Jeg har gjort en livsvurdering. Det er ingen annen måte å si det på. Jeg trodde ikke det begynte så tidlig, men i over et tiår har jeg oppgitt område på område og aldri tatt noe tilbake. Det har altså vært en lang retrett der jeg aldri greide å bygge noen ny frontlinje å holde. Forhold, jobb, forstand. Bildet er det samme alle steder. Tråden raknet og fortsatte å rakne. Sånn har det vært for mange menn som har gått til grunne, men man hører aldri om dem. Om nederlaget er et ensomt sted, er undergangen taus.
Min løsning har vært en splittelse i innsats, gjerne med fokus på det minst viktige først, i håp om å få noe gjort. Denne splittelsen er i seg selv en måte å drive selvsabotasje. Min virksomhet er kort fortalt delt i tre deler, men kast gjerne inn underdeler. Det er snakk om skjønnlitteratur, filosofi og podcasts. Kast gjerne inn dikt, ofte fremført som video.
Metoden er dårlig. Det blir enda dårligere når man mister drive og energi fullstendig, noe som har vært tilfelle i over ett halvt år. Her også er bildet komplisert. Første halvpart skyldes demoralisering fra gorillaer og tilbakeslag, andre halvpart skyldes demonutdriving. På grunn av dette er min produktive evne lik null. Jeg greier knappest å skrive en linje eller motivere meg nok til å støvsuge et rom. Alt står stille.
En av disse områdene må rett og slett fare. Kanskje kan jeg i en god tid balansere mellom skjønnlitteratur og filosofi, siden jeg er perceiver, men muntlige fremstillinger og videoredigeringer blir rett og slett for mye. Bordet fanger, og det er mye detaljarbeid i slike ting. Man må legge fokus på det man fokuserer på.
Livets lov dikterer at det finnes ingen garantier for noe av det man gjør, og min innsats har frem til nå ikke høstet noen meningsfull frukt. Men gamle skrifter understreker jo at man skal gjøre ting uten å tenke på enderesultat. Vi lever da også i en svært dårlig tid. Jeg må rett og slett avgjøre hva det er jeg skal kaste i avgrunnen. Det kommer til å være skrifter, ikke podcasts. Heller potensialet til varig verdi, fremfor ikke noe potensiale i det hele tatt. Som de gamle stoikerne sa, det er noe nobelt ved å stå ved roret, selv om skipet synker.
En annen tanke er at der venner og familie bruker høytider til å koble av, er dette tiden jeg trenger til å koble på. Merker jeg at jeg er i modus, bør jeg prioritere dette. Jeg skylder meg selv såpass, og nedetiden er for brutal.
Den lange retretten har gjort meg svak og desillusjonert, fordi jeg har ikke de tingene jeg trenger for å nære en hær eller et hjerte. Men jeg må altså gjøre dette offeret. Legge prioritet på de tingene jeg fortsatt kan gjøre, og som fortsatt kan ha en verdi. Så får gudene felle dom over den brudne terning når tiden kommer. Du får ikke meg til å si at det var rettferdig. Rettferd flyktet fra min fødsel av.
Metoden er dårlig. Det blir enda dårligere når man mister drive og energi fullstendig, noe som har vært tilfelle i over ett halvt år. Her også er bildet komplisert. Første halvpart skyldes demoralisering fra gorillaer og tilbakeslag, andre halvpart skyldes demonutdriving. På grunn av dette er min produktive evne lik null. Jeg greier knappest å skrive en linje eller motivere meg nok til å støvsuge et rom. Alt står stille.
En av disse områdene må rett og slett fare. Kanskje kan jeg i en god tid balansere mellom skjønnlitteratur og filosofi, siden jeg er perceiver, men muntlige fremstillinger og videoredigeringer blir rett og slett for mye. Bordet fanger, og det er mye detaljarbeid i slike ting. Man må legge fokus på det man fokuserer på.
Livets lov dikterer at det finnes ingen garantier for noe av det man gjør, og min innsats har frem til nå ikke høstet noen meningsfull frukt. Men gamle skrifter understreker jo at man skal gjøre ting uten å tenke på enderesultat. Vi lever da også i en svært dårlig tid. Jeg må rett og slett avgjøre hva det er jeg skal kaste i avgrunnen. Det kommer til å være skrifter, ikke podcasts. Heller potensialet til varig verdi, fremfor ikke noe potensiale i det hele tatt. Som de gamle stoikerne sa, det er noe nobelt ved å stå ved roret, selv om skipet synker.
En annen tanke er at der venner og familie bruker høytider til å koble av, er dette tiden jeg trenger til å koble på. Merker jeg at jeg er i modus, bør jeg prioritere dette. Jeg skylder meg selv såpass, og nedetiden er for brutal.
Den lange retretten har gjort meg svak og desillusjonert, fordi jeg har ikke de tingene jeg trenger for å nære en hær eller et hjerte. Men jeg må altså gjøre dette offeret. Legge prioritet på de tingene jeg fortsatt kan gjøre, og som fortsatt kan ha en verdi. Så får gudene felle dom over den brudne terning når tiden kommer. Du får ikke meg til å si at det var rettferdig. Rettferd flyktet fra min fødsel av.
RSS Feed
