Har jeg vært blind?

Jeg er antakelig en kollapset narsissist

Jeg har tenkt en del. Det synes meg nå en logisk mulighet at jeg skal være en narsissist, da av den kollapsede typen. Jeg har vinglet en del mellom standpunkter og vil gi mine avveininger for og imot. Bær i hu at det er kjensgjerninger og detaljer som må utelates i denne min personlige disputt. Det er også detaljer og dybdegåelse av diagnosen jeg heller ikke kan gå inn på nå. Min avveining er av personlig art og utgjør ikke en akademisk avhandling.

Saken er at jeg har blitt valset på hele livet av narsissister av verst tenkelig sort. Det ville være unaturlig om jeg ikke skulle utvikle forsvarsverker, et falsk selv, som siden det er et speilbilde ikke kan næres og ikke kan kjenne empati, verken for meg selv eller andre. https://www.narcissisticabuserehab.com/false-self/

No matter how masterful it may be in its manipulations, the false self is a solitary figure. The consequence of this disconnected existence is that the false persona is prone to binging on poor substitutes for unconditional love and acceptance i.e. alcohol, narcotics, sex, gambling, work, gaming, adulation, people, etc.

Dette burde få alarmklokkene til å gå, gitt at jeg har vært preget av sterk rusavhengighet hele livet. Grunnen er kanskje at jeg finner meg selv utålelig, en form for narsissistisk selvforakt. Jeg hadde jo en bestevenn da jeg vokste opp. Vi hang sammen som erteris og utviklet endog vårt eget språk. En av frasene jeg brukte hver gang noe galt skjedde, var: "Jeg hater meg selv." Kanskje var dette alltid den direkte sannhet, rett fra barnemunn. Min oppvekst gjorde at jeg aldri kunne fremhevde mitt ego. Som siden sier:

The child who develops a collapsed false self learns to obtain the conditional love of their caregiver(s) through compliance and submission. Pleasing their caregiver(s) keeps them safe from harm and so their best defense is to be infinitely agreeable.

To survive in the dysfunctional family they must show up as vulnerable, weak, and co-dependent. They are only acceptable if their ego is collapsed.

Hva er argumentene mot et slikt standpunkt? Vel, jeg er ikke spesielt manipulativ eller mishandlende. Jeg har aldri mishandlet noen verken fysisk eller psyskisk, selv de gangene jeg har hatt muligheten. På barneskolen gikk jeg med en type som var ADHDer og mobbeoffer. Ved alder 18 fortalte han meg at jeg var den eneste som ikke hadde tatt del i mobbingen. På den annen side, min autisme gjør at jeg ikke tar del i sosiale spill, og at jeg som gradsforskjell, men ikke vesensforskjell, unnlater å bry meg stort om sosial status. Som de fleste andre mennesker liker jeg å hevde meg og trykke andre ned, til en viss grad. Jeg gjør det bare mindre enn andre mennesker. For det meste beveger jeg meg i en verden der jeg lik en alfahann spør meg: Er det sant? Er det ikke sant? De fleste andre mener bare det de har fått sosial tillatelse til å mene. Autister og alfahanner er som kjent de eneste som bryr seg om sannhet og virkelighet. Ja, noen ganger tar autister og alfahanner feil. Poenget er at de er de eneste som prøver. Alfahannen dreper feil fiende og autisten skjærer som transe av seg ballene.

Denne siden bringer inn et forbehold: psychcentral.com/disorders/narcissistic-personality-disorder/covert-narcissistic-abuse

Not everyone with a narcissistic personality engages in abusive behaviors. And not all abusive behaviors, covert or not, are a result of narcissistic traits. But some people with covert narcissism do engage in actions that can be considered manipulative and toxic.

Hoveddelen av mitt traume skjedde rundt alder 12. Det er mulig at jeg med det har utviklet et sterkt indre moralsk kompass, som en 12åring er istand til, men at jeg har feilet med å utvikle meg følelsesmessig utover det. Jeg vil understreke at mitt problem ligger i amputert følelsesmessig utvikling, ikke i intellektuell erkjennelse. Selv om jeg skulle ha dette problemet, vil jeg fortsatt mene det jeg mener om dette og hint. Det er her tale om en personlig fallit, ikke at alt jeg har tenkt og gjort på noen måte skulle være ugyldiggjort.

Ikke manipulerende? Det er hva jeg sier. Men store deler av mitt liv, ja, hele mitt livsgrunnlag er basert på utnyttelse og manipulasjon. Saken er at jeg mener meg berettiget til å stjele hva som helst, og at jeg burde få ubegrensende priviliegier i nesten enhver sak. Fordi jeg er spesiell, et offer, og har spesielle behov, som ytterst sett er til alles beste ved sin oppfyllelse. Manipulasjonen har bare blitt mer sublimert og passivt aggressiv, siden den ikke kan gjøres direkte, gitt mine undertrykkende bødler.

Ikke mishandlende? Men min seksualitet er preget av en ekstremt sterk sadisme. Hovedsaklig rettet mot kvinner, men ikke bare det. Hengninger, halshugginger og pålespidding av kvinner får blodet til å brenne hos meg. Antakelig fordi jeg med det hevner meg mot min mor og alt kvinneslag forøvrig, som svek meg grovt. Grupper av menn som blir kastrert og menneskeflokker som blir kokt levende går også an. Mishandlingen har bare blitt flyttet til annet nivå. Jeg kunne ikke hevde meg i verden, så jeg hevner meg i ånden. Med det negeres mine ankepunkt og forbehold. Nå kommer de mest direkte beviser og anklager mot meg selv.

Jeg er ute av stand til å respektere noen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har respektert en eneste av mine personlige venner. Det er alltid en eller annen tvil eller forbehold som gjør at jeg må rynke på nesen overfor vedkommende. Folk kan gjerne ha sterke trekk som jeg beundrer. Men de har alltid svakheter jeg nærer forakt overfor. Med det kan jeg aldri gi noe menneske min tillit eller respekt. Ytterst sett, i henhold til diagnose, skjer dette fordi jeg ikke kan respektere meg selv.

Som sagt mener jeg at jeg er berettiget til endeløse privilegier, at andre ikke kan forstå meg, gitt mine særpreg og eneståenhet, og at andre for all del ikke bør lesse sine problemer på meg, siden jeg strir med ting de ikke engang kan forstå. Med det blir min evne til å utvise empati overfor et annet menneske, begrenset. Det er kanskje redusert til 12årsnivået. Jeg forstår når noen har fått hjertet revet ut, slik jeg en gang gjorde overfor en pike, men ikke stort mer. En gang i tiden var det en kamerat som hadde gått i dass i kjærlighetslivet. Jeg sa rett ut til ham at jeg ikke kunne kjenne sympati mot ham. Hvorfor? Fordi han var mer seksuelt vellykket enn meg. Det ville blitt som en rullestolbruker skulle kjent sympati mot en løper med vondt i storetåen, sa jeg. Dette er også et kjennetegn på kollapset narsissisme. Man veier for og imot, istedet for å være tilstede i situasjonen og gi uforbeholden aksept.

Mine tanker om hevn er ubegrenset. Det betyr ingenting om noen har krenket meg for 20 eller 30 år siden, jeg ønsker fortsatt å skyte dem i munnen. I militæret var det en type som sparket løs på støvlene mine (med meg i) Jeg ønsker å ta livet av ham og hans familie med klubbe, enda i dag. Ved alder 16 var det noen jenter som hånte meg på en smertefull måte. Jeg nærer et personlig hat og en avstandstagen. Det ville vært en fryd å sparke dem ut i kulden på det grunnlag, fikk jeg muligheten. Situasjonen gjøres ikke bedre ved at en av dem tok parti mot meg i voksen alder, da jobben ble tatt fra meg. Tilgir jeg? Nei. Ironisk nok greier jeg ikke å kjenne noen hevntanke eller engang en følelse mot min verste bøddel. Antakelig fordi jeg erkjenner at dette er en automatisk robot, en maskin som ikke kan føle noe uansett, fordi han er en narsissist som antakelig fikk utslettet selvet fra spedbarnsalder av. Som jeg var inne på i en samtale med en venn, hevn er personlig og vedkommende må forstå hvorfor han eller hun drepes. Så jeg ville antakelig nøyet meg med å blotte roboten ut av eksistensen, uten tortur. Ikke så for de som kan føle noe.

La meg utdype litt hvordan mine hevntanker arter seg. Jeg har en stor tålsomhet, men overskrider du en viss terskel, blir du min personlige fiende for livet. Hvis du krenker meg på en betydningsfull måte, vil jeg alltid ønske å løfte ditt barn etter ankelen foran deg, og langsomt skjære over strupen til barnet. Hvorfor? Men dette var det jo du som gjorde, du som besørget. Å krenke meg er et valg. Ikke ta det valget.

For meg er det en utilgivelig forbrytelse at noen sex-partner ikke skulle være jomfru. Fordi dette krenker min personlige ære. Det vil alltid være et smertepunkt at en mann fikk mer enn meg. Av den grunn planla jeg å fortelle en kvinne at jeg aldri hadde elsket henne, i et scenario der vi hadde blitt gift. Denne følelsen er gjennomgripende og kan ikke forhandles om. En kvinne som ikke er jomfru er uren og har gitt bort seg selv til en eller annen usling. Hvorfor skulle jeg noensinne godta det? Det skulle anta at jeg var en svekling.

Det endelige bevis er at jeg alltid har levd i en fantasiverden. Jeg har alltid ment at jeg er spesiell og utvalgt. Jeg har ment at jeg er utvalgt til en god skjebne. I det siste har dette blitt invertert til at jeg har blitt utvalgt til en spesielt ille skjebne. Med et følger det at jeg er unik, at jeg har spesielle evner, og at jeg taler med guder og ånder. Alt jeg behøver er å få evnene og kraften ned på jorden. Det var på det grunnlag psykologene ville diagnostisere meg som schizotypal. De måtte nøye seg med å diagnotisere meg som en lett autist. Men jeg er mer enn en autist. Mitt høyeste ønske er å få en seier eller prestasjon som ikke kan benektes. (fordi alt ved meg har blitt benektet) Dette på flere områder i livet. Seksuelt og åndelig sett. Tanken om å vinne som atlet var vel mindre plausibel. Men så også, med det andre. Virkelighetens vegger har skrenket seg inn.

Da jeg først ble forfatter, fantaserte jeg at om ansatte på universitetet utviste andektig respekt da de leste mine verker. Jeg skulle sitte på daværende Avalon for å signere bøker. Utenfor skulle det være en lang kø i regn, sludd og kulde. Jeg ville signert bøkene med en foraktelig mine overfor disse mine hutrende fans. Saken er at jeg ikke kan skrive med mindre jeg får feedback og reaksjoner, eller det er del av en storhetsfantasi. Tilbake i 2013 gikk jeg jo i dass med min forfatterkarriere. Jeg fant at jeg ikke kunne akseptere å skrive romaner som aldri ble lest og aldri ble forstått, og som kun ble stuet vekk på biblioteket dersom de mot formodning skulle bli antatt. Men jeg kunne skrive ...om jeg på Facebook kunne se navnet på hver leser av mine innlegg. Hundrevis av dem, og derfor skrev jeg. Jeg er altså avhengig av narsissistisk feed, en feed jeg stort sett ikke kan hente direkte.

Hva betyr alt dette? Narsissister er mine verste fiender, det er sant, fordi de har tatt alt fra meg. Min ungdom, min kropp, til og med min forstand, og fordi de som grunnvesen, tar. Jeg skyr dem som pesten. Dette gjenspeiler også mine reaksjoner fra 2016 av, da en kollapset narsissist trigget et raserianfall som varte minst et halvt år. Samtidig har jeg alltid vært en narsissist selv. Med det er jeg ute av stand til å gi noe, fordi jeg er et blødende sår og et svart hull.  Interessant nok skrev jeg som aforisme at jeg ikke vil ha den kvinne som vil ha meg. Hvorfor det? Dette er jo min selvforakt. Kvinner gjennomskuer meg. De ser hvor selverisk, kvinnehatende og undergravende jeg er. De eneste kvinner som vil ha meg er det noe særdeles galt med. (De er sjeldne). Dette visste jeg jo for svært lenge siden. Jeg har opplevd at kvinner har flyktet ut av rommet etter at jeg kysset dem og de hørte på mine uttalelser, som viste min kjerne.

Hvis vi går inn på det esoteriske og den dype viten, høstet fra kilder jeg ikke vil gå inn på nå ... Fordi jeg ikke kan få det jeg vil ha i verden, har jeg tatt avstand til min egen kropp, seksualitet og behov. Jeg har satt meg selv i limbo med det vesle som er igjen av mitt liv, fordi jeg ikke kan få noenting av det jeg egentlig ønsker meg, da som forsterket ønske. Det vil bare være halting og arr, noe som er uakseptabelt. Heller da, utslettelsen. Kollapsede narsissister er nært selvmordet, noe som har vært en gjenkommende tematikk i det siste. Det jeg tenker er at min personlige fallit på dette stedet ikke bare skyldes depresjon, ensomhet, nerver og manglende dopaminnivå i hodet. Jeg har hørt om folk som skriver bøker med 1/4 del av hjernen manglende, for helvete. Nei, det er snakk om en form for narsissistisk kollaps. Fordi jeg ikke på en plausibel måte kan opprettholde mine livslange fantasier, gitt av meg av min mor som erstatning for liv og verdighet, og fordi jeg ikke får noen feed fra andre mennesker, gitt den nevnte ensomhet. Resultatet er kollaps i livsprestasjon og det vinkende selvmord. Min mor har uttalt at min utslettede seksualitet ikke var så farlig, og at skrivingen var min hevn, fordi dette var det usle hjørne hun unnet meg. Det var komfortabelt, for henne.

Min løsning er som så meget annet ved meg, tofold. Det jeg tenker er at jeg overfor andre narsissister er heldig, gitt at jeg kun ble amputert fra tolvårsalderen av. Jeg kan altså videreutvikle den indre tolvåring, og lære å kjenne empati med meg selv og andre, dog med store utfordringer. Mange hevder at narsissister aldri vil kunne hente tilbake sitt fordrevne selv. Det er så. Kanskje er jeg dog en av dem som kan det, siden jeg først ble innhentet ved terskelen. Den andre del av løsningen er å gi meg selv feed, ved å bli notorisk og en folkefiende. Man skal aldri avsløre sine planer, men jeg har konkrete ruter inn dit. Kanskje kan kombinasjonen av disse to ruter, feed, blod og livsoverskudd, som jeg stjeler, og erkjennelse, føre meg til noe og noen som gjør noe, utøver noe. Slik det er nå, er det ingenting. I min ensomhet på dette stedet, mistet jeg alt, til og med mine fantasier og ønsker. Sol invictus var min religion, storhetsfantasi og oppmerksomhetssøken i ett, og det er det eneste som gir meg liv. Så jeg må gi meg selv liv, og noen nagler av jern som spikres inn i virkeligheten.

For å vektlegge mine ord, her er noen screening tests for kollapset narsissisme som jeg tok:

Testen finnes her: www.idrlabs.com/covert-narcissism/test.php

Dette er en annen, mer utarbeidet test: much-less.github.io/mcns-test/

Jeg er ute av stand til å gjøre noe med mindre det er preget av sterke følelser og sterk vrede, selv denne teksten. Derfor koster alt jeg gjør meg mye, direkte livsblod, og sånn har det alltid vært. Derav min lammelse, for jeg får ikke engang til å mønstre vreden, gitt min utstøtelse. Men her er kjernen. En narsissist kan aldri bli bedre, sies det av de vitende. Så jeg ønsker meg fortsatt oppreisning, hevn og storhet. En mann kan bare være det han er. Ingenting annet, og ikke deg.

Nietzsche sa at kun den som ikke fryktet hans mørke kunne få hans gaver (parafrasert) I mitt tilfelle: Hvis du vil ha mine blodrøde kronbloder, vit at de har blitt til utav ekte blod, og at rivende torner endeløst omgir meg. Disse tas aldri bort. Fordi smerten fra det opprinnelige svik aldri går bort.

Edit: Det skal legges til at jeg i mine første (egentlig andre) bokverk skrev om et tospann som narsissister, dette i form av en manns og kvinneskikkelse. Dette uten at jeg selv erkjente narsissismen i selv mine skikkelser, og uten at jeg erkjente bakgrunnen, som var en direkte gjenspeilning av tilstanden. Klarere vitnesbyrd får du ikke. Før den tid hadde jeg antakelig ikke blitt subvertert av ondskapen, psykologisk sett. Jeg måtte brytes ned over tid for i det hele tatt kunne leve med monstrenes nærvær. Dette var noe jeg selv valgte, utav hensyn og kjærlighet. Det var feil valg. Jeg burde ha elsket meg selv.

Hva gjelder min egen kollapsede narsissisme, sier disse testene at noe av det kan være overlappende med introversjon og neurotisme. Det er så, men bevismaterialet mot meg selv er overveldende, hvis vi tar den overveldende negativitet og aggresjon i betraktning. Et annet, mørkt sidenotat er at andre frø ble beskyttet av sin pater, det ble ikke jeg.