Gjorde meg litt konseptuell tenkning da jeg forholdt meg til et nokså rudimentært spørsmål, eller kanskje til og med en klisje på dette stadiet. Det konseptuelle viser kanskje rekkeviden og begrensningene til min intelligens. Hit, men ikke lengre, lød en befalning fra tomheten. Jeg er en mann som mangler dybde, erfaring, håndlag og praktikk, nesten fullstendig, skal det legges til. Det er i bredden og i sveipet at jeg har min kraft. Når sveipet er gjort må jeg forlate stedet, for jeg kan ikke leve på jorden.
Religion handler som kjent ikke om faktaopplysninger eller vitenskap. Det er snakk om en slags analogi over tilværelsen, en instruksjonsmanual for livet basert på dype verdier som ikke fullt ut kan forklares eller rettferdiggjøres. Med det formulerte jeg den følgende tanke: De største spørsmål må forstås i bredest mulig forstand. Jeg tenkte litt på dette, og lekte med en annen tanke. Er det virkelig så at de minste spørsmål må forstås på minste mulige måte? Altså med ytterste detaljrikdom, men minst mulig sammenheng? Hvis ikke er kanskje min opprinnelige tanke også feil.
Antakelige er det motsatt. De største spørsmål må være forankret i den mest konkrete virkelighet og eksemplifisering. Og de minste bestanddeler må for all del være tilknyttet et større hele. Bare på den måten kan man tenke fullt ut. Her slår mine verdier inn. Tilværelsen har mange sider, og man må oppsøke hver av dem. Fortvilelse, nihilisme, stolthet og håp. Ingenting er det jeg vil meg forby. Jeg står altså for en tankenes frihet og dynamikk, og en verdienes (følelsenes) frihet og dynamikk.
Det er på denne måten vi kan forstå og bruke religion. Den brede anvendelse av analogi over virkeligheten, som religionen er, og som alle bruker, vil jeg legge til, må stå i sammenheng med spisseste praktikk. Religionen får altså sin rettferdiggjørelse i utøvelsen. Hva så med vitenskapen, som så mange sier er en metode og et verktøy kun? Metaforen gir kan hende svaret. Skiftnøkkelen er knyttet til henholdsvis funksjon, hensikt, verdisett til skiftnøkkelsvingeren og dennes iboende natur. Vitenskap er altså meningsløs uten å være knyttet til en høyere hensikt. Dette betyr ikke at en vitenskapsmann skal være emosjonell i sin utøvelse av vitenskap. Det er dynamikk og overgangen i tilstander, ser du. I disse dager ser vi at vitenskapen i høyeste grad er knyttet til et verdisett. Noe annet er forsåvidt umulig. Det er bare det at dette verdisettet er feil, nemlig det til reduksjonisme, kontroll og et klinisk hat mot livet.
Hva er kuren? spør du. Det jeg tenker er at vi religiøse, konseptuelle tenkere og breddefarere må bli konkrete, og svaret er et drap. Basert på vårt store verdisett (fordi det er vidtfavnende) må vi fatte konkrete valg som har en konkret effekt på jorden. Ikke vaksinere seg under noen omstendighet, som eksempel, samt mye annet. Verdiene må bli praktiske og vitenskapen må bli etisk, søkende seg opp mot sin egen motsetning.
Religion handler som kjent ikke om faktaopplysninger eller vitenskap. Det er snakk om en slags analogi over tilværelsen, en instruksjonsmanual for livet basert på dype verdier som ikke fullt ut kan forklares eller rettferdiggjøres. Med det formulerte jeg den følgende tanke: De største spørsmål må forstås i bredest mulig forstand. Jeg tenkte litt på dette, og lekte med en annen tanke. Er det virkelig så at de minste spørsmål må forstås på minste mulige måte? Altså med ytterste detaljrikdom, men minst mulig sammenheng? Hvis ikke er kanskje min opprinnelige tanke også feil.
Antakelige er det motsatt. De største spørsmål må være forankret i den mest konkrete virkelighet og eksemplifisering. Og de minste bestanddeler må for all del være tilknyttet et større hele. Bare på den måten kan man tenke fullt ut. Her slår mine verdier inn. Tilværelsen har mange sider, og man må oppsøke hver av dem. Fortvilelse, nihilisme, stolthet og håp. Ingenting er det jeg vil meg forby. Jeg står altså for en tankenes frihet og dynamikk, og en verdienes (følelsenes) frihet og dynamikk.
Det er på denne måten vi kan forstå og bruke religion. Den brede anvendelse av analogi over virkeligheten, som religionen er, og som alle bruker, vil jeg legge til, må stå i sammenheng med spisseste praktikk. Religionen får altså sin rettferdiggjørelse i utøvelsen. Hva så med vitenskapen, som så mange sier er en metode og et verktøy kun? Metaforen gir kan hende svaret. Skiftnøkkelen er knyttet til henholdsvis funksjon, hensikt, verdisett til skiftnøkkelsvingeren og dennes iboende natur. Vitenskap er altså meningsløs uten å være knyttet til en høyere hensikt. Dette betyr ikke at en vitenskapsmann skal være emosjonell i sin utøvelse av vitenskap. Det er dynamikk og overgangen i tilstander, ser du. I disse dager ser vi at vitenskapen i høyeste grad er knyttet til et verdisett. Noe annet er forsåvidt umulig. Det er bare det at dette verdisettet er feil, nemlig det til reduksjonisme, kontroll og et klinisk hat mot livet.
Hva er kuren? spør du. Det jeg tenker er at vi religiøse, konseptuelle tenkere og breddefarere må bli konkrete, og svaret er et drap. Basert på vårt store verdisett (fordi det er vidtfavnende) må vi fatte konkrete valg som har en konkret effekt på jorden. Ikke vaksinere seg under noen omstendighet, som eksempel, samt mye annet. Verdiene må bli praktiske og vitenskapen må bli etisk, søkende seg opp mot sin egen motsetning.
RSS Feed
