Med meg kommer alle innrømmelser på en gang. La bli sagt det som burde bli forstått. Jeg hater livet og alt dets innhold. Hvorfor? Det er denne gullpokalen, forstår du. Fordi jeg ikke kan få gullpokalen føler jeg meg evig bortvendt, og har på det grunnlag fortrengt meg selv. Nei, det er ikke helt sant. Behovet for gullpokalen kom først i militæret, da jeg satt der og lyttet til disse unge røster. Før det visste jeg ikke egentlig om gullpokalen, men hadde alt forspilt mitt liv. Likevel. Du deltar i et spill. De første gangene kampen går og spillet endelig kan avblåses, så får vinnerne en gullpokal. Men så, etter et visst antall kamper, er det ingen premie mer. Du kan spille så godt du bare kan, dominere og gjøre ting ingen andre har gjort. Men du får ikke gå på seierspallen og strekke gullpokalen i været. Det var hva mitt ønske utviklet seg til å bli, men ønsket var allerede basert på den sterke og inderlige følelsen av mindreverdighet. Jeg erkjenner og innrømmer dette, men hva hjelper det? Følelsen kom forut for og er sterkere enn tanken. Ingen mann kan da heller tenke seg ut av en rullestol. Loven om tiltrekning og til og med sinnelagsetikk er en evig løgn. Du må da forstå at det er resultatene som teller, og gullpokalen. Fra nå av er kampene sterile, iallfall uten denne høyeste form for premiering. Jeg innrømmer alt, men sakens kjerne ligger i følelsen. Saken er at jeg har ingen kjerne. Hvordan ble jeg nå så mangelfull? En gang kjente jeg en mann som i tillegg til meg hadde en del venner. Disse vennene kalte ham for en narsissist. Du river på alle hindre, mente de. Vedkommende sa ja, ja, ja, jeg er enig i og innrømmer alt. Hvis du møtte ham en uke etter, var han i det samme sporet, og du måtte forklare ham disse tingene påny. Alt hadde prellet av som vann på gåsa. Han ga meg et manuskript i hende. Jeg forklarte ham at visse ord kunne han ikke bruke, fordi de var anglisismer. Han var enig i også dette. Da en nyutgave av manuskriptet forelå, ble det klart at ingenting var blitt gjort. De samme ordene forekom like fullt og like faen. Er jeg en tilsvarende blankomat? I tankene er jeg ikke det, mener jeg å hevde, men i følelsen er jeg det til gangs. Du skjønner det, jeg vil egentlig ingenting, for hva er det nå jeg skal ville? Det å ville noe og utøve noe forekommer meg umulig, fordi det ikke er plass til det, og to andre følelser dominerer og har overtatt alt. Den ene går ut på å klemme sammen eller åpne en kvinnehals. Denne fantasien gjengår i ulik drakt, gjerne med kvinnene i ulik bekledning fra ulike tidsæraer. Jeg har levd før, fordi jeg leste mye en gang i tiden. Nå verken lever eller leser jeg mer. Den andre følelsen handler om å kravle tilbake til livmoren eller inn i min fars armer, kjenne svettelukten hans igjen. I denne opprinnelige tilstand, omgitt av bankende varme eller beskyttet, trodde jeg, av overveldende styrke, er alle ens behov møtt. Og i hevntilstanden der allting rives ned, vel det er barnets tantrum. Gi meg det jeg vil ha, eller møt endeløst raseri. Denne dikotomien finnes hos barn som river ned sitt legotårn. I sinnet er jeg altså en herre, og en stor en. I følelsen er og forblir jeg et barn. Jeg kunne ikke få trygghet, så jeg ville ha gullpokalen. Nå synes også dette fjernt. Men jeg kan ikke delta eller løpe ut på banen, fordi dette ble fortrengt. Jeg erkjenner det, innrømmer det, og det må du forstå. Å vite og forandre er ikke det samme. Å vite er bare å skape et øyeblikksbilde, innkapslet i en ramme, på samme måte som min følelse er evig frosset fast. Jeg er altså en halv-narsissist, for alle narsisisster jeg har møtt har ingen redelighet, og innrømmer ingenting. Tanker er per definisjon innkapslet, og min følelse er innkapslet i en forbannet infantil grunntilstand. Du kan ikke tenke deg ut av et fengsel, og derfor er jeg sperret inne i meg selv. Av den grunn hater jeg livet og alt dets innhold. Et liv i en celle, og hva er det som kan finnes der på det kalde steingulv? Et glass. Et fat. Steril overflate, skrubbet ren hver dag av mine indre betjenter. Du får ikke føle annet enn dette. Behovet for å klemme til rundt en kvinnehals, for så tilbringe evigheten med henne, eller i det minste, med hennes lik.
RSS Feed
