Interessant observasjon

Gjorde meg en interessant observasjon nå nettopp. Var ute og gikk ved en minigolfbane. Der så jeg en middelaldrende type stå med en metalldetektor. Jeg spurte om han hadde mistet noe. Det hadde han, en ring. Det var ikke en giftering, og tapet hadde skjedd for fjorten dager siden. Mens jeg så på, fikk han utslag på den sveipende detekoren, og begynte å grave et hull i gresset med en liten spade. Der nede stakk han en mindre stav som også var en slags detektor, men da var utslaget borte. Når noe går til slike skritt kan man være sikker på at han allerede har finkjemmet hver eneste flik av plenen. Nå leter han under plenen ... Jeg ønsket ham lykke til og gikk videre på min vei. Han begynte å hisse seg opp, og jeg ville ikke at han skulle slå løs på meg med detektoren ...

Det er evig sant. Vi skaper vår egen lidelse. Buddha hadde nok rett i en god del, men ikke alt. Det hadde vært langt bedre for den mannen å anse ringen som tapt, og heller kjøpe seg en ny. Det var ikke engang en giftering. Nå må han bruke endeløs energi i sin strid mot skjebnen. Kan hende er dette en viktig lærdom for meg. Jeg har aldri sunket så dypt ned i grådighet og kontrollbehov, med mindre vi snakker om det seksuelle område. Man kan alltid velge å gå videre på sin vei, og være lett til sinns. Lidelse er et valg.

Kanskje tar jeg meg dog en tur til plenen og leter litt. Det er jo spennende. Han kan ha mistet den i en sprekk i en av plattformene på minigolfbanen. Jeg er jo kreativ. Kanskje er ringen av gull. Lett til sinns på egne vegne, altså, grådig på det man kan røve. Det er noe riktig ved det. Også evig sant er det at vi er vår egen negering.

Hadde forøvrig en ganske sjokkartet podcastlytting her forleden. Gjorde det i en døs, og fikk ikke med meg detaljene. De er nok heller ikke så viktig.

Podcasteren begynte å fnise som en skolejente da han snakket om noen prester som var mindre heldige med sitt utseende. En var visst ekstremt kortvokst, men hadde beholdt alle hår. En annen hadde mistet alt håret og hadde et hode som et egg. Var forstyrrende å høre den ukontrollerte latteren, som på en måte ga et direkte innblikk i vedkommendes sjel. Podcasteren er jo black piller og Incel, mener alt er et spørsmål om utseende, men er ekstremt sjåvinistisk på grunnlag av utseende selv. Til og med de verste mobbere og jocks på high school opptrer ikke på den måten. Han har altså blitt et verre monster enn monstrene han kjemper mot hver dag, gitt sin inceldom.

På tilsvarende vis er antirasister de verste rasistene, moralister de mest umoralske. Fyren med metalldetektor er nok snill som et lam ellers, siden en ganske ille egenskap er oppe i dagen. Selv er jeg også ganske sammensatt, men det lunefulle ved meg er ikke umiddelbart synlig. En som er uklok tror med det at det er bare til å valse, men som det har vist seg, da tok vedkommende feil.

Edit: For en gangs skyld har jeg gjort som jeg sa. Jeg tok turen innom minigolfbanen og begynte å titte etter høvelige sprekker den nevnte ring kunne ha tumlet inn i. Verandadøren til en av leilighetene rett ved gikk opp, og hvem var det som kom ut? Jo, han som hadde lett etter ringen. Det kunne ha blitt tilløp til å bli pinlig. Heldigvis tar jeg ting lett på sparket, og er meget dyktig til å ro meg i land. Jeg fremstilte meg selv som en bekymret filantrop, og luftet muligheten for at ringen befant seg i en eller annen sprekk. Løgner selges med sannhet, tross alt, og motsatt. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg slipper unna med disse tingene? Så viste det seg at ringen var blitt funnet. Han hadde fått hjelp av noen, og funnstedet var visstnok ved kanten av banen. Min antakelse var riktig. Ringen var av gull, og verdt noen tusen. En lykkelig utgang, altså. Den som leter skal finne, heter det seg. På et vis er det godt at den massive innsatsen ga resultat.