NB! Dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Journalisten kneppet fingrene fornøyd foran datamaskinen. Nå hadde han sendt inn en bekymringsmelding om denne Tranås igjen. Nå måtte de da snart få noe på ham. Det irriterte journalisten, og plaget journalisten, at noen kunne opptre med en slik grad av ... var det frihet? Nei, han ristet på hodet og slo det av seg. Det journalisten visste, var at alt det Tranås foretok seg, fylte han med hat og misunnelse, og at han måtte gå inn for å skade Tranås med hvert et middel og så litt til. Grunnene til hva han selv gjorde, hadde han aldri skjenket en tanke.
Journalisten bega seg ut på balkongen for å ta inn natteluften. Fint ute nå. Høstmørket lå tett, men temperaturen var fortsatt relativt høy. Plutselig merket han at sokkene forlot underlaget. I neste øyeblikk befant han seg over balkongen, svevende gjennom luften. Herregud, han bodde da i fjerde etasje. Han ... Det begynnende skriket ble brått kuttet av i sammenstøtet med treansamlingen under. En spiss gren spiddet ansiktet. En tykk gren fikk ham til å slå dobbelt saltomortale, som han av enden ved fløy med ryggen først. Så ble han brettet i to over en trestamme, armene og bena hengende spredt i denne unaturlige stillingen, som egentlig var helt naturlig, gitt et fall på fem og tjue meter. De tykke, svarte brillene hang fortsatt på ansiktene, riktignok skjevt. Bak det sprukne brilleglasset var øynene tomme.
Samboeren til journalisten låste seg inn til en tom leilighet. Lyset var på, men ingen var hjemme.
"Hallooo ...?" sa hun prøvende.
Merkelig, han skulle da være her til denne tiden. Hun bega seg ut på balkongen. Hadde det vært dagslys, ville hun få se sin korsfestede samboer der blant grenene. Men det kunne hun jo ikke. Fylt med en vag uro bega hun seg inn igjen. Etter å ha sendt noen bekymrede tekstmeldinger, fant hun sengen.
Der blant laknene åpnet og lukket hånden hennes seg. Hun savnet kjæresten sin! Men stedet hvor han pleide å ligge, forble tomt og kaldt. Og det skulle sengen hennes fortsette å være. For alltid.
Nedenfor hadde hunder og katter alt begynt å spise av ansiktet til journalisten. Og kråker. Og måser. De hakket seg forbi noen uklare brilleglass som hadde sett så altfor lite.
NB! Dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Journalisten kneppet fingrene fornøyd foran datamaskinen. Nå hadde han sendt inn en bekymringsmelding om denne Tranås igjen. Nå måtte de da snart få noe på ham. Det irriterte journalisten, og plaget journalisten, at noen kunne opptre med en slik grad av ... var det frihet? Nei, han ristet på hodet og slo det av seg. Det journalisten visste, var at alt det Tranås foretok seg, fylte han med hat og misunnelse, og at han måtte gå inn for å skade Tranås med hvert et middel og så litt til. Grunnene til hva han selv gjorde, hadde han aldri skjenket en tanke.
Journalisten bega seg ut på balkongen for å ta inn natteluften. Fint ute nå. Høstmørket lå tett, men temperaturen var fortsatt relativt høy. Plutselig merket han at sokkene forlot underlaget. I neste øyeblikk befant han seg over balkongen, svevende gjennom luften. Herregud, han bodde da i fjerde etasje. Han ... Det begynnende skriket ble brått kuttet av i sammenstøtet med treansamlingen under. En spiss gren spiddet ansiktet. En tykk gren fikk ham til å slå dobbelt saltomortale, som han av enden ved fløy med ryggen først. Så ble han brettet i to over en trestamme, armene og bena hengende spredt i denne unaturlige stillingen, som egentlig var helt naturlig, gitt et fall på fem og tjue meter. De tykke, svarte brillene hang fortsatt på ansiktene, riktignok skjevt. Bak det sprukne brilleglasset var øynene tomme.
Samboeren til journalisten låste seg inn til en tom leilighet. Lyset var på, men ingen var hjemme.
"Hallooo ...?" sa hun prøvende.
Merkelig, han skulle da være her til denne tiden. Hun bega seg ut på balkongen. Hadde det vært dagslys, ville hun få se sin korsfestede samboer der blant grenene. Men det kunne hun jo ikke. Fylt med en vag uro bega hun seg inn igjen. Etter å ha sendt noen bekymrede tekstmeldinger, fant hun sengen.
Der blant laknene åpnet og lukket hånden hennes seg. Hun savnet kjæresten sin! Men stedet hvor han pleide å ligge, forble tomt og kaldt. Og det skulle sengen hennes fortsette å være. For alltid.
Nedenfor hadde hunder og katter alt begynt å spise av ansiktet til journalisten. Og kråker. Og måser. De hakket seg forbi noen uklare brilleglass som hadde sett så altfor lite.
NB! Dette er en parodi som har ingenting med virkeligheten å gjøre.
RSS Feed
