NB! Dette er å betrakte som politisk satire. Det er fiksjon og har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Et browservindu åpnes.
Føler meg så stolt! Endelig ferdig med mastergrad i Europastudier. Fra før har jeg som dere søtnoser vet en mastergrad i Statsvitenskap. Og gjett hva! Jeg har fått meg jobb i Europarådet! Dere hørte riktig. Samtidig som jeg er spent og nervøs, er jeg også målrettet, om det går an. Jeg brenner jo for å skape en bedre verden. Likevel. Hvordan kommer første dagen til å være? Hvordan vil andre oppfatte meg? Det jeg vet er at jeg skal gjøre mitt beste. Og jeg har tross alt fortjent det. Jeg har jo jobbet så hardt. Vår lille familie på tre har nettopp flyttet til det nye stedet. Mye som skjer nå. Koooooos!
Et browservindu lukkes.
"Heei, hva heeter du?"
En liten pjokk titter ut fra et rødmalt gjerde i tre utenfor barnehagen. Noen lener seg over. Pjokken heises opp. Det vesle hodet dreies om sin akse, først til ett ytterpunkt, så det andre i motsatt retning. Den heisende ferden fortsetter, til den spede barnekroppen med det nå løst dinglende hodet forsvinner forbi klaffen på en stor tursekk. En skikkelse spaserer rolig bort. Tilbake ligger en bitteliten og alldeles nusselig pen barnesko i det våte gresset.
To kvartaler unna går en stramt sammensurret søppelsekk rett i restavfallet. Noen søppelposer fra Rema veltes over, så legger dunken lokk på åsstedet.
Fem timer senere går det via nyhetsoverskriftene opp for meg at jeg tok feil unge. Ti sekunder senere går det opp for meg at barnet tilhørte en spesielt ivrig overlege, som har arbeidet iherdig med å vaksinere norske 16åringer.
Barnet blir aldri funnet, selv etter talløse søk. I avisen klager foreldrene over at de gjerne skulle gitt sin lille en ordentlig begravelse. Det irriterer meg, fordi barnet har jo allerede blitt kremert i et offentlig forbrenningsanlegg.
NB! Dette er å betrakte som politisk satire. Det er fiksjon og har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Et browservindu åpnes.
Føler meg så stolt! Endelig ferdig med mastergrad i Europastudier. Fra før har jeg som dere søtnoser vet en mastergrad i Statsvitenskap. Og gjett hva! Jeg har fått meg jobb i Europarådet! Dere hørte riktig. Samtidig som jeg er spent og nervøs, er jeg også målrettet, om det går an. Jeg brenner jo for å skape en bedre verden. Likevel. Hvordan kommer første dagen til å være? Hvordan vil andre oppfatte meg? Det jeg vet er at jeg skal gjøre mitt beste. Og jeg har tross alt fortjent det. Jeg har jo jobbet så hardt. Vår lille familie på tre har nettopp flyttet til det nye stedet. Mye som skjer nå. Koooooos!
Et browservindu lukkes.
"Heei, hva heeter du?"
En liten pjokk titter ut fra et rødmalt gjerde i tre utenfor barnehagen. Noen lener seg over. Pjokken heises opp. Det vesle hodet dreies om sin akse, først til ett ytterpunkt, så det andre i motsatt retning. Den heisende ferden fortsetter, til den spede barnekroppen med det nå løst dinglende hodet forsvinner forbi klaffen på en stor tursekk. En skikkelse spaserer rolig bort. Tilbake ligger en bitteliten og alldeles nusselig pen barnesko i det våte gresset.
To kvartaler unna går en stramt sammensurret søppelsekk rett i restavfallet. Noen søppelposer fra Rema veltes over, så legger dunken lokk på åsstedet.
Fem timer senere går det via nyhetsoverskriftene opp for meg at jeg tok feil unge. Ti sekunder senere går det opp for meg at barnet tilhørte en spesielt ivrig overlege, som har arbeidet iherdig med å vaksinere norske 16åringer.
Barnet blir aldri funnet, selv etter talløse søk. I avisen klager foreldrene over at de gjerne skulle gitt sin lille en ordentlig begravelse. Det irriterer meg, fordi barnet har jo allerede blitt kremert i et offentlig forbrenningsanlegg.
NB! Dette er å betrakte som politisk satire. Det er fiksjon og har ingenting med virkeligheten å gjøre.
RSS Feed
