Det var en av disse dagene da jeg befant meg vandrende ned gaten. På motsatt vei kom noen jeg bare hadde en vag erkjennelse om. Det var en familiaritet og et vitnesbyrd der om noe jeg hadde forskjøvet frem til nå.
"Hei, du!" sa jeg, og pekte på ham med armen. "Jeg vil snakke med deg!"
Vedkommende ble med en gang drivende blek i ansiktet, nå slått med et uttrykk av skrekk. Han snudde på hælen og satte i sprint. Aldri om jeg ville la ham unnslippe. Så jeg satte etter, med all min makt og alle mine krefter
Bena våre gikk som trommestikker gjennom byen. Folk stanset og stirret undrende på oss. Guder, hvor hurtig han var. I min ungdom var jeg en mester i løp, og det var såvidt jeg greide å holde følge. Der han var litt raskere, var jeg litt mer intelligent. Gradvis drev jeg ham foran meg til trang bebyggelse, som jeg håpet på tilslutt ville sperre ham inne. En politibil cruiset langsomt forbi. Etter at vi hadde passert, hørte jeg bilen ruse motoren og snu. Jeg brydde meg ikke om det. Hele tiden sørget jeg for å nagle blikket på personens rygg.
Vi ankom en utekafé, som gjennom mine føringer var den eneste rute som var igjen. Bord ble veltet og menneskene reiste seg på vår ville ferd, banet frem med albuene. Betjeningen stirret på oss da vi braste gjennom innendørsområdet, så befant vi oss i bakgården, der menneskene også hadde benket seg til. En servitrise blokkerte vedkommendes vei, som han dyttet hardt med begge hender. Hun fløy bakover og kolliderte i murveggen med et stønn, den blonde hestehalen flagrende gjennom luften og serveringsbrettet rullende bort som et hjul over knuste glass. Jeg hoppet over den liggende kvinnen. En mann reiste seg og gjorde mine til å legge hånden på brystet mitt. Et hardt spark i mageregionen var nok til å klappe ham sammen. I mellomtiden hadde den flyktende grepet tak i jernspydende som dekorerte muren, og via dem heiste han seg opp. Mitt byks var akkurat ikke hurtig nok til å gripe ham i ankelen. Jeg heiste meg opp på tilsvarende måte, og svingte meg over på den andre siden. Akkurat nok til å se en skygge smette bak et hjørne.
Vår ferd gikk gjennom trange bakgater, som snodde seg marerittaktig gjennom det som virket å være en meningsløs byplan. Hund og katt ble bortjaget eller satte i skremte pip og hyl under føttene. I det fjerne hørte jeg sirener.
"Stans! Stans!"
"Aldri!"
Han slengte en søppeldunk på meg. Jeg løftet dunken over hodet med begge hender, og slengte den tilbake. Vi brøt ut av byen, og befant oss på veien i en slags blanding av gressmark og skogsområde. Nå hadde flukten blitt et spørsmål om utholdenhet, og der er jeg sterk. Vi begge konsentrerte oss om å opprettholde et kontinuerlig tempo, mens pusten gikk pipende ut lungene, han kanskje tjue skritt foran meg. Gradvis reduserte jeg avstanden. Snart ville jeg ha ham i hende.
Da det var kun fem skritt imellom oss, gikk asfaltveien over til et bruspenn. Uten å nøle la personen høyre hånd på relingen, og svingte seg over. Jeg nådde frem like etter. Fallet var på minst syv meter. Til min fordundring så jeg mitt jagede vilt reise seg fra gressmarken under, og løpe videre. Aldri hadde jeg sett noen anta slik en fart. Bena gikk nærmest som store hjul under ham, og så var han borte. Jeg våget meg ganske enkelt ikke til å gjøre samme type hopp.
Vi hadde aldri møttes og aldri snakket sammen før. Hvorfor jeg følte at jeg måtte snakke med ham, og hvorfor han ble så redd, får jeg aldri vite. Kanskje var det flukten i seg selv som gjorde at jeg måtte løpe etter. Det jeg vet er at han bar på en hemmelighet, og den må jeg ha tak på. Denne hemmeligheten vil kan hende kun passere deg en gang gjennom din levetid. Siden jeg ikke fikk tak på ham, føler jeg meg ikke hel, og alt jeg gjør forekommer meg å være i avkortet tilstand. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Hva er det for slags hemmelighet som vekker slik en redsel, dersom du tvinges til å røpe den? Selv de gamle mysteriekulter sverget kun en ed om hemmelighold, uten reddsomhet i møte med verden utenfor. Men der var vi altså, den dagen. Den som søker, og den som gjemmer bort. Det forekommer meg slik at hemmeligheten må være større og viktigere enn selv den Silenus bar på, og som han ga bort med såpass motvillighet.
"Hei, du!" sa jeg, og pekte på ham med armen. "Jeg vil snakke med deg!"
Vedkommende ble med en gang drivende blek i ansiktet, nå slått med et uttrykk av skrekk. Han snudde på hælen og satte i sprint. Aldri om jeg ville la ham unnslippe. Så jeg satte etter, med all min makt og alle mine krefter
Bena våre gikk som trommestikker gjennom byen. Folk stanset og stirret undrende på oss. Guder, hvor hurtig han var. I min ungdom var jeg en mester i løp, og det var såvidt jeg greide å holde følge. Der han var litt raskere, var jeg litt mer intelligent. Gradvis drev jeg ham foran meg til trang bebyggelse, som jeg håpet på tilslutt ville sperre ham inne. En politibil cruiset langsomt forbi. Etter at vi hadde passert, hørte jeg bilen ruse motoren og snu. Jeg brydde meg ikke om det. Hele tiden sørget jeg for å nagle blikket på personens rygg.
Vi ankom en utekafé, som gjennom mine føringer var den eneste rute som var igjen. Bord ble veltet og menneskene reiste seg på vår ville ferd, banet frem med albuene. Betjeningen stirret på oss da vi braste gjennom innendørsområdet, så befant vi oss i bakgården, der menneskene også hadde benket seg til. En servitrise blokkerte vedkommendes vei, som han dyttet hardt med begge hender. Hun fløy bakover og kolliderte i murveggen med et stønn, den blonde hestehalen flagrende gjennom luften og serveringsbrettet rullende bort som et hjul over knuste glass. Jeg hoppet over den liggende kvinnen. En mann reiste seg og gjorde mine til å legge hånden på brystet mitt. Et hardt spark i mageregionen var nok til å klappe ham sammen. I mellomtiden hadde den flyktende grepet tak i jernspydende som dekorerte muren, og via dem heiste han seg opp. Mitt byks var akkurat ikke hurtig nok til å gripe ham i ankelen. Jeg heiste meg opp på tilsvarende måte, og svingte meg over på den andre siden. Akkurat nok til å se en skygge smette bak et hjørne.
Vår ferd gikk gjennom trange bakgater, som snodde seg marerittaktig gjennom det som virket å være en meningsløs byplan. Hund og katt ble bortjaget eller satte i skremte pip og hyl under føttene. I det fjerne hørte jeg sirener.
"Stans! Stans!"
"Aldri!"
Han slengte en søppeldunk på meg. Jeg løftet dunken over hodet med begge hender, og slengte den tilbake. Vi brøt ut av byen, og befant oss på veien i en slags blanding av gressmark og skogsområde. Nå hadde flukten blitt et spørsmål om utholdenhet, og der er jeg sterk. Vi begge konsentrerte oss om å opprettholde et kontinuerlig tempo, mens pusten gikk pipende ut lungene, han kanskje tjue skritt foran meg. Gradvis reduserte jeg avstanden. Snart ville jeg ha ham i hende.
Da det var kun fem skritt imellom oss, gikk asfaltveien over til et bruspenn. Uten å nøle la personen høyre hånd på relingen, og svingte seg over. Jeg nådde frem like etter. Fallet var på minst syv meter. Til min fordundring så jeg mitt jagede vilt reise seg fra gressmarken under, og løpe videre. Aldri hadde jeg sett noen anta slik en fart. Bena gikk nærmest som store hjul under ham, og så var han borte. Jeg våget meg ganske enkelt ikke til å gjøre samme type hopp.
Vi hadde aldri møttes og aldri snakket sammen før. Hvorfor jeg følte at jeg måtte snakke med ham, og hvorfor han ble så redd, får jeg aldri vite. Kanskje var det flukten i seg selv som gjorde at jeg måtte løpe etter. Det jeg vet er at han bar på en hemmelighet, og den må jeg ha tak på. Denne hemmeligheten vil kan hende kun passere deg en gang gjennom din levetid. Siden jeg ikke fikk tak på ham, føler jeg meg ikke hel, og alt jeg gjør forekommer meg å være i avkortet tilstand. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Hva er det for slags hemmelighet som vekker slik en redsel, dersom du tvinges til å røpe den? Selv de gamle mysteriekulter sverget kun en ed om hemmelighold, uten reddsomhet i møte med verden utenfor. Men der var vi altså, den dagen. Den som søker, og den som gjemmer bort. Det forekommer meg slik at hemmeligheten må være større og viktigere enn selv den Silenus bar på, og som han ga bort med såpass motvillighet.
RSS Feed
