Av strategiske grunner kan jeg ikke linke til opplegget, men i den senere tid har jeg jo poddet og paddet om min chaotic neutraldom og på sett og vis fått denne stadfestet som min egenverdi. Styrke er kjernepunktet i en slik verdi. Den sterke kan gjøre mye, den svake må gi, kort fortalt. Loven står i veien for en naturlig interaksjon mellom mennesker i så måte, da radikale egoister er beskyttet av loven i den grad man ikke kan plaffe dem ned. Ikke nødvendigvis så å forstå at en radikal egoist er den sterkeste. Dette standpunktet skyldes ofte mindreverdighet. Den overlegne skapning er preget av distansen patos, som solen.
Er ikke hjemme nå, så har ikke notatene mine om opplegget. Kan kanskje poste en raffinert utgave av dem i denne bloggposten senere.
Jeg søkte litt rundt etter sanger som uttrykte en slik form for chaotic neutraldom, og kom over denne geniale klassikeren av Jimi Hendrix. Her plaffes altså en svikende kvinne ned.
Er ikke hjemme nå, så har ikke notatene mine om opplegget. Kan kanskje poste en raffinert utgave av dem i denne bloggposten senere.
Jeg søkte litt rundt etter sanger som uttrykte en slik form for chaotic neutraldom, og kom over denne geniale klassikeren av Jimi Hendrix. Her plaffes altså en svikende kvinne ned.
Dette er svært gjenkjennelig for meg. Ikke at jeg på noe vis er inklinert mot vold mot kvinner. Det er faktisk det siste jeg kunne tenke meg å gjøre, om heksa er aldri så fæl. Da ser vi bort i fra visse former for seksuell sadisme, som eksisterer i en helt annen sfære, den til gratifikasjon. Situasjonen sangen peker mot er en av gjenopprettelse av ære, og hevn. Her er kvinner omtrent ikke-faktorer for meg. Nei, det er den umiddelbare og ærlige forvaltningen av styrke som er så slående for meg. Fyren som løper rundt med pistol er i det minste ærlig og interakterer med verden i henhold til styrke, på en så direkte måte som mulig. Altså i henhold til mine verdier.
For hvem er det jeg kunne tenke meg å hevne meg på? Nå ser vi bort fra politikken, for alle kunne vel tenke seg å knerte en globalist. For meg er det nemlig menn som er de store fiendene og de store hatobjektene, og en god del av dem har stått beskyttet av loven i lang tid.
Det gikk på et tidspunkt opp for meg at på et emosjonelt nivå har jeg fire store demoner i livet, alle menn, med konkrete navn og ansikter. Disse har krenket meg på hver sin måte. Jeg har forsøkt å sette opp en slags skjematisering for å se om den ene kan være en forlengelse av en annen, men jeg har ikke kommet til noe definitivt svar. Et av mitt høyeste ønsker i livet er å drepe disse onde menneskene, på en direkte og til dels smertefull måte, i henhold til min styrkedyrkende, direkte og ærlige chaotic neutraldom. Disse mennene er jo opphav til min store lidelse.
Dette har fått meg til å skrive noen små aforismelignende snutter om saken i det siste:
Har du ikke hørt? Dette er en gledens dag, og loven gjelder ikke mer. Det er derfor jeg har en pistol i neven.
Terskelen til lykke består gjerne av et mord eller to.
Det ypperste av selvrealisering for min sin del, ville nok vært å få drept disse mennene og så flyktet til et annet land, lik denne Angel i denne sangen. Men det er selvfølgelig ikke mulig i virkelighetens verden. Jeg kan aldri slippe unna med det. På et vis hjelper det å erkjenne det. I en naturtilstand ville disse mennene vært døde, fordi de overskred sin styrke i henhold til naturen, og da kom naturen (i dette tilfelle i form av meg) og drepte dem.
Jeg er i ferd med å erværve meg en større styrke, mentalt såvel som kroppslig. I den senere tid har jeg nå opplevd noe underlig. Fingrene mine kan bli svært varme, til punktet av visse punkter av huden gløder intenst. Jeg har aldri kjent noe lignende før. Men det er logisk. Jeg er en sterk og mektig entitet. Dette kommer frem når jeg ikke spruter all energien ned et bunnløst hull, som et resultat av lidelsen disse mennene påførte meg. Det er på tide å tilbakelegge dem, og all smerte og all nytelse, en dikotomi for de lavere trinn. Tilbake står bare de tingene jeg trenger å gjøre.
En stemme hvisker likevel.
Yes, I did, I shot him
And I gave him the gun
I shot him
Alright
Shoot him one more time again, Tranås
Yeah
Oh, dig it
Ah, alright
Og for en chaotic neutral er det vanærende å bli fanget av politiet.
I'm goin' way down south
Way down where I can be free
Ain't no one gonna find me
Ain't no hangman gonna
He ain't gonna put a rope around me
For hvem er det jeg kunne tenke meg å hevne meg på? Nå ser vi bort fra politikken, for alle kunne vel tenke seg å knerte en globalist. For meg er det nemlig menn som er de store fiendene og de store hatobjektene, og en god del av dem har stått beskyttet av loven i lang tid.
Det gikk på et tidspunkt opp for meg at på et emosjonelt nivå har jeg fire store demoner i livet, alle menn, med konkrete navn og ansikter. Disse har krenket meg på hver sin måte. Jeg har forsøkt å sette opp en slags skjematisering for å se om den ene kan være en forlengelse av en annen, men jeg har ikke kommet til noe definitivt svar. Et av mitt høyeste ønsker i livet er å drepe disse onde menneskene, på en direkte og til dels smertefull måte, i henhold til min styrkedyrkende, direkte og ærlige chaotic neutraldom. Disse mennene er jo opphav til min store lidelse.
Dette har fått meg til å skrive noen små aforismelignende snutter om saken i det siste:
Har du ikke hørt? Dette er en gledens dag, og loven gjelder ikke mer. Det er derfor jeg har en pistol i neven.
Terskelen til lykke består gjerne av et mord eller to.
Det ypperste av selvrealisering for min sin del, ville nok vært å få drept disse mennene og så flyktet til et annet land, lik denne Angel i denne sangen. Men det er selvfølgelig ikke mulig i virkelighetens verden. Jeg kan aldri slippe unna med det. På et vis hjelper det å erkjenne det. I en naturtilstand ville disse mennene vært døde, fordi de overskred sin styrke i henhold til naturen, og da kom naturen (i dette tilfelle i form av meg) og drepte dem.
Jeg er i ferd med å erværve meg en større styrke, mentalt såvel som kroppslig. I den senere tid har jeg nå opplevd noe underlig. Fingrene mine kan bli svært varme, til punktet av visse punkter av huden gløder intenst. Jeg har aldri kjent noe lignende før. Men det er logisk. Jeg er en sterk og mektig entitet. Dette kommer frem når jeg ikke spruter all energien ned et bunnløst hull, som et resultat av lidelsen disse mennene påførte meg. Det er på tide å tilbakelegge dem, og all smerte og all nytelse, en dikotomi for de lavere trinn. Tilbake står bare de tingene jeg trenger å gjøre.
En stemme hvisker likevel.
Yes, I did, I shot him
And I gave him the gun
I shot him
Alright
Shoot him one more time again, Tranås
Yeah
Oh, dig it
Ah, alright
Og for en chaotic neutral er det vanærende å bli fanget av politiet.
I'm goin' way down south
Way down where I can be free
Ain't no one gonna find me
Ain't no hangman gonna
He ain't gonna put a rope around me
RSS Feed
