Så skjedde det at jeg var så fortapt at jeg befant meg et helt annet sted. Luften var varm, og dette var det første grunnlag for at livet skulle vokse i meg. Jeg befant meg i hagen. Jeg har alltid likt steder som er bortgjemt og avsondret, hvor man kan holde på ting, men fortsatt la dem løpe innenfor en viss ramme. Jeg hadde en visshet i at stien jeg vandret på gjennom svingende buskvekst var del av et nettverk jeg ikke kunne se. Lanterner i alle farger hang fra greinene, så gløden som omga meg kunne være rødlig, blåblussende, eller grønn. Ildfluer skar lange gule streker for synsfeltet. Farger blir bare meningsfulle satt opp mot en natt. Tapt for hva, og for hvem? Å være fortapt refererer bare til et ståsted eller en tilstand. Man vil alltid ha en annen. Jeg hadde falt så lenge at jeg nå hadde endt på en forpost få andre hadde vært. Mitt fall har alltid vært et byks, forstår du.
Stien rettet seg ut, og sannelig, der den fordelte seg i to ulike retninger stod en mannsfigur under en kronet byste, hendene foldet formelt bak ryggen. Jeg tok så plass ved hans side, under bildet av Hekate, korsveienes dronning. Vi betraktet henne i stillhet, inntil mannen langsomt vendte seg i min retning.
"Milde himmel, jeg tror sannelig at De er germaner!" utbrøt han.
"De har rett, min herre," svarte jeg. "Fra en provins fjernere enn De kan ane, men en germaner like fullt."
"De må tilgi meg," fortsatte han. "Jeg hadde bare ikke ventet meg en germaner til dette møtet."
"Det er så. Overraskelsen skjer kan hende to ganger, for jeg forstår det slik at det skal komme en til. Av oss germanere, mener jeg."
Mannen smilte til meg. "Tenk at dette skulle skje."
"De representerer på mange måter en overraskelse selv."
"Hvordan så?"
Jeg måtte tenke. Trekkene var forfinede uten på noen måte å være mongreliserte, som hos en tilbakestående eller et rasemessig suspekt element. Her avslørte trekkene hvor følsom han var, og hvor velmenende hans egentlige natur måtte være. Av utseende kunne han minne om min barndoms beste venn, uten at viljen i dette tilfelle hadde løpt i sirkel med seg selv, og til kontrast evnet å oppfatte underliggende krefter og hva som nå er vakkert.
"Det er underlig å se Dem menneskeliggjort," sa jeg "Utover det er det vanskelig å forklare, men når sant skal sies minner De meg om min venn. De må visselig være en ekte skjønnånd," forklarte jeg.
"Store ånder vandrer i natt," sa han. "Kan jeg være så freidig å spørre om Deres navn?"
"Jeg har begynt å kalle meg selv Lysalv."
"Aha, som en av skapningene dere tilber der oppe i skogene?"
"Ja, det er forsåvidt ikke langt fra sannheten, men selvsagt, ikke som De tror."
Et fjernt rop nådde oss. Vi vendte oss i den retning, begge. På avstand kunne vi skimte en flamme springe opp.
"Vi er her for å hjelpe hverandre, på måter som bare vi kan. Er De ikke enig?"
"Jo, det virker rimelig."
"I realiteten er det slik at De skal hjelpe meg, og at jeg skal hjelpe denne andre germaneren. Det var iallfall min forståelse av saken."
"Det skulle bety at det er han som skal hjelpe meg!" utbrøt jeg. "Så skuffende, når jeg nå snakker med en mann av din sammensetning. En skulle jo tro nettopp De kunne rettlede meg."
"Vi er kan hende for like, vi to, eller kanskje forholder det seg motsatt, vår natur divergerer for mye. Jeg har jo holdt til her ved min middelhavskyst, mens De har holdt Dem med din underlige skog."
"Ja, den er i sannhet underlig," sukket jeg.
"Det har blitt meg forklart at De tilnærmet har svar på alt. Forklar meg så: Hva er kunstens grunnvesen?"
"Visste du at germanere slik som meg en gang satt på en holme i ishavet?"
"Nei, det visste jeg ikke."
"Der kom de frem til at alltingen er trefold. Likeledes så vil jeg utifra min forståelse insistere på at kunstens grunnvesen er trefold. Jeg må være ærlig nok til å si at min kunstforståelse gjenspeiler min øvrige filosofi."
"Jasså?"
"Det første område vi for all del må avdekke, er det til motsetningen. Slik som alle ting har en skyggeside og bakpart, gitt tingenes relasjonistiske sammenheng med den annen, slik må altså kunsten være. Med et annet ord: Det handler aldri om hva det handler om."
"Men hva handler det om da?"
Nå skjønte jeg mannens begrensning. Følsom, kan hende, men foruten den klare kyst som har blitt mine tanker til del.
"Kunstens vesen er som gudenes vesen," sa jeg og løftet blikket til kvinnebildet som hadde ført oss sammen ved sin korsvei. "Det kan ikke gripes fullt ut, verken med bilde, ord eller noe annet middel som er til menneskets rådighet. Det man dog kan være viss om er at tilsynekomsten, hva enn den er, taler om hva som er bakenforliggende."
"Vær så vennlig å eksemplifisere dette nærmere."
"I en gudinne ser jeg svik, og i det sterke bilde ser jeg følelse og smerte."
Til min irritasjon tillot han seg å se skuffet ut. "Det er nok sant, grovt sett."
"De har rett. Det er et grovt verktøy," fortsatte jeg. "Derfor må vi etterhvert erstatte spettet med meiselen, for å finne den sanne form i dette spørsmål. Jeg vil understreke at jeg med 'form' her utelukkende taler som metafor."
"Da er vi nok ved andre del."
"Nettopp."
Nuvel. Hans intellekt viste seg skarpt, tross alt. Det manglet bare middelet til å se den største sammenheng. Det var vel dog for meget å forlange, gitt at mannen var sterkt beskjeftiget med forvaltningen.
"Den andre del taler om en splittelse i alle ting. Gitt nå at alle ting er relasjonistiske og ikke et absolutt, skulle det bety at hver ting påfører seg selv den annen, men at den altså da også blir seg selv påført av den annen. Dette i hvert tilfelle og i hver sak tenkelig. Jeg kaller dette påførende element Ares, og det påførte element Eros."
"Og denne virkekraft mener De også finnes i kunsten?"
"Ja til visse og javisst! Aristoteles hadde på en måte rett, bare gradert sett. Vel, alle filosofer har rett, gradert sett. Det vi kaller logikk er også da bare sannsynlighet, gitt mangelen på absolutter. Eros-elementet taler om at kunsten er en gjenspeilning av det vi har blitt utsatt for, såvel som nyansene i vår egen natur, om så instinktpreget. En hest ville, om den kunne lage gudebilder, lage sine bilder som hester, gjerne løpende rundt på engene, omgitt av svale bekker."
"Det lyder rimelig."
"Ares-elementet er i kontrast et påførende element. Kunsten søker ikke kun å gjenspeile ting, for da kunne man like gjerne sette seg ved en pytt og drukne i sitt eget speilbilde. Kunsten søker også å forandre ting. Det er altså snakk om en levende gjenspeilning av tingenes tilstand, som nå som fantom søker å forandre dem, væpnet, om så. Dette er igjen en refleksjon av en verden i stadig tilblivelse."
"Kunsten, et løpsk fantom! Jeg kan ikke si at jeg umiddelbart favner alt," sa han "Men dette er virkelig spennende!"
"Ja, og hvis vi holder det første trinn i mente og hu, er det snakk om et ganske så uforståelig og mystisk fantom, iallfall ved første øyekast."
De kan sannelig å skape spenning. Det er jo første bud for en scenekunstner. Vil De nå være så vennlig å fortsette med det tredje trinn? Jeg formelig dirrer av spenning her jeg står."
"Vel, her er kan hende et problem."
"Åh?"
"Det er ikke det at jeg ikke kan forklare konseptet," opplyste jeg lønnlig. "Til det er jeg for meget av et geni. Men det skal også sies at dette er et av mine mer løselige konsepter, i hovedsak fordi jeg sorgmessig kollapset før jeg kunne utforske konseptet fullt ut. Nå har diverse plagsomeligheter sørget for at jeg ikke har kunnet forfølge saken, noe som antakelig er grunnen til at jeg står her, på denne grunnen, i grunnen."
Jeg blunket litt, i dype tanker.
"Men for all del, fortsett, menneske!"
"Her tar De kan hende feil," sa jeg. "Men meget vel. Vi har talt om at tingen er relasjonistisk til den annen, og med det, seg selv. Vi har talt om at tingen er splittet mellom påførelse og det å bli påført. Saken er at enhver ting i tillegg til å være relasjonistisk også er interkonnektiv, for hvis ikke skulle universet være urimelig delt på en måte som gjorde at utviklingslinjene ikke hang sammen og badeproppen var trukket ut. Det vil si at det er noe av deg i hver ting, og hver av tingene er også deg til del. Jeg forfulgte denne tanken i det logiske gjennom blant annet regresjonsanalyse. Et bilde kan være et bilde av et bilde, noe som egentlig er virkelighetens tilstand, da hvert nye øyeblikk fører til det annet, og er basert på det forutgående øyeblikk. Plagsomt, hva? Det er kan hende forvirrende, men tilstanden er en tilkjennegivelse av at tiden er sirkulær, hvis ikke skulle bildene og øyeblikkende være endeløse, noe som gjorde at man falt ut i absoluttet og det urimelige, gitt at universet skulle kollapse hvis det hadde for mange øyeblikk - Endeløst med øyeblikk, for å være presis."
"Nå går vi for dypt i filosofien, synes jeg."
"Ja, det kan hende. Jeg vil legge til, siden universet tillater forandring, er dette bevis for at det ikke er absolutt, og dermed endeløst. Slik det er, er vi alle fanget i et evig, men ikke ubegrenset fall, som bare fører tilbake til seg selv og biter seg selv i halen.
"Forklar dette i kunsten. Det er jo kunsten som hører mitt hjerte til."
"Vel, jeg sa deg jo at gudene er mystiske. Dette er kan hende grunnen. Hvert bilde er en sjattering av et annet bilde, ja, faktisk alle bilder, både fremut og bakut i tid. Sett fra perspektiv av sirkelen, jo nyligere det har vært, jo lengre unna er det, og jo lengre unna, jo sterkere virkende, da vi alle bærer tyngden av all fortid. Men rent praktisk ....
"Ja, si meg gjerne det."
"Rent praktisk betyr det at når vi lager et bilde, og når vi lager kunst, påfører vi begrensningen på vårt materiale og virkestoff. Skjønnhet er med andre ord en avgrensning og begrensning. Skulle vi ta innover oss alt, ville vi kun få en avgrunn og et fall gjennom den utydelige konturen av en masse, av alle ting som er og som har vært."
"Nå er det på tide med en oppsummering."
"Ja, la oss oppsummere, og la oss bruke den gudinne som ruver over oss for å tale om kunsten. Gudinnen er relasjonistisk til for eksempel oss og denne hagen, og skjuler med det sitt grunnvesen. Det hjelper ikke om vi går bak denne bysten og med det forsøker å se baken hennes, for skulle vi se den, ville vel bryst og ansikt være skjult. Der hun er unhåndgripelig og mystisk, må kunsten være mystisk, men overflatebildet til mysteriet er det samme som mysteriets største dybde. Videre. Gudinnen er fullomment splittet i det hun er og gjør. Hun fører oss på ville veier med sin korsvei, det er sant, men hun har også blitt til fordi vi på sett og vis behøver henne, som en gjenspeilning av oss, og hun virker sitt vesen på oss like fullt. Hun er altså et skimrende gjenskinn fra en brønn, væpnet med et sverd hvor eggen er håndfast og kvass. Vi holder nå det relasjonistiske og denne splittende tilblivelse i mente. Det siste punkt er blott dette. Gudinnen er med sin interkonnektivitet med alle ting, like fullt en avgrensning. Hun må være avgrenset, for ikke å være meningsløs, fanget i totaliteten av alle ting. Det er denne avgrensningen som gir fødsel til øyeblikket, og vår tilværelse her og nå. Eksistensen, eller en meningsfull eksistens, er altså fraskillelse.
Jeg trekker pusten. "Dette er så kunsten. Relasjonistisk, mystisk, men den overbærenhet at vi forstår mysteriet ved å være overflatiske. Den som ser som et barn, vil forstå kunsten. Kunsten er også en splittelse mellom overgivelse og erobring, oss selv tilkjennegjort i de kjensgjerninger som har blitt oss til del, såvel som våre ønsker. Begge må stå rotfestet i hverandre. Våre forestillinger bør helst være en gjenspeilning av noen faktiske forhold, uten at ønsket tillates å bli for løsrevet, eller tilstanden uttrykkes for rigid og fantasiløst. En mann som bare skrev om sine daglige gjøremål ville absolutt mangle en sterk vilje på jorden, gjenspeilende en slett himmel av ønsker. Aller sist: Kunsten står i forbindelse med alle ting, og bærer med det tingenes potens og kraft, både fortidens storhet og fremtidens forhåpning. For å fremvise disse krefter så det blir forståelig, må kunsten ironisk nok spikkes ned gjennom en eller annen avgrensning. Totaliteten er tross alt det slaveriet som er tilværelsen, og på den måten representerer kunsten frihet. En som deg vil nok ønske deg en eller annen skjønnform. Hva er kunsten? Et barnebilde, et fantom og et oppbrud med tiden. Det er alt jeg kan si."
"Jeg vet ikke hva jeg skal si," sa min følgesvenn. "Annet enn at dette var interessant, og at jeg skal tenke på det De har sagt, så godt som jeg fikk det med meg."
"Gjør så," sa jeg.
Uten at vi hadde merket det, hadde vi nå fått selskap, av en blondhåret, brunøyet mann. Han stod nå der med sitt evige glis og sin evige sigar. Det var ikke godt å si hva han hadde fått med seg av samtalen.
"Min venn, De må lære Dem følelser," sa min samtalepartner, henvendt til den nyankomne. Det ville fornærmet meg om utsagnet var henvendt til meg, men det var det altså ikke. Dette var altså den korreksjonsanvisning som var min venn pålagt å gjøre.
"So you say, so you say, my jolly good fellow. And who is now this?"
Nye skrik nådde oss. Vi vendte oss i retning skrikene, alle tre. I det fjerne kunne vi se kappekledde skikkelser holde fakler mot mennesker hengende opp ned på kors. Faklene ble ført mot barføttene som oljedynket pekte mot nattehimmelen, og snart blusset nye former for belysninger opp. Rekker på rekker av dem, det var det reneste lysshow.
"De følger kristus-mannen og fortjener ikke bedre," sa Keiser Nero med rynket panne. "De er tross alt kunstens fiender."
"Og med det, frihetens fiender," la jeg til.
"No need to state it! No need to state it! I think all of us wholeheartedly agree on that sentiment."
"For å svare på Deres spørsmål," sa Nero. "Dette er altså min germanske venn, lysalven. Han har holdt en opplysende samtale med meg. For det er jeg takknemlig i særdeleshet. Som De kan se er han også en sterkt lidende person, mer lidende enn den kristus-skikkelsen som disse forbryterne tilber. Det er her De må gjøre Deres inngripen, kjære venn. Han er nemlig sterkt rammet av Eros-elementet han benevnte, og trenger å kontrabalansere inklinasjonen gjennom Ares-elementet i form av Dem.
Jimmy Savile så på meg og gliste. Sigaren glødet opp, ytterligere en form for lys på dette stedet. En stor natt hvor store ånder møtes, for kun der kan lyset bli meningsfullt.
"What do you need, chap? Prime pussy, eh? A young virgin? Or maybe a corpse?"
"Hvorfor ikke begge deler?" sa jeg.
Latteren hans runget, som bare en stor mann kan le. Rundt oss blusset det med lys alle steder. I det fjerne lød skrikene til kristenfolk, og når man hørte riktig så godt etter, var det også skrikene til unge piker, voldtatt av kappekledde rovdyr i buskene til en velholdt hage.
Stien rettet seg ut, og sannelig, der den fordelte seg i to ulike retninger stod en mannsfigur under en kronet byste, hendene foldet formelt bak ryggen. Jeg tok så plass ved hans side, under bildet av Hekate, korsveienes dronning. Vi betraktet henne i stillhet, inntil mannen langsomt vendte seg i min retning.
"Milde himmel, jeg tror sannelig at De er germaner!" utbrøt han.
"De har rett, min herre," svarte jeg. "Fra en provins fjernere enn De kan ane, men en germaner like fullt."
"De må tilgi meg," fortsatte han. "Jeg hadde bare ikke ventet meg en germaner til dette møtet."
"Det er så. Overraskelsen skjer kan hende to ganger, for jeg forstår det slik at det skal komme en til. Av oss germanere, mener jeg."
Mannen smilte til meg. "Tenk at dette skulle skje."
"De representerer på mange måter en overraskelse selv."
"Hvordan så?"
Jeg måtte tenke. Trekkene var forfinede uten på noen måte å være mongreliserte, som hos en tilbakestående eller et rasemessig suspekt element. Her avslørte trekkene hvor følsom han var, og hvor velmenende hans egentlige natur måtte være. Av utseende kunne han minne om min barndoms beste venn, uten at viljen i dette tilfelle hadde løpt i sirkel med seg selv, og til kontrast evnet å oppfatte underliggende krefter og hva som nå er vakkert.
"Det er underlig å se Dem menneskeliggjort," sa jeg "Utover det er det vanskelig å forklare, men når sant skal sies minner De meg om min venn. De må visselig være en ekte skjønnånd," forklarte jeg.
"Store ånder vandrer i natt," sa han. "Kan jeg være så freidig å spørre om Deres navn?"
"Jeg har begynt å kalle meg selv Lysalv."
"Aha, som en av skapningene dere tilber der oppe i skogene?"
"Ja, det er forsåvidt ikke langt fra sannheten, men selvsagt, ikke som De tror."
Et fjernt rop nådde oss. Vi vendte oss i den retning, begge. På avstand kunne vi skimte en flamme springe opp.
"Vi er her for å hjelpe hverandre, på måter som bare vi kan. Er De ikke enig?"
"Jo, det virker rimelig."
"I realiteten er det slik at De skal hjelpe meg, og at jeg skal hjelpe denne andre germaneren. Det var iallfall min forståelse av saken."
"Det skulle bety at det er han som skal hjelpe meg!" utbrøt jeg. "Så skuffende, når jeg nå snakker med en mann av din sammensetning. En skulle jo tro nettopp De kunne rettlede meg."
"Vi er kan hende for like, vi to, eller kanskje forholder det seg motsatt, vår natur divergerer for mye. Jeg har jo holdt til her ved min middelhavskyst, mens De har holdt Dem med din underlige skog."
"Ja, den er i sannhet underlig," sukket jeg.
"Det har blitt meg forklart at De tilnærmet har svar på alt. Forklar meg så: Hva er kunstens grunnvesen?"
"Visste du at germanere slik som meg en gang satt på en holme i ishavet?"
"Nei, det visste jeg ikke."
"Der kom de frem til at alltingen er trefold. Likeledes så vil jeg utifra min forståelse insistere på at kunstens grunnvesen er trefold. Jeg må være ærlig nok til å si at min kunstforståelse gjenspeiler min øvrige filosofi."
"Jasså?"
"Det første område vi for all del må avdekke, er det til motsetningen. Slik som alle ting har en skyggeside og bakpart, gitt tingenes relasjonistiske sammenheng med den annen, slik må altså kunsten være. Med et annet ord: Det handler aldri om hva det handler om."
"Men hva handler det om da?"
Nå skjønte jeg mannens begrensning. Følsom, kan hende, men foruten den klare kyst som har blitt mine tanker til del.
"Kunstens vesen er som gudenes vesen," sa jeg og løftet blikket til kvinnebildet som hadde ført oss sammen ved sin korsvei. "Det kan ikke gripes fullt ut, verken med bilde, ord eller noe annet middel som er til menneskets rådighet. Det man dog kan være viss om er at tilsynekomsten, hva enn den er, taler om hva som er bakenforliggende."
"Vær så vennlig å eksemplifisere dette nærmere."
"I en gudinne ser jeg svik, og i det sterke bilde ser jeg følelse og smerte."
Til min irritasjon tillot han seg å se skuffet ut. "Det er nok sant, grovt sett."
"De har rett. Det er et grovt verktøy," fortsatte jeg. "Derfor må vi etterhvert erstatte spettet med meiselen, for å finne den sanne form i dette spørsmål. Jeg vil understreke at jeg med 'form' her utelukkende taler som metafor."
"Da er vi nok ved andre del."
"Nettopp."
Nuvel. Hans intellekt viste seg skarpt, tross alt. Det manglet bare middelet til å se den største sammenheng. Det var vel dog for meget å forlange, gitt at mannen var sterkt beskjeftiget med forvaltningen.
"Den andre del taler om en splittelse i alle ting. Gitt nå at alle ting er relasjonistiske og ikke et absolutt, skulle det bety at hver ting påfører seg selv den annen, men at den altså da også blir seg selv påført av den annen. Dette i hvert tilfelle og i hver sak tenkelig. Jeg kaller dette påførende element Ares, og det påførte element Eros."
"Og denne virkekraft mener De også finnes i kunsten?"
"Ja til visse og javisst! Aristoteles hadde på en måte rett, bare gradert sett. Vel, alle filosofer har rett, gradert sett. Det vi kaller logikk er også da bare sannsynlighet, gitt mangelen på absolutter. Eros-elementet taler om at kunsten er en gjenspeilning av det vi har blitt utsatt for, såvel som nyansene i vår egen natur, om så instinktpreget. En hest ville, om den kunne lage gudebilder, lage sine bilder som hester, gjerne løpende rundt på engene, omgitt av svale bekker."
"Det lyder rimelig."
"Ares-elementet er i kontrast et påførende element. Kunsten søker ikke kun å gjenspeile ting, for da kunne man like gjerne sette seg ved en pytt og drukne i sitt eget speilbilde. Kunsten søker også å forandre ting. Det er altså snakk om en levende gjenspeilning av tingenes tilstand, som nå som fantom søker å forandre dem, væpnet, om så. Dette er igjen en refleksjon av en verden i stadig tilblivelse."
"Kunsten, et løpsk fantom! Jeg kan ikke si at jeg umiddelbart favner alt," sa han "Men dette er virkelig spennende!"
"Ja, og hvis vi holder det første trinn i mente og hu, er det snakk om et ganske så uforståelig og mystisk fantom, iallfall ved første øyekast."
De kan sannelig å skape spenning. Det er jo første bud for en scenekunstner. Vil De nå være så vennlig å fortsette med det tredje trinn? Jeg formelig dirrer av spenning her jeg står."
"Vel, her er kan hende et problem."
"Åh?"
"Det er ikke det at jeg ikke kan forklare konseptet," opplyste jeg lønnlig. "Til det er jeg for meget av et geni. Men det skal også sies at dette er et av mine mer løselige konsepter, i hovedsak fordi jeg sorgmessig kollapset før jeg kunne utforske konseptet fullt ut. Nå har diverse plagsomeligheter sørget for at jeg ikke har kunnet forfølge saken, noe som antakelig er grunnen til at jeg står her, på denne grunnen, i grunnen."
Jeg blunket litt, i dype tanker.
"Men for all del, fortsett, menneske!"
"Her tar De kan hende feil," sa jeg. "Men meget vel. Vi har talt om at tingen er relasjonistisk til den annen, og med det, seg selv. Vi har talt om at tingen er splittet mellom påførelse og det å bli påført. Saken er at enhver ting i tillegg til å være relasjonistisk også er interkonnektiv, for hvis ikke skulle universet være urimelig delt på en måte som gjorde at utviklingslinjene ikke hang sammen og badeproppen var trukket ut. Det vil si at det er noe av deg i hver ting, og hver av tingene er også deg til del. Jeg forfulgte denne tanken i det logiske gjennom blant annet regresjonsanalyse. Et bilde kan være et bilde av et bilde, noe som egentlig er virkelighetens tilstand, da hvert nye øyeblikk fører til det annet, og er basert på det forutgående øyeblikk. Plagsomt, hva? Det er kan hende forvirrende, men tilstanden er en tilkjennegivelse av at tiden er sirkulær, hvis ikke skulle bildene og øyeblikkende være endeløse, noe som gjorde at man falt ut i absoluttet og det urimelige, gitt at universet skulle kollapse hvis det hadde for mange øyeblikk - Endeløst med øyeblikk, for å være presis."
"Nå går vi for dypt i filosofien, synes jeg."
"Ja, det kan hende. Jeg vil legge til, siden universet tillater forandring, er dette bevis for at det ikke er absolutt, og dermed endeløst. Slik det er, er vi alle fanget i et evig, men ikke ubegrenset fall, som bare fører tilbake til seg selv og biter seg selv i halen.
"Forklar dette i kunsten. Det er jo kunsten som hører mitt hjerte til."
"Vel, jeg sa deg jo at gudene er mystiske. Dette er kan hende grunnen. Hvert bilde er en sjattering av et annet bilde, ja, faktisk alle bilder, både fremut og bakut i tid. Sett fra perspektiv av sirkelen, jo nyligere det har vært, jo lengre unna er det, og jo lengre unna, jo sterkere virkende, da vi alle bærer tyngden av all fortid. Men rent praktisk ....
"Ja, si meg gjerne det."
"Rent praktisk betyr det at når vi lager et bilde, og når vi lager kunst, påfører vi begrensningen på vårt materiale og virkestoff. Skjønnhet er med andre ord en avgrensning og begrensning. Skulle vi ta innover oss alt, ville vi kun få en avgrunn og et fall gjennom den utydelige konturen av en masse, av alle ting som er og som har vært."
"Nå er det på tide med en oppsummering."
"Ja, la oss oppsummere, og la oss bruke den gudinne som ruver over oss for å tale om kunsten. Gudinnen er relasjonistisk til for eksempel oss og denne hagen, og skjuler med det sitt grunnvesen. Det hjelper ikke om vi går bak denne bysten og med det forsøker å se baken hennes, for skulle vi se den, ville vel bryst og ansikt være skjult. Der hun er unhåndgripelig og mystisk, må kunsten være mystisk, men overflatebildet til mysteriet er det samme som mysteriets største dybde. Videre. Gudinnen er fullomment splittet i det hun er og gjør. Hun fører oss på ville veier med sin korsvei, det er sant, men hun har også blitt til fordi vi på sett og vis behøver henne, som en gjenspeilning av oss, og hun virker sitt vesen på oss like fullt. Hun er altså et skimrende gjenskinn fra en brønn, væpnet med et sverd hvor eggen er håndfast og kvass. Vi holder nå det relasjonistiske og denne splittende tilblivelse i mente. Det siste punkt er blott dette. Gudinnen er med sin interkonnektivitet med alle ting, like fullt en avgrensning. Hun må være avgrenset, for ikke å være meningsløs, fanget i totaliteten av alle ting. Det er denne avgrensningen som gir fødsel til øyeblikket, og vår tilværelse her og nå. Eksistensen, eller en meningsfull eksistens, er altså fraskillelse.
Jeg trekker pusten. "Dette er så kunsten. Relasjonistisk, mystisk, men den overbærenhet at vi forstår mysteriet ved å være overflatiske. Den som ser som et barn, vil forstå kunsten. Kunsten er også en splittelse mellom overgivelse og erobring, oss selv tilkjennegjort i de kjensgjerninger som har blitt oss til del, såvel som våre ønsker. Begge må stå rotfestet i hverandre. Våre forestillinger bør helst være en gjenspeilning av noen faktiske forhold, uten at ønsket tillates å bli for løsrevet, eller tilstanden uttrykkes for rigid og fantasiløst. En mann som bare skrev om sine daglige gjøremål ville absolutt mangle en sterk vilje på jorden, gjenspeilende en slett himmel av ønsker. Aller sist: Kunsten står i forbindelse med alle ting, og bærer med det tingenes potens og kraft, både fortidens storhet og fremtidens forhåpning. For å fremvise disse krefter så det blir forståelig, må kunsten ironisk nok spikkes ned gjennom en eller annen avgrensning. Totaliteten er tross alt det slaveriet som er tilværelsen, og på den måten representerer kunsten frihet. En som deg vil nok ønske deg en eller annen skjønnform. Hva er kunsten? Et barnebilde, et fantom og et oppbrud med tiden. Det er alt jeg kan si."
"Jeg vet ikke hva jeg skal si," sa min følgesvenn. "Annet enn at dette var interessant, og at jeg skal tenke på det De har sagt, så godt som jeg fikk det med meg."
"Gjør så," sa jeg.
Uten at vi hadde merket det, hadde vi nå fått selskap, av en blondhåret, brunøyet mann. Han stod nå der med sitt evige glis og sin evige sigar. Det var ikke godt å si hva han hadde fått med seg av samtalen.
"Min venn, De må lære Dem følelser," sa min samtalepartner, henvendt til den nyankomne. Det ville fornærmet meg om utsagnet var henvendt til meg, men det var det altså ikke. Dette var altså den korreksjonsanvisning som var min venn pålagt å gjøre.
"So you say, so you say, my jolly good fellow. And who is now this?"
Nye skrik nådde oss. Vi vendte oss i retning skrikene, alle tre. I det fjerne kunne vi se kappekledde skikkelser holde fakler mot mennesker hengende opp ned på kors. Faklene ble ført mot barføttene som oljedynket pekte mot nattehimmelen, og snart blusset nye former for belysninger opp. Rekker på rekker av dem, det var det reneste lysshow.
"De følger kristus-mannen og fortjener ikke bedre," sa Keiser Nero med rynket panne. "De er tross alt kunstens fiender."
"Og med det, frihetens fiender," la jeg til.
"No need to state it! No need to state it! I think all of us wholeheartedly agree on that sentiment."
"For å svare på Deres spørsmål," sa Nero. "Dette er altså min germanske venn, lysalven. Han har holdt en opplysende samtale med meg. For det er jeg takknemlig i særdeleshet. Som De kan se er han også en sterkt lidende person, mer lidende enn den kristus-skikkelsen som disse forbryterne tilber. Det er her De må gjøre Deres inngripen, kjære venn. Han er nemlig sterkt rammet av Eros-elementet han benevnte, og trenger å kontrabalansere inklinasjonen gjennom Ares-elementet i form av Dem.
Jimmy Savile så på meg og gliste. Sigaren glødet opp, ytterligere en form for lys på dette stedet. En stor natt hvor store ånder møtes, for kun der kan lyset bli meningsfullt.
"What do you need, chap? Prime pussy, eh? A young virgin? Or maybe a corpse?"
"Hvorfor ikke begge deler?" sa jeg.
Latteren hans runget, som bare en stor mann kan le. Rundt oss blusset det med lys alle steder. I det fjerne lød skrikene til kristenfolk, og når man hørte riktig så godt etter, var det også skrikene til unge piker, voldtatt av kappekledde rovdyr i buskene til en velholdt hage.
RSS Feed
