Jeg er ute av stand til å gråte

Det er en kjensgjerning at jeg eksisterer i en tilstand av perpetuell demoralisering. Det er sår og skader jeg ikke godtar, og motgang jeg mener at jeg ikke tåler. Man kunne si at det ikke burde være slik, men det er slik. Det er noe som er og ikke er, og kun det, og din mening om saken har ingen konsekvens. Jeg bestemmer hva jeg er, gjør, tenker og føler. Dessuten er beviset for at det er slik tilstede i det praktiske. Jeg mister evnen til å utføre handlinger, de minste handlinger. Det er slik beistet gir seg tilkjenne. Gjennom en avgrunn som lammer meg.

Jeg vet at det blir et ensomt liv, og at jeg skal dø i det meningsløse. Men jeg har jo lovet å utrette noe før jeg dør. Påføre mine fiender frykt og smerte, kaste dem ned fra sine troner. Ja, siden jeg mistet det jeg skulle ha ... Jeg skal i det minste sørge for at de korrupte får sin bekomst. Du går ikke rundt der så trygt. Figurativt sett, jeg skal sende klubben ned i din nakke.

Er det noen mening i dette? Ikke for meg personlig, men for en arvtaker. Forutsett at det blir en plett igjen på denne jorden, der det gode kan vokse, her i dette sinnssyke Kali Yuga. For å oppnå dette, må streken i sanden tegnes. Prinsipper må demonstreres ... av monsteret.

Så for å håne fiender, og for en fremtid og et liv jeg aldri skal se, gjør jeg dette. Gjør det som er nødvendig å gjøre, og kun det. Fullføre, fullføre, fullføre.

Ihver en natt er et nytt mørke.
Ihver en Vinter fryser jeg,
men dog Aldri skal jeg gråte,
for Stolt red jeg jo dengang,
ut av den dype skogen.