Nordmenn er jo sånn at de slår ned på det minste avvik, men selv barnehageunger forstår forskjellen på fiksjon og virkelighet. Hvis du kler deg ut som et troll, vil de innerst inne forstå at du ikke er et troll som vil spise dem. Så når voksne personer bruker indre granskninger, filosofiske uttalelser og psykologisk analyse mot deg, så er det ikke fordi de ikke forstår noe, men fordi de ønsker å påføre deg skade. Dette har forsåvidt skjedd meg mange ganger. Av den grunn er det viktig for meg å komme med en disclaimer, så onde mennesker ikke får ruten inn til å gå til angrep på meg med alle midler, som for eksempel ved bruk av angiveri og politianmeldelser.
Viktig disclaimer: Dette er snakk om fantasier, indre tanker og analyse av den indre tilstand, og har ingenting med virkeligheten å gjøre. I virkeligheten er jeg en mild og ikke-voldelig person, noe som vises på at jeg har et helt rent rulleblad. Det er ikke kriminelt å tenke, derfor vil jeg ha meg frabedt alle implikasjoner og angrep på min person.
Mine fiktive fantasier
I over tjue år har jeg fantasert om voldelige anslag mot en navgitt person. I fantasien skjer dette nesten på samme måte hver eneste gang, enten med kniv eller klubbe. Noen få ganger skyter jeg vedkommende i magen med AG-3. Når vedkommende ligger på bakken, sørger jeg alltid for å trampe istykker hodet hans, eller gå systematisk løs på det med geværkolben. Denne trampingen på hodeskaller, og det å for eksempel plutselig skyte noen i ansiktet, er gjenkommende tematikker. Alltid skjer det i en slags reaktiv kontekts. Den dagen jeg var oppslukt av mitt indre innhold, forandret denne fantasien på den måten at den ble mer spesifikk. Drapet skjedde med bajonett, ikke kniv. Bajonetter arter seg forskjellig enn kniver, siden de er mindre spisse og skarpe. Det skal altså mer drivkraft til, og mer grovarbeid, om du vil. Dette kan eller kan jeg ikke ha fra min ekstensive befatning med stikkvåpen. I fantasien måtte jeg altså presse vedkommende mot veggen og holde hodet hans fast for å kjøre bajonetten inn i halsen. Flere variasjoner av fantasien kom, mot denne skikkelsen og andre. Vedkommende dør kanskje ikke med en gang. I visse fantasier setter jeg meg rolig ned, tar meg et måltid med god drikke, mens vedkommende langsomt dør. En annen ny variasjon er at jeg spurte: "Hva er i veien? Får du ikke puste?" mens vedkommende i desperasjon krabbet bort. Rett etter kjørte jeg bajonetten gjennom nyrene hans.
Den dagen ble mange forskjellige skikkelser myrdet på den måten. Blant annet en slektning som voldtok en slektning. Noen ganger gikk det fort og humant, andre ganger tok det lengre tid. Jeg forestilte meg også at jeg ble forsøkt ranet av en gjeng innvandrere. Da løftet jeg en Colt 1911a1 og skjøt den mest aggressive av dem i magen. Jeg fulgte opp med å innhente alle og skyte dem i kropp og underliv. Etter at alle ble liggende, gikk jeg rolig bort til hver av dem, plasserte pistolen mot hodet, og avrettet dem.
Fantasiene ble som sagt meget spesifikke. Hva det gjelder hodetrampingen, har det nå blitt sånn at jeg retter en del av sparkene mot kjeven. Målet er å få kjeven til å løsne fra resten av hodet. Enkelte ganger stikker jeg ut øynene til vedkommende etter å ha fått ham i bakken. Det kan også være snakk om vansiring og avskjæring av ører og nese. Et sleggeslag i korsryggen vil sikkert være nok til å få personen i rullestol.
Det var også snakk om angrep på myndighetspersoner. Jeg så for meg at om politiet ransaket huset mitt, ville jeg late som jeg var resignert og følelsesmessig ute av meg, men bare for å finne frem min skjulte Colt 1911a1. Jeg ville trekke våpenet plutselig og skyte nærmeste politimann i magen. Så ville jeg skyte resten, gå ut døren og plaffe ned så mange som mulig. Når politifolkene var uskadeliggjort eller flyktet, ville jeg systematisk gå i gang med å skjære hodet av hver enkelt av dem, og muligens plassere deres avskårne kjønnsorganer i munnen. Etter at dette var gjort, ville jeg plassere pistolen i min egen munn og begå selvmord. I andre fantasier kunne jeg være innkalt til forhør eller avhør. På enerom med politmannen ville jeg plutselig gå til angrep, sparke vedkommende i brystet så han falt av stolen. Jeg ville trekke en kniv, og gå i gang med karvende virksomhet. Andre ganger kommer jeg til skranken av politistasjonen, og skyter vedkommende som sitter der i ansiktet. Etter å ha fått tak i et nøkkelkort, går jeg gjennom bygget, fra dør til dør, og kontor til kontor, og avretter de jeg måtte finne.
Andre ganger dreper jeg voldtektsmenn jeg leser om i avisen, som oftest med stikk gjennom magen så de blir liggende, med påfølgende kastrering og mating med kjønnsorganer. Dette skjer smilende, med "mmm" lyder og hånlige tilrop.
Jeg kan også begå attentater mot kjente globalister. Ofte skjer dette på direkten, med alle kameraer på meg. Her må det gå hurtig, så jeg skyter mot kroppen først, og retter så et skudd mot hodet. Etter begår jeg selvmord. Noen ganger er det opptil tre globalister jeg må drepe samtidig, da selvsagt klar over at livvaktene er like i nærheten, så det må gå fort. Det jeg etterlater meg er et glødende manifest og en markering overfor verden.
En ny variant er at en middelaldrende kvinne med grått hår er i ferd med å dømme meg i retten, for eksempel i henhold til paragraf 185. Når dommen er avsagt, slår jeg ned politimannen som står ved min side, og tar meg opp til dommerpodiet. Der kvester jeg denne kvinnen alvorlig og sørger for å skade henne for livet. En variasjon var at når dommerhammeren er i ferd med å falle ned, kommer Wagner-gruppen inn og knuser den kvinnelige dommeren med slegge, som et insekt. Tre menn med slegge står rundt henne og hamrer systematisk løs, så bare armer og ben stikker ut fra den blodige pølen, med noen tuster grått hår. Wagner-gruppen setter de få sikkerhetsvaktene på kne og gir dem nakkeskudd. Jeg blir tatt med i bilen til Prigozhin. Vi kjører i en konvoi på 15 000 mann på vei mot Oslo. Nato har blitt nedlagt, og den norske hær på 7000 mann har utav feighet flyktet. Luftværnet vårt, i form av mobile Sam-batterier, skyter ned en politihelikopter som spinner ned fra himmelen i flammer. Prigozhin spør meg hva jeg ønsker meg, en gutt eller jente? Jeg svarer begge deler og slikker meg om munnen. Han gir meg en pistol, en forsølvet Colt 1911a1. Når vi midlertidig må stoppe ved en eller annen bom, går jeg ut og plaffer betjeningen ned. Hvis noen henvender seg til oss gjennom den nedrullede bilruten, skyter jeg dem rett i ansiktet. Prigozhin spør meg hva vi skal gjøre med Oslo. "Brenn det. Brenn alt sammen," svarer jeg. Fantasien ender med at termobariske missiler stiger til værs på vei mot byen, mens de ville Wagner-soldatene er i ferd med å slakte alt.
I en annen, litt mer seksuell fantasi, voldtar jeg tre navngitte kvinnelige politikere med levende fisk, som jeg stapper sprellende opp i henholdsvis vagina, analåpning og munn. Noe av den maritime fangsten blir hjulpet inn med foten. Etterpå setter jeg damene på grillen, i etterdønningene av at sjødyrene har sluttet å sprelle. En av kvinnene får istedet en blekksprut stappet inn i munnen, som jeg skyver inn med stangen på en mopp.
I enkelte av disse fantasiene blir jeg forsåvidt klar over at jeg misunner voldtektsmennene jeg leser om. Når det gjelder de som har krenket meg og mitt territorium seksuelt, blir det ofte slik at jeg i deres påsyn lager noen fine små kulehull i hodene på barna deres. Jeg forteller dem at jeg skal utrydde deres rase, slik Magua sier til Gråhår i den siste Mohikaner. Til deres fortvilede skrik svarer jeg så: "Men da skulle ikke du ha krenket meg." Etterpå drepes selvsagt de med, men ikke før deres barn ligger der døde.
Interessant nok blir alle disse (u?)gjerningene ikke bare etterfulgt av hånlige tilrop mot ofrene, eller frådende, gjentakende erklæringer om at ingen skal røre min kropp. Svært ofte, eller nesten alltid, skjer handlingene som sagt i en reaktiv kontekst, som en reaksjon eller et forsvar mot noe som har blitt gjort mot meg. Til den kvinnelige dommeren sier jeg at hun ikke kan dømme meg, og at hun er en jødetjener. Det er også slik at jeg med stor patos rettferdiggjør de handlinger jeg har begått til en politimann, de gangene jeg altså ikke har begått selvmord. Da snakker jeg til denne politimannen som til en femåring eller en barnehageunge, går gjennom punktene og understreker hvor enkelt det er, dette med hånlig stemme. Dette er en politimann jeg i fantasien ikke kan drepe, da jeg allerede har blitt uskadeliggjort og fengslet. Fantasiene er forsåvidt realistiske, da de er rettet mot virkelige personer og virkelige størrelser som har forulempet meg, og fordi de er innen konstriksjonene til en slags virkelighet. Enten tar jeg en fengselsstraff for det jeg har gjort. For et mord må jeg gjerne sone 12-14 år. Gjerne er jeg ung når jeg begår disse pasjonsmordene, og jeg vet at jeg vil dømmes mildt pågrunn av min ungdom, mitt ellers rene rulleblad, og at det tross alt skjedde i affekt. Hvis jeg derimot har begått en terroraksjon, vet jeg at jeg må sitte på livstid. Endepunktet på det er å ligge å dø av alderdom mens man mottar drypp, er gjennomvaksinert ved tvang og har et kateter stukket i urinrøret, slik den forferdelige skjebnen er som jeg har sett på sykehjem. Det er altså disse gangene jeg begår selvmord etter mine voldshandlinger, så ingen kan få tak på meg, til å gi meg slik en forferdelig alderdomsdød. Dessuten kan jeg jo ikke drikke meg fra sans og samling når jeg er fengslet på den måten.
Interessant nok involveres ikke mine to største fortredere i disse fantasiene. De er menn, begge to. Antakelig fordi de begge er narsissister av verste type, og jeg erkjenner at de ikke kan kjenne noen følelse overhodet. Deres egentlige selv ble fordrevet for lenge siden. Narsissisme er på den måten en forsvarsmekanisme. Tanken om at gjerningene må føles og bli forstått, bekreftes av mine erklæringer overfor den fiktive politimannen. Jeg trenger noen som ser min grunngivning. Noen som hører hva jeg har å si. Og som jeg kom fram til i en samtale med en venn, som har lignende tanker i sitt hode. Ofrene må forstå hvorfor de drepes. Ytterst sett er dette en hevn som handler om oss, ikke dem. Det handler om våre følelser.
Viktig disclaimer: Dette var altså en redegjørelse av fiktive fantasier, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, og som aldri vil bli gjort til virkelighet. Det er altså meningsløst å straffeforfølge meg, en tenker og kunstner, for fiktivt tankeinnhold jeg bruker i denne psykologiske analyse av meg selv.
Den psykologiske analyse av meg selv
Bær i hu at alle disse fantasiene jeg har listet opp skjedde iløpet av en halv dag. Resten av dagen var jeg som sagt bevisstløs. Jeg har forsåvidt hatt slike fantasier så lenge jeg har levd, antakelig, men denne gangen var intensiteten i dem større, og de var mer spesifikke med sine nyrestikk og ordgivning. Nytt er de hånlige tilropene jeg kaster over mine ofre. Og da må jeg spørre: På hvilken måte kan jeg ikke være en narsissist med disse tankene? Den overveldende negativiten, volden og vedvarende hevntanker som aldri går bort, er definerende for diagnosen. Vanlige mennesker tenker ikke sånn i det hele tatt, har jeg fått med meg, men det gjør altså jeg. Da spesifikt mener jeg å være en narsissist av den kollapsede typen. Indikasjonen på det er at volden begås i en reaktiv kontekst, i forsvar mot en eller annen krenkelse. Bevismaterialet for narsissisme er overveldende. Jeg har vært sånn all denne tiden, det er sant, men nytt er det at jeg har tatt bort min personlige smertestillelse i form av rusavhengighet. Resultatet er at disse tankene kommer sterkere frem, kanskje som et resultat av ensomhet. Nytt er også at jeg øser av min forakt mot mennesker her på denne bloggen. Før i tiden ville jeg antakelig ikke våget å gjøre det så åpenbart, eller jeg var rett og slett ikke klar over at jeg hadde disse intense følelsene. Nå føler jeg at jeg har ingenting å tape.
Jeg vil understreke at selv om jeg nå må se det som overveiende sannsynlig at jeg er en kollapset narsissist, betyr det ikke at jeg ser på mine standpunkter, moralske og åndelige, som feil. Jeg greier heller ikke å føle at det er noe galt med meg, jeg erkjenner bare intellektuelt at det er noe galt med meg. I mine øyne er vanlige mennesker verre enn det jeg er, fordi de har et naivt syn på verden, samtidig som de på en simplistisk måte utøver sin ondskap i det åpne, gjerne gjennom sosial ekskludering, bakvasking og rapportering til myndighetene. Ting jeg selv har fått kjenne på. Selv om jeg føler sterkere enn vanlige mennesker, har jeg mer kontroll på meg selv, og et klart begrep om hva som er rett og galt.
I den senere tid har jeg lest en del litteratur av det obskure slaget om tematikken, i mine saumfarelser over internett. Narsissisme er for det meste en forsvarsmekanisme utviklet for å håndtere en traumatisk barndom. Grandiose og ondsinnede (malignant) narsissister har fått drevet sitt indre bort, så de blir å ligne med glatte steiner som aldri greier å kjenne på sine egentlige følelser. Skulle de gjøre det vil resultatet bli kollaps og vrede. Hos den kollapsede narsissisten har denne kollapsen allerede kommet. Man må altså i større grad kjenne på følelsen av fortvilelse som ligger bak de voldelige impulsene. Derfor vil jeg si at jeg lider i langt større grad enn et vanlig menneske. Selvsagt, det er mulig å lide langt mer enn det jeg gjør. Jeg har et realistisk syn på verden. På grunn av det bortdrevne selv hos de grandiose narsissistene, greier jeg ikke å nære voldsfantasier mot dem. Som hos alle narsissister behøver jeg ekstern validering, og det må altså komme fra noen som er i stand til å ha genuine følelser.
Det er betegnende å tenke på at narsissisme under sannsynlighet ikke kan kureres. Jeg er altså dømt til å være på denne måten hele livet. Antakelig vil jeg være avhengig av å skaffe meg ekstern validering på en eller annen måte. Jeg vil si at min arresterte utvikling først kom ved tolvårsalderen. Av den grunn tror jeg at jeg har utviklet en større redelighet og rettferdighetssans enn andre narsissister. Man kan teoretisere at tilstanden blir verre, jo tidligere traumet skjedde. At jeg endte som kollapset narsissist var naturlig, all den tid jeg måtte forholde meg til sterk undertrykkelse. Jeg vet forøvrig om en annen, kollapset narsissist som eksploderer i raseri bare man antyder at han er noe annet enn en menneskelig helgen. Jeg er altså noe annet, en mindre syk eller mer avansert utgave, om du vil. Likevel er bevismaterialet fra det indre liv som sagt overveldende.
På mange måter er jeg en sønderknust mann, bortdrevet og mislykket på de fleste av livets områder. Grandiose narsissister er ulikt meg, bevisstløse, og vil bare valse løs på sin vei, til valsingen er ferdig. Jeg, derimot, kan aldri få utløp for noe av mitt indre innhold, iallfall ikke som konkrete handlinger. Jeg kan heller ikke utvikle meg videre. Den forakt jeg føler er ekte. Mange forfattere er temmelig narsissistiske, vil jeg mene. Som eksempel vil jeg bruke Kornhullet, som etter min bedømmelse må være en kollapset narsissist i all sin selvrettferdighet. Han poserer for oppmerksomhet, men fråder av raseri om du gir ham snevet av kritikk og latterliggjøring. Ja, ja. Utifra de skriftene jeg leser, er det slik at grandios narsissisme på mange måter er evolusjonelt adaptiv. Det funker. Det er en fast life strategy som gjør at du hevder deg på bekostning av andre. Kollapset narsissisme, derimot, er maladaptivt, og resultatet er de nevnte nerver og lidelse. Hvilken plass kan jeg ha? Jeg tror det må være i kunsten. Mange forfattere er jo som nevnt narsissister. Hvis jeg kan få frem noen av mine indre bilder som estetikk og erkjennelse, kan kanskje noe av min tilværelse rettferdiggjøres. Hvis jeg nå ikke kan skrive, vil jeg i sannhet ha mistet alt. Men jeg vil tro at de indre bilders intensitet vitner om stor kraft. Dessuten er det bra at dette kommer frem. Jeg er ikke her for å være hyggelig, som en variasjon av narsissisten GG Allin: "I'm not here to make anyone happy."
I min søken har jeg kommet frem til andre forferdelige ting. Disse kan jeg ikke skrive om i klarhet. Ikke bare er jeg istand til å tenke, jeg er istand til å bruke logikkens, de utledende, og sannsynlighetens øyne på de steder der mine øyne ikke når. Jeg har med det sterke, nesten overveldende mistanker om bakgrunnen for mye av dette, og når jeg mistenker noe, er jeg alltid inne på noe. Dette er å betrakte som indre notater for meg selv.
Objektet jeg skulle kaste fra verandaen ble fragått i masketeppet. Fra da av var objektet piggete. Dampen medførte forandring av Viggo Torgersens fotføler, derfor kom rosen frem. Lenge før det var fotfølerne svekket, så sengen på et sykt hus ble leiet, og tilkoblingene ble svidd bort. Jeg er Alexander den Store i mine sentimenter.