Dette er frustrasjonsnotater, så ta det med en klype salt. Jeg er ikke så irrasjonell som det fremstår her. Egentlig er jeg enda mer irrasjonell:
Skulle kjøre bilen til butikken for å skaffe mat. Dette på en tid der jeg vanligvis ikke pleier å gjøre dette. På grunn av dette kunne jeg ikke parkere der jeg parkerer, men måtte parkere et annet sted, ved et steinklumpgjerde. Da jeg kom tilbake, tok vinden tak i døren og sende døren inn i steinklumpgjerdet. Likte det ikke. Ble et hakk der, som jeg ikke tror var der. Det er der ihvertfall nå. Forsøkte å stoppe det, altså døren, som jeg forsøkte å stoppe, men var for utsultet til at jeg greide å stoppe det.
Dette i en tilstand der jeg fra før av ikke greier å bygge sten på sten. Kan ikke bevege meg en centimeter ut døren, uten at noe galt skjer, noe jeg ikke har råd til. Var også utsultet, og fikk raserianfall. Kun stoisisme er istand til å fastnagle meg til et snev av forstand.
Jeg har skjønt dette om meg selv, jeg er en ekstremt nevrotisk person, og er dominert av negative følelser. Det finnes heller ikke noe skjulested. Min rusfrihet har avslørt den urimeligheten som er mitt liv.
Jeg er vred på nornene som skulle spinne min tråd så frynsete. Jeg finner heller ikke noen mening i noen handling, fordi kostnaden er for stor, fordi underskuddet er for stort. Ingen frø gror, men alt blir fratatt meg. Dette uten grunn.
På et vis tenker jeg at jeg burde påføre min disharmoni verden. Jeg forestiller meg ofte at jeg skjeller ut både den ene og andre person. Kanskje bør jeg gjøre mer enn det.
Skulle ønske jeg kunne grave meg ned til det var over, men det er jo det jeg har forsøkt å gjøre. Ingenting hjelper.
Forsøkte å spise. Fikk ikke til å spise. Altså, jeg spiste, men bare noen skjeer med gryterett, før jeg ble mett.
Skulle kjøre bilen til butikken for å skaffe mat. Dette på en tid der jeg vanligvis ikke pleier å gjøre dette. På grunn av dette kunne jeg ikke parkere der jeg parkerer, men måtte parkere et annet sted, ved et steinklumpgjerde. Da jeg kom tilbake, tok vinden tak i døren og sende døren inn i steinklumpgjerdet. Likte det ikke. Ble et hakk der, som jeg ikke tror var der. Det er der ihvertfall nå. Forsøkte å stoppe det, altså døren, som jeg forsøkte å stoppe, men var for utsultet til at jeg greide å stoppe det.
Dette i en tilstand der jeg fra før av ikke greier å bygge sten på sten. Kan ikke bevege meg en centimeter ut døren, uten at noe galt skjer, noe jeg ikke har råd til. Var også utsultet, og fikk raserianfall. Kun stoisisme er istand til å fastnagle meg til et snev av forstand.
Jeg har skjønt dette om meg selv, jeg er en ekstremt nevrotisk person, og er dominert av negative følelser. Det finnes heller ikke noe skjulested. Min rusfrihet har avslørt den urimeligheten som er mitt liv.
Jeg er vred på nornene som skulle spinne min tråd så frynsete. Jeg finner heller ikke noen mening i noen handling, fordi kostnaden er for stor, fordi underskuddet er for stort. Ingen frø gror, men alt blir fratatt meg. Dette uten grunn.
På et vis tenker jeg at jeg burde påføre min disharmoni verden. Jeg forestiller meg ofte at jeg skjeller ut både den ene og andre person. Kanskje bør jeg gjøre mer enn det.
Skulle ønske jeg kunne grave meg ned til det var over, men det er jo det jeg har forsøkt å gjøre. Ingenting hjelper.
Forsøkte å spise. Fikk ikke til å spise. Altså, jeg spiste, men bare noen skjeer med gryterett, før jeg ble mett.
Hva kan uttrykke min smerte? Jeg har det verre enn skaperen av dette albumet. Han måtte bare lide under depresjon, nevrotisme og avhengighet. Jeg må lide under forfeilelse i tillegg, samt sterkere utgaver av alt det andre. Jeg lider som andre menn, bare mer og sterkere.
RSS Feed
