Illusjonen falt

Jeg vandrer ned gaten med min nyvunnede venn. Hvem er han? Kanskje alt jeg har ønsket å være. Kanskje mitt alter ego. I alle tilfeller har det skjedd. Samfunnet har kollapset og loven gjelder ikke mer. Alle industriruter inn og ut er avstengt. Det meste av produksjon, likeså.

"Så hva gjør vi nå?"

"Nå kan vi gjøre som vi vil."

"Hva om vi sulter?"

"Vi kommer aldri til å sulte. Det vi trenger, tar vi."

Min venn stopper opp. "Først skal vi skaffe våpen. Før det blir for vanskelig å få tak på. Før folk begynner å forsvare seg."

Begge er vi preget av en dyp realisme. Vi kan ikke akkurat vente å få automatvåpen i hende. Ikke til å begynne med. I høyden kan vi skaffe sylinderrifler og hagler fra husene til folk. En eller annen gamling, for eksempel.

"Vi trenger ikke skade dem. Ikke så lenge vi ikke må."

Det høres ut som en plan. Vi finner ut at det beste er å gjøre det ute i distriktene. Et sted der vi vanligvis ikke ferdes.

Et sted der ute får jeg øye på et åpent vindu. Jeg hopper, kjenner det verke i det forbannede kneet, og får tak i vinduskarmen. Derfra heiser jeg meg opp, og får skjøvet inn dreiestangen. Med litt bestrebelser åpner jeg vinduet ytterligere med bare en arm, og klyver andpusten inn. Der blir jeg møtt av en eldre kvinne.

"Hvem er du?" spør hun.

"Ta det med ro, så blir ingen skadet."

Jeg går ned til inngangspartiet og får åpnet for min venn. Det eldre paret blir drevet inn i stuen. En kaill med kulemage, og den gråhårede kvinnen. De sitter avventende i sofaen, mens min venn har tatt plass i en dreibar skinnstol. Alt har gått sivilisert for seg.

"Dere skal få beholde hva dere har," sier min venn. "Varer, verdier, maten og bilen. Alt vi vil ha er skytevåpen." Blikket hans glir til hjortehodet som henger på veggen. "Og vi vet at dere har noen."

Gubben Noa fornekter seg sannelig ikke. Etter litt hjelpsomme oppfordringer og søk i skap, bringer han hele fem skytevåpen på stuebordet. Det er en gammel mauser, en enda eldre Krag Jørgensen, en salongrifle, samt to halger, den ene kun enkeltløpet. Noen få ammunisjonsbokser kommer på plass.

"Takk. Om det er noen trøst, vit at vi trenger disse."

Alle ord forstummer da en ung kvinne stiger inn i rommet. Blondhåret, høyreist, med formidable bryster. Nesten litt som en Valkyrje fra fordums tid. Jeg prøver å kjempe mot, men hun tar pusten fra meg. Pannen hennes hever seg nå undrende.

"God dag, frøken," sier min venn, etter først å ha dreid stolen i hennes retning.

"God dag."

"Hva er ditt navn, frøken?"

"Svanhild."

"Vel, Svanhild. Er du klar for lære hva en mann egentlig er, og kan være? Er du klar for å kjenne den store frihet?"

Kvinnen kaster et blikk på sine tilårskomne foreldre.

"Det er jeg."

"I så fall ..."

Min venn reiser seg og går bort til kvinnen. Legger hendene varsomt på de slanke skuldrene. Hun løfter forventningsfullt på haken. Plutselig blir hans berøring et grep, og han kaster kvinnen i min retning. Hun flyr baklengs og lander direkte i mine armer. Sammen faller vi om i sofaen, hun oppe på mitt fang.

Jeg kysser den hvite huden, kjenner duften fra friske nakkehår. Hendene mine vandrer opp, og jeg knar henne på de faste brystene.

Foreldrene hennes må høre lyden av en knirkende seng hele den natten. Så kan de være viss på at deres datter er i hendene på ekte krigere, og ekte menn. Morgenen etter raser vi derifra i kjøretøyet, vi tre. Velfødd. Væpnet. Og med all verdens mulighet for oss. Alt det vi ble nektet så lenge, når reglene gjaldt og man måtte late som.

"Nå skal vi drepe noen du ikke liker," sier min venn og dreier på rattet. "Hvem skal vi starte med først?"

Han kjenner meg godt, min venn. Man skulle nesten tro at han var meg, og at jeg sitter alene med kvinnen i bilen. I telefonboken finner vi adressen til en tilfeldig lege. Det blir Svanhild som begår det første drap.