Han skrek mye

Herren sender småtassene vekk. Bare storinger bør kjempe mot de uklare, og det gjør vi. De faller og forsvinner, og herren får mye magi. Men han er ikke glad. En grønn mann fra over den store salte innsjøen han kaller havet, sender blonde krigere for å slå oss ned. Heldigvis er vi sterke, så vi kapper dem opp og kaster dem tilbake til vannet. Men de slimete, nei-nei, de greier seg ikke. De blir alle fanget i vannet og drept. Den grønne mannen har ikke sagt krig, og herren har ikke sagt krig, men drep-drepe gjør vi. Herren forteller så at vi skal dra sør, til den mørke damen og ekle insekt-folk. Vi kjemper stor krig og stor hær. Men den mørke damen lurer oss. Hun får oss til å se feil, så med våre lange økser får vi den snille fruen til å falle fra hesten. Hun ligger stille og kan ikke ta bort au-au noe mer. Vi spør herren om vi kan spise henne. Herren sier nei. Vår store sterke ansamling utkjemper enda en kamp, og ender opp svært au-au. Vi må dra tilbake. Få flere ulviser. Men ulvestedet er borte. Brent av krigere fra innsjøen kalt sjø. Vi må skaffe flere av oss med lange økser. Insektfolket gjemmer seg bak steingjerdet. Mens vi flykter. Men snart vi drepe. Snart. Så sier herren. Men vi undrer. Kanskje han ikke er slik en god krigsherre likevel? Kunne ikke drepe insekter bak steingjerdet. Måtte flykte. Og mange fæle folk plager herren.

Vi gjenkommer landet til den mørke damen. Prøver å drepe insekt-folket som gjemmer seg bak steingjerdet. Med oss bringer vi to sterke oppå hest. Han som trener oss med spisse pinner, og den sleipe som forteller oss hvor vi skal dra når kamp. Spisse ører blir også med. De har bøyde pinner med tynn-tynne rep, som får andre pinner til å fly gjennom luften. Men insekt-folket vil ikke komme ut, og derfor kjemper vi. Den mørke damen forvirrer den sleipe. Herren må ha vært full, fordi han trodde at spissørene var de som var forvirret. Men de var flinke, ja, svært flinke slaver. På grunn av herren, dør den sleipe, og mange av oss. Jepp-jepp, mange av oss. Og insektene holder steingjerdet. Bare etter angriper vi igjen og dreper alle på innsiden. Men svært forsent, åja, altforsent var det. Den mørke damen vil ha landet sitt tilbake, og hun gjenkommer med slanger. De spytter gift på oss. Herren samler mange av oss, og mange spissører, og han som trener oss. Men den mørke fruen vinner! Heksen har brakt ekstra gift til slangene, og heksen, den forferdelige heksen, får han som trener oss til å falle fra sin hest. Vi spiser ham, så blir mange flere av oss drept. Bare de spissørede er igjen, men de er redde og gjem-gjemmer seg i skogen.

Senere besøker vi herren igjen. Vi bank-banker på døren. Han åpner ikke. Vi slår-slår på døren. Han later som han ikke er hjemme, gjør han, men våre ører er store og skarpe. Vi har hørt at han er på innsiden. Så døren smadres. Da kommer han ut fra under sengen. Flink skapning, sier han, flink skapning, og later som han ler. Han vil klø oss under øret som før. Men det er ikke som før. Ingen mat. Ingen dreping. Mange døde. Nå er vi sinte. Herren skriker når jeg biter ham, og mange andre blir med på å rive og slite i herren. Han faller under vekten til våre hyene-kropper. Han skriker og skriker i lang tid, og vi riv, riv, røske-river. Han skriker fortsatt da vi spiser ham. Kun når jeg løfter av hodet til herren og bærer det til utsiden, er han stille. Det er godt at stille han er. For han gjorde oss sinte, og meg. Nå andre magiske må ta herrens plass. Være stor sjef og herske over skogen den store.