I meg bor lyster, ideer og landskaper som er ulikt alt annet, men som aldri kommer ut. Det er stengt inne i mitt indre, fordi jeg har kraft til å søke innover, ikke utover. Hva skjer om jeg søker utover? Skulle jeg ikke da miste mitt indre? Det som isåfall skjer er at jeg snubler og faller meg bort, må våkne til marerittet av den nye dag. Jeg ser skoene til leende skikkelser på vei bort, erkjenner meg selv påny, med arr som er nye. Derfor sluttet jeg på et punkt å søkte utover. Da forlot jeg på et tidspunkt meg selv, skikkelsen som ligger der på asfalten. Det indre ble det eneste fortrøstningssted, men fordi jeg forlot alt annet, ser jeg nå veggene rakne. Enhver hage står på et jordsmonn og under en himmel, hvert et ruvende tre har hatt røtter og grønne blader. Nå har jeg blitt stor, og uthulet. Hvor jeg hater vintre og ulende vind. Hvor jeg hater det giftige jordsmonn og de urene bekkeleier. Jeg er sterkere enn noen annen mann, men mitt jordsmonn var særdeles giftig. Min himmel var galskap, så jeg får ikke vite hvor veien går når alltingen må stå på hodet. Vinglende verden, krengende liv, det er hva jeg kjenner og vet om. Det er også del av hagens innhold, de røde epler som jeg vil få ut. Ta en bit av mitt eple, vit at smaken er et gnistregn av sannheter, hvor hvert glimt er like gyldent og gyldig. Da vil sløret, allerede stjernespekket i min aura, løftes og falle ned, og verden vil stå deg klar. Lys er ikke lys, men toner. Tid er ikke tid, men fasetter av en frossen diamant. Skjønnhet kan bare være skjønnhet om det har blitt gitt særpreg. Visdom kan bare være visdom om det besitter styrke. Jeg åpner min munn, og ut skal strømme sommerfugler og en lyssøyle. Vingene virvler rundt i et voldsomt brus. Deres kraft skal berøre verden og siden slå, endeløst og grenseløst, så lenge vingene varer. Dette er bladene blitt til under treets kraft, og jeg lengter å strekke ut treets armer påny. Mangearmede kjempe! Rike frukt! Du gale, gale stjerne med farger ingen vil forstå.
RSS Feed
