptatt av sex og det å opportunere meg på en hjertesløs måte, fordi man med Dutton bryr seg om sex og ingenting annet. Skjebnen har også gitt meg rikdommer, reflekterende den rike økologien til en hurtig livsstrateg, for eksempel strand og jungel på Cuba, hvor kokosnøtter stadig ramler fra trærne uten anstrengelse. Og det er akkurat det. For meg er alle mennesker, inkludert mine venner, farlige fiender det ikke går an å bero på. Verden er et fryktelig sted. Jeg kan vedgå at jeg selv har mange ugjendrivelige og utilgivelige (av natur og meg selv, blant annet) negativer ved meg. Ved ettertanke bør jeg nok nå utøve min natur i langt større grad enn det jeg til nå har gjort. Jeg sier ikke mer om akkurat det, da det er uheldig å snakke for mye om sine planer.
Nå vet jeg ikke om akkurat denne rødhårede super-kvinnen er spesielt brutal av seg. Litt brutal må hun være, dersom hun er russisk. Det er et primitivt og brutalt folk. Vitaliteten er det iallfall ingenting å si på. Derfor har hun nå blitt min muse, og enn så lenge, antakelig min redning fra undergangen. Jeg kjente nemlig en sterk dragning mot galskapen. En sterk og fryktelig en. Nå er denne dempet. Det skulle bare et dissende kvinnebryst til. Huff, det er pinlig å måtte si dette, men bryst og positur utgjorde ved sitt høydepunkt av det mest fantastiske jeg har sett. Vel, Göring var inne på det under krigen. Han uttalte at det var lett å finne selvmordspiloter som ikke brydde seg om de levde eller døde. Men straks de møtte en søt pike ble dødslysten borte. Av strategiske grunner vil jeg ikke poste dette på min engelske kanal akkurat nå, da jeg alt har postet for mye porno på den kanalen. Alt har sin dosering, inkludert en sprut. Når det er sagt hinter jeg til alt visse ting. Keiser Nero er på mange måter blitt min skytsengel, og hans ånd en alliert. "Wife, father, mother drive me to my death" sa han. "I have done everything that I should, but the outcome is in the hand of fortune" sa han også. Dette kunne like gjerne vært mine ord. Jeg lever jo etter disse ordene. Og se! Han har alt kronet meg til med-keiser! "An emperor's an entertainer, an empire a super-show."
For å tenke litt videre, selv om jeg er en hurtig livsstrateg er jeg så avgjort ikke en voldelig og farlig mann. Det er den unge manns trekk å glorifisere vold, slik jarlen, han er 31 år, gjør det, eller en rødhåret unggutt på rundt 25 jeg engang kjente gjorde det. I seg selv er dette et sjarmtrekk og et kjennetegn på en stor harmløshet. Hva det gjelder denne unggutten, han kan ta det med ro ... rassen hans er trygg, selv om han skulle sovne på sofaen. Ville bare si det ... he he ... hvis ikke ville det være betenkelig ... noe dette ikke er, siden jeg må, øh, opplyse om dette. Hva, sier du? Er ikke fast life strategists ubehagelige, voldelige, ustabile mennesker? Joda, men hos meg har dette tiltet over i sin motsetning. Jeg finner verden såpass horribel og meningsløs at jeg har blitt full nihilist. Jeg ville aldri greid å rettferdiggjøre å slå ihjel noen, hvis ikke måtte jeg slå ihjel min familie først. Både for horrible forbrytelser i det personelige, og grunnet ekstensiv dumskap. Jeg har for eksempel en onkel, som er lege og sterk vaksinetilhenger, har jeg fått høre. Nøkkelen til noe drap måtte gått igjennom han, ikke sant, og det kan jeg ikke gjøre, da han har en datter jeg synes var meget søt. Dessverre er vel hun også vaksinert nå, og dermed forringet, derfor er det kanskje ikke så farlig om jeg dreper hennes far, da hennes følelseskapasitet allerede er robotisert og forringet av globalistene. Ja, så det jeg mener å si er at de fleste er trygge, fordi jeg oppfatter all verden, alle mennesker, inkludert meg selv, som horribel, derfor blir det meningsløst å slå ihjel noen for å fjerne ondskapen. Det blir som å drepe maur en etter en. Det er ingen ende på ondskapen. Unntaket ville kanskje vært visse skikkelser, som Kill Gates og Satan Klaus. Se, der har du mordor-maurtuens svulmende dronninger. Kun de ville monne når de motbydelige kroppene deres renner bort ... og fortsatt ville vi hatt maur ... i form av min egen familie, mine venner, og mitt slette selv.
Er det dog rart, spør jeg, at jeg elsker de høye blomster på jorden? De beste blomster er røde av farge. De er det eneste som gir meg liv og gir meg håp i denne maurtilværelsen, gnikkende lemmer og antenner sammen, næret av ondskapen som ble meg til del av monstre som alltid var verre enn det jeg noensinne kunne ha blitt. Jeg ser groteske løveansikter og gorillamasker, og nesene deres er alltid rynket i et uforståelig og avskyelig form groteskeri, tungen stikkende ut. Du aner ikke hvor sann det siste bildet er. Primitivitet viser seg på konkrete måtter, som en utstikkende tunge og griseøyne der man kommer stormende mot meg med nevene over hodet. Vedblir gjør minne og merke.
For meg gjenstår fallet, kanskje noen slag med styrke av disse stort sett ubrukelige vingene, og en hånd som strekkes mot visjonen av en gudinne. Du, høye blomst, du store liv på denne motbydelige jord. Er du kanskje stor nok til å nære min drøm? Jeg er ikke farlig for deg, jeg trenger bare å sole meg i lyset ditt, og det vil være nok. I ditt lys og rødskjær av morgengry vil jeg vokse meg stor og sterk, og helbredes, så jeg får bygge mitt slott på jorden.
RSS Feed
