Jeg skal ikke skrive så mye vettugt akkurat nå. Det er det uansett en stund siden jeg har gjort på denne siden. Det kan synes som jeg lever opp til Duttons beskrivelse av "Cost of decadence crisis." Jeg lever like dekadent som verste form for britisk arbeiderklasse. Den eneste forskjellen er kanskje at jeg ikke er massivt overvektig, og at jeg ikke har sex i offentlighet med hvem det skal være. Det er vanskelig å komme utav det også. Nå som jeg har fjernet ondene i mitt liv har et massivt tomrom kommet opp. Dette tomrommet må ad nødvendighet fylles av noe. Jeg er forsåvidt svært lite sosial akkurat nå og i tiden fremover, og da er det ille at familien maser. Vil forholde meg til minst mulig. En dag med sosialt mas er en dag for mye.
Ble forsåvidt mast på mens giftstoffer i form av kjøkkenspray lå i kummen, noe som jeg gjorde at jeg ikke fant en nøkkel og måtte puste inn luften på kjøkkenet, når jeg ble tvunget til å lete etter nøkkelen, ikke sant. Likte det ikke. Nå er jo hjernen forgiftet av aerosoler. Nå må jeg altså leve med redusert IQ og dø av hjernekreft fordi noen måtte mase på meg over telefonen. Maset er forsåvidt sitt eget onde som bringer egne onder, noe jeg ikke ønsker å forholde meg til, da problemene allerede er for store.
En mulighet ville vært å ta opp jogging, men kneet plager meg. Jeg har jo tenkt på dette med kickboksing, men det er kan hende en massiv cope. At treningssenteret ble stengt var en massiv tragedie for meg, siste dråpe på dette stedet. Men jeg kunne altså sluttet å sutret og jogget. At jeg ikke gjør så viser at problemet ligger hos meg. Drikking og hurtigmat råder grunnen. Veksle på disse dag for dag. Gjenta.
Det slo meg at jeg på mange måter lever som Huma fra Dragonlance-serien. Etter at han døde, vel å merke. Jeg er jo ingen levende helgen. Da ble han tildelt en hageplett av gudene hvor det var meningen at han skulle tilbringe evigheten. I den hagen var det noen ubeleilige hauger, gitt at han hadde vært litt for stolt, og i det fjerne kunne man høre skrikene fra folk som ble straffet. Men alt i alt var det ganske greit der. Det var bare svært lite som skjedde, så han ble bare gående rundt og vanne blomster. Gudene kunne i det minste hivd med litt vin og noen horer, etter alt han hadde gjort for dem. What gives? Men de skjønte vel at han var lawful good og derfor nøyde seg med lite. Jupiters digre kuk ønsker vel å ha samtlige horer for seg selv, og gir dem ikke bort med mindre det er absolutt nødvendig.
For min sin del orker jeg ikke å bearbeide min egen hage, og jeg skulle gjerne hatt disse forespurte horene. Eller helst feer. Men da måtte jeg vel tjent noen kaos-guder som så seg nøyd med det jeg gjorde, og da er ikke en slapp hage og stillstand godt nok. Kvinner kommer bare dersom man fyrer løs med flammekaster i et eller annet kaos-helvete. The path to ruin, that is the way to hell.
Forsåvidt har en helt ny og intens fantasi entret mitt hode. En som på et vis er mer ekstrem enn alt annet. Det er interessant. Men disse tingene farer forbi meg som impulser og bilder. Det er svært vanskelig å få det nedskrevet som sammenhengende narrativ. Jeg skal si hva det er også, da det forsåvidt er interessant. Fantasien innebærer en kvinne som trygler en mann om å langsomt skjære av henne hodet og plassere det ulike steder, på bymurene, svaiende fra saddelen, eller simpelthen på hennes bak, men denne forespørselen forekommer bare som seksuell lek. Det er altså ikke meningen at han egentlig skal gjøre det, ikke sant, det er bare det at hun, og ostensibelt han, tenner på tanken. Jeg er ikke engang sadist av den stygge og mørke typen (også kalt narsissister). Jeg er fremfor alt en estetiker, der de vil seg det stygge og anti-estetiske. Det er bare det at jeg er ekstremt kreativ, ser det estetiske i alt, og liker ydmykelse. Derfor pervaderes mitt sinn av disse fantasiene som jeg enn så lenge ikke greier å gjøre noe med. Kanskje en dag vil jeg kunne sette noe av det ut i livet, eventuelt ut i sivet, som faktisk spennende seksualitet, eller i form av kunst. Til og med filosofisk sett er det interessant. Min psykologi er jo ... vel ... hva kan jeg si? Kanskje er grunnen til at jeg er så selvmotsigende og udefinerbar at jeg stadig går gjennom hver en tilstand du kan tenke deg, hurtigere enn hos noen annen. Du kan ikke stave morderisk eller selvmorderisk uten 'mor.'
En gang møttes to av mine venner som aldri hadde møtt hverandre før. Den ene var ISTJ, den andre INTJ. INTJen fortalte etter fem minutter var gått at han fantaserte om å voldta noen med gaffeltruck. ISTJen trakk på skuldrene til dette, og ble overhodet ikke satt ut. Åpenbart at ISTJen uansett er vant til meg, og at INTJen ikke var en innleid figur som skulle late som han var min venn, for du kan ikke finne på disse tingene. Virkeligheten, mitt liv og de og det som omgir meg er sprøere enn noe du kan finne på. Selv foretrekker jeg ikke å bruke slike hjelpemidler. Kanskje en vinsj for å svinge et garn med vaksinerte ned en silo med kokende vann, for der omdannes til lim. Man må jo tenke rasjonelt og litt på nytteverdi, i tillegg til bare underholdningsverdi. Tanken om å koke og kappe opp mennesker er noe av det som gir livet mitt verdi ... men her er greia, det er selvsagt alltid av ulike grunner. Noen ganger et uttrykk for mishag, andre ganger ... et uttrykk for største velbehag. Her er også greia. Alle er egentlig sånn (slik en mann er, slik ser han) De vet det bare ikke. Eventyret om snøhvit er jo oppfunnet, og der skulle vel jegeren skjære ut hjertet hennes. Man fant på dette fordi tanken er besnærende. Bare genier som meg ser dypt og bredt nok, og for dette blir vi hensatt på en hageflekk. What gives? De kunne i det minste slengt ved noen horer.
Ble forsåvidt mast på mens giftstoffer i form av kjøkkenspray lå i kummen, noe som jeg gjorde at jeg ikke fant en nøkkel og måtte puste inn luften på kjøkkenet, når jeg ble tvunget til å lete etter nøkkelen, ikke sant. Likte det ikke. Nå er jo hjernen forgiftet av aerosoler. Nå må jeg altså leve med redusert IQ og dø av hjernekreft fordi noen måtte mase på meg over telefonen. Maset er forsåvidt sitt eget onde som bringer egne onder, noe jeg ikke ønsker å forholde meg til, da problemene allerede er for store.
En mulighet ville vært å ta opp jogging, men kneet plager meg. Jeg har jo tenkt på dette med kickboksing, men det er kan hende en massiv cope. At treningssenteret ble stengt var en massiv tragedie for meg, siste dråpe på dette stedet. Men jeg kunne altså sluttet å sutret og jogget. At jeg ikke gjør så viser at problemet ligger hos meg. Drikking og hurtigmat råder grunnen. Veksle på disse dag for dag. Gjenta.
Det slo meg at jeg på mange måter lever som Huma fra Dragonlance-serien. Etter at han døde, vel å merke. Jeg er jo ingen levende helgen. Da ble han tildelt en hageplett av gudene hvor det var meningen at han skulle tilbringe evigheten. I den hagen var det noen ubeleilige hauger, gitt at han hadde vært litt for stolt, og i det fjerne kunne man høre skrikene fra folk som ble straffet. Men alt i alt var det ganske greit der. Det var bare svært lite som skjedde, så han ble bare gående rundt og vanne blomster. Gudene kunne i det minste hivd med litt vin og noen horer, etter alt han hadde gjort for dem. What gives? Men de skjønte vel at han var lawful good og derfor nøyde seg med lite. Jupiters digre kuk ønsker vel å ha samtlige horer for seg selv, og gir dem ikke bort med mindre det er absolutt nødvendig.
For min sin del orker jeg ikke å bearbeide min egen hage, og jeg skulle gjerne hatt disse forespurte horene. Eller helst feer. Men da måtte jeg vel tjent noen kaos-guder som så seg nøyd med det jeg gjorde, og da er ikke en slapp hage og stillstand godt nok. Kvinner kommer bare dersom man fyrer løs med flammekaster i et eller annet kaos-helvete. The path to ruin, that is the way to hell.
Forsåvidt har en helt ny og intens fantasi entret mitt hode. En som på et vis er mer ekstrem enn alt annet. Det er interessant. Men disse tingene farer forbi meg som impulser og bilder. Det er svært vanskelig å få det nedskrevet som sammenhengende narrativ. Jeg skal si hva det er også, da det forsåvidt er interessant. Fantasien innebærer en kvinne som trygler en mann om å langsomt skjære av henne hodet og plassere det ulike steder, på bymurene, svaiende fra saddelen, eller simpelthen på hennes bak, men denne forespørselen forekommer bare som seksuell lek. Det er altså ikke meningen at han egentlig skal gjøre det, ikke sant, det er bare det at hun, og ostensibelt han, tenner på tanken. Jeg er ikke engang sadist av den stygge og mørke typen (også kalt narsissister). Jeg er fremfor alt en estetiker, der de vil seg det stygge og anti-estetiske. Det er bare det at jeg er ekstremt kreativ, ser det estetiske i alt, og liker ydmykelse. Derfor pervaderes mitt sinn av disse fantasiene som jeg enn så lenge ikke greier å gjøre noe med. Kanskje en dag vil jeg kunne sette noe av det ut i livet, eventuelt ut i sivet, som faktisk spennende seksualitet, eller i form av kunst. Til og med filosofisk sett er det interessant. Min psykologi er jo ... vel ... hva kan jeg si? Kanskje er grunnen til at jeg er så selvmotsigende og udefinerbar at jeg stadig går gjennom hver en tilstand du kan tenke deg, hurtigere enn hos noen annen. Du kan ikke stave morderisk eller selvmorderisk uten 'mor.'
En gang møttes to av mine venner som aldri hadde møtt hverandre før. Den ene var ISTJ, den andre INTJ. INTJen fortalte etter fem minutter var gått at han fantaserte om å voldta noen med gaffeltruck. ISTJen trakk på skuldrene til dette, og ble overhodet ikke satt ut. Åpenbart at ISTJen uansett er vant til meg, og at INTJen ikke var en innleid figur som skulle late som han var min venn, for du kan ikke finne på disse tingene. Virkeligheten, mitt liv og de og det som omgir meg er sprøere enn noe du kan finne på. Selv foretrekker jeg ikke å bruke slike hjelpemidler. Kanskje en vinsj for å svinge et garn med vaksinerte ned en silo med kokende vann, for der omdannes til lim. Man må jo tenke rasjonelt og litt på nytteverdi, i tillegg til bare underholdningsverdi. Tanken om å koke og kappe opp mennesker er noe av det som gir livet mitt verdi ... men her er greia, det er selvsagt alltid av ulike grunner. Noen ganger et uttrykk for mishag, andre ganger ... et uttrykk for største velbehag. Her er også greia. Alle er egentlig sånn (slik en mann er, slik ser han) De vet det bare ikke. Eventyret om snøhvit er jo oppfunnet, og der skulle vel jegeren skjære ut hjertet hennes. Man fant på dette fordi tanken er besnærende. Bare genier som meg ser dypt og bredt nok, og for dette blir vi hensatt på en hageflekk. What gives? De kunne i det minste slengt ved noen horer.
RSS Feed
