Jeg har blitt kontaktet av djevelen

Jeg er jo ikke på ordinære sosiale media innen mainstream-sfæren, men i forbindelse med jobb så jeg meg nødsaget til å lage en Facebook-konto. Tittende innom på denne kontoen ble jeg klar over at følgende melding hadde tikket inn for en måned siden, av hvilket jeg nå har gitt min respons. Her er utvekslingen, med navn på vedkommende sensurert:

Vedkommende sier:

Hei. Jeg heter XXX XXX og jobber med et dokumentarprosjekt for NRK. Jeg er regissør og nå har jeg altså blitt med på et prosjekt for NRK. Jeg har sett og lest en god del av innholdet ditt på et antall plattformer og jeg blir meget interessert. Anonymitet er alltid en mulighet, men først og fremst har jeg lyst til å spørre deg om du kunne tenke deg å ta en researchprat - helt uten forpliktelser eller at jeg gjør opptak selvsagt. Da kunne jeg fortalt deg mer om prosjektet og hvorfor jeg har blitt interessert i det som du kommuniserer. Jeg håper å høre fra deg. Mange takk for oppmerksomheten. Alt vel, XXX XXX.

Jeg sier:

Beklager sent svar. Dette er egentlig en throwaway-konto jeg har laget i forbindelse med jobb. Jeg må nesten spørre hva av innholdet mitt som fatter interesse? Jeg er jo på mange plattformer.

Vedkommende sier:

Hei Xystein. Tusen takk for svar. Det som gjorde at jeg hadde lyst til å snakke med deg var det generelle inntrykket av at du liker å operere etter det du selv mener er viktig og ikke nødvendigvis etter det som storsamfunnet tar for gitt.

Jeg sier:

Jeg har gått i tenkeboksen om saken, og kommet frem til at det ikke er til min fordel å la meg intervjue eller omtale i media, all den tid jeg er en dissenter med en provoserende stil. Det jeg sier både kan og vil bli misforstått. De eneste jeg vil la meg intervjue av er de som er uttalt sympatisk innstilt, gjerne medlemmer av små miljøer der jeg ferdes. Men jeg takker likevel for oppmerksomheten, og kanskje vil du fra tid til annen fortsette å lese og se noen av mine fremstillinger. Mvh, TranXs

Det hører til historien at journalisten aldri svarte meg på min høflige avvisning, noe som indikerer hans skjulte fiendeskap og egentlige underhåndsagenda.

Saken er at jeg lenge, kanskje så langt tilbake som i 2018, falt på det standpunkt at jeg aldri skulle snakke med venstrejournalister. Grunnen er rett og slett min store innsikt i deres natur, menneskenaturen forøvrig og den bakenforliggende psykologiske betingelse som kjennetegner all slavemoral. Denne innsikten kom ikke kostnadsfritt. Store deler av min familie på farssiden jobber innen media eller som journalister spesifikt, til punktet at man kan kalle det en journalistfamilie, med alt som hører til av nerver, umoral og generalisert ondskap. En slektning, som er gift med en ordfører, drapstruet på dennes vegne vedkommendes politiske motstandere, uten at dette medførte den ventede suksess. Drapstrusler er forøvrig en stolt tradisjon fra den delen av familien, en tradisjon jeg ved ulike anledninger har tatt opp selv. Her også har idiotene fortsatt ikke fått inn en fellende dom på meg. I mange år gikk jeg rundt og fabulerte om at jeg skulle ha et godt forhold til iallfall deler av min familie. Det er en livsløgn om det noensinne var noen. Min familie er på mange måter min store demon, og en slaktende en som sådan. Jeg ville kan hende hatt det bedre som barnehjemsbarn. I alle tilfeller, mine journalistslektninger har snakket ærlig til meg, så ærlig som de av det slaget kan være, får man anta, og fortalt meg nøyaktig om hvordan de tenker og jobber.

Da er vanskelig for meg å si nøyaktig når det var, men da jeg var rundt 10-12 år gammel bodde min far på Alvdal. Dette var ostensibelt før det var noen aktiv pedofiliring der, om hvilket min kvinnelige forfatterslektning skrev noe som: "Virkeligheten overgår fantasien. Her er det snakk om foreldre som betaler noen for å voldta barna deres mens de filmer det hele." En tyrkisk familie hadde rasert det jeg antar var en kommunal leilighet i området, slik at hagen var fylt med vrakgods og søppel, og alt av interiør var herpet. Min far og jeg brøt oss inn i dette huset, fordi det var så spennende. Inne lå det strødd med klær og søppel alle steder. Min far lærte meg å drive innbrudd også, og jeg har faktisk begått noen innbrudd med andre deler av familien. Hvorfor? Jo, fordi det er gøy. Min far var jo journalist på tidspunktet, og fortalte meg at han kunne laget en sak om dette raserte huset, men at det ville han ikke gjøre. Det kunne nemlig skape det inntrykk at alle utlendinger var sånn. Her kan jeg i voksen alder svare at alle utlendinger slett ikke er sånn. De er verre, all den tid den tredje verden følger i deres fotefar.

Allerede den gangen skurret det for meg. Ad natur er jeg vendt imot min umoralske journalistfamilie, gitt min store sannferdighet og min hang til nietzscheansk herremoral. Et trekk som faktisk viste seg ved alder fem, da jeg foretrakk Tor fremfor Jesus og mente at soldater bare kunne skyte kritiske journalister (og det burde de kanskje). Ad natur er jeg vendt imot de brutale elementene i  min arbeiderfamilie også, gitt min store følsomhet og det faktum at jeg har snevet av rettskaffenhet i min fremferd. For meg var det utenkelig å lyve om noe som var rett foran øyne på en. Den foreslåtte uttalelse var jo sant, og huset var og forble rasert. Den gangen vaktes det en mistensomhet mot min far, en mistenksomhet som ved ettertankens blekhet ikke kunne vært stor nok. Jeg skjønte at min far var en umoralsk mann, og en løgner. Vel, det skjønte jeg egentlig ved noen av mine første bevisste øyeblikk ved alder fem, ved å avlese ham på hans utseende. Han så nemlig ut som djevelen. Denne type avlesning er forøvrig nesten alltid korrekt, og den evne har jeg som sagt hatt fra omtrent mine første bevisste øyeblikk. For arkivet: Mine første bevisste tanker kom vel i en alder av fire, men da tenkte jeg på andre ting, deriblandt svært sterke seksuelle scenarioer.

Ved alder 18 bodde jeg i en kort periode hos mitt søskenbarn, rett før jeg skulle i militæret. Vedkommende var selvsagt også journalist, og fortalte meg om journalistenes metode i en mer avansert grad. Her var jeg også gammel nok til å forstå anvendt teknikk, ikke bare oppfatte en manglende sannferdighet i ett og alt. Mitt søskenbarn hadde altså laget en artikkel om noen pinsevenner som drev med voksendåp i en innsjø, hvor de dyppet hverandre under vannflaten. Kommunister, sosialister og venstretypuser generelt hater jo religiøse mennesker, og det var ikke mindre sant her. Mitt søskenbarn var altså innstilt på å fremstille disse pinsevennene i et dårlig lys. Dette gjorde han med de indirekte midler. Han skrev noe som: "Sånn kunne altså voksne mennesker holde på," når han beskrev seansen, og forklarte meg at han gjorde dette for at leserne skulle oppfatte av disse pinsevennene var noen tullinger, uten at pinsevennene nødvendigvis forstod at de ble gjort narr av. Det som har blitt sett kan ikke bli usett, heter det seg. Det gjelder nok det man får høre også. Jeg har forstått at denne indirekte kritikken er en metode som journalister benytter seg av i utstrakt grad, og ser denne metoden alle steder. Man ydmyker og kritiserer mellom linjene, per implikasjon. Dette gjelder spesielt i omtalen av politisk kontroversielle skikkelser, og i omtalen av diverse utskudd og freaks. Noe som naturlig nok er svært relevant for meg, all den tid jeg både er politisk kontroversiell og et utskudd.

Jeg har også en slektning som har vært fanatisk nok til å flytte til Sverige, ene og alene for å komme i forbindelse med et miljø som var tilstrekkelig langt ute på venstresiden. Denne personen jobber slik jeg har forstått det hovedsaklig med å sensurere videoer hos ett eller annet statlig medieorgan, og rapporterer antakelig alle former for wrong-think, om nødvendig til politiet. Et slikt miljø er kjennetegnet på at man må avgi kjennetegnene på korrekthet i ett og alt. Man skal omfavne sine egne og hate politiske motstandere intenst. Så er det bare det at jeg har den naturlige egenskap at folk snakker ærlig til meg. Jeg har også den egenskap at de ikke forstår hvordan jeg dømmer, og hvor fellende det de sier til meg kan være. Jeg har en naturlig kamuflasje, kan du si, fordi man har ikke engang forstått at jeg i henhold til deres politiske ståsted er en renspikket fascist (egentlig er jeg som Evola langt over fascismen, fordi jeg er en super-fascist) Så hva har personvedkommende sagt til meg? Jo, først og fremst hvor mye man hater og ser ned på arbeiderklassen og de vulgære, urene og uvaskede masser forøvrig. Vedkommende var også som konfesjonell marxist opptatt av å klatre så høyt i klassehierarkiet som mulig, og var intenst opptatt av å inneha statussymboler, som ekstra bolig og hytte, med mer. Ikke bare det, men vedkommende tilba en TV-serie som fremstilte den britiske dronningen og aristokratiet forøvrig, og gjentok åndefullt uttalelsene, med britisk aksent, som ble framsagt der. Kan man si høy på pæra?

Av den grunn har jeg selvsagt forstått at journalist-typusen er fundamentalt uærlig, passivt aggressiv og bruker indirekte metoder for å skade deg. Ikke bare det, men de lyver om sine idealer og høyt besugne altruisme, hvilket egentlig er en brekkstang for å skaffe seg fordeler, mens man utrydder sine motstandere. På et tidspunkt ble jeg jo forfulgt av et venstremiljø, egentlig venstresiden som hive-mind, idet de alle fungerer som en kollektiv intelligens med det uttalte formål å ta livet av alle som bryter med ortodoksien. Det lyktes disse svina å ta fra meg jobben og deler av min karriere på grunnlag av visse av mine uttalelser. Disse uttalelsene falt i en filosofisk forstand, men ble på uærlig vis brukt mot meg til det maksimale. Men det er ikke det verste. Min den gang da forhenværende sjef fortalte meg at jeg bare skulle kontakte ham om det var noe. Jeg gjorde så da jeg forsøkte å gjenopplive min karrierevei, og mottok intet svar. Endatil deres medmenneskelighet var en løgn, som om dette ikke allerede var blitt demonstrert klart nok av min familie, brølende udyr der de er.

Min totale fordømmelse av journalisttanden deles av Søren Kierkegaard:

Hvis jeg var far og min datter ble forført, ville jeg absolutt ikke la henne i stikken; men ble min sønn journalist, ville jeg anse han som fortapt.

Dette sitatet er egentlig en forenkling av en lengre uttalelse, men ånden i uttalelsen er bevart. For min sin del er journalist noe av det mest umoralske man kan være. Alt det man arbeider med er usannhet, fordekkelse og løgn. I disse dager på oppdrag for multimilliardærer i form av eliten, for å best mulig fasilitere totalitær globalistisk kontroll og befolkningsreduksjon gjennom sterilisering. Umennesker er hva disse er, og jeg vet det, og har fått lære det mange ganger ved å kjenne det på kroppen, om så. Gjett hva? Jeg er i stand til å handle utifra det jeg vet. Jeg lekte med tanken om å engasjere mitt kontaktnettverk med spørsmål om denne saken, burde jeg gå i rette med denne journalisten fra NRK, eller ikke? Deler av mitt nettverk har nemlig som meg en dyp erfaring med venstresiden, egentlig en langt større erfaring, vil jeg si, og vet antakelig litt av hvert om denne journalisten som kontaktet meg. For la oss være ærlige. Fysiologisk og i ytre dignitas står det dårlig til med nevnte herr journalist, og man skal ikke se bort i fra at dette har resultert i sin egen pateti, noe min venn gjerne har god oversikt over, til punktet at han vet hvem av dem som har havnet i matkøen hos nødstasjonene. Men personlig skadefro til side, så arresterte meg selv. En mann skal handle utifra det han vet, og handle hurtig og drastisk, nærmest per instinkt. Å alltid etterpørre og etterprøve seg selv, og avklare ethvert hendelsesforløp er egentlig en form for logosentrisme for å sikre at man aldri tar noen egentlig avgjørelse, og aldri beveger seg i noen retning, en form for indre demokrati, om du vil. Jeg vet det jo allerede. Dette er ondskap, og en ondskap i sin mest rendyrkede drakt. Disse folkene vil meg ikke vel, og vil bare bruke meg som et verktøy før de forkaster meg. 

I den forbindelse vil jeg trekke inn hva jeg har observert hos en sterk kvinnelig narsissist, la oss kalle henne "Kelloggs." Siden hun nå er slik en sterk narsissist, har hun all sin tid fungert som det min far kalte for en linselus, noen som jobber iherdig for å fremstilles i media på tynt grunnlag. Ironisk nok endte han som noe av en linelus selv mot slutten. Denne kvinnen har på sin side vært meget opptatt av å kontakte og figurere i media for oppmerksomhetens skyld, litt på samme måte som hun til stadighet har entret scenen til de mest obskure miljøer, inkludert flat earthere, fordi hun vet at det bringer henne oppmerksomhet. Narisissister er nemlig avhengig av det som kalles narsissistisk feed for å bygge oppunder sitt selvbilde. Uten kollapser de.
Jeg leste en artikkel, enten i VG eller hos NRK, om mennesker påvirket av Breiviks ugjerninger, hvor også hun figurerte. Der fremstod hun som er sorgfull livsmumie, utstøtt av alt og alle fordi hun hadde så og så sympatier. Stakkarslig var hun også. Men jeg visste meget godt at hun egentlig ikke var slik, verken som ideal eller i fremferd i verden. Hun hadde altså kastet all integritet overbord for å delta i denne artikkelen, og gitt journalistene nøyaktig det de ønsket seg, nemlig muligheten til å fremstille politiske motstandere som stakkarslige eller sinnsforvirrede freaks. Mot slutten oppsøkte hun endog en sånn chan-kultur som holdt livestreams og som ville ha henne på sine shows, men ikke med noen respekt i tankene. Dette er forøvrig noe av det mest lavpannede rølp du kan tenke deg. Jeg tror det var under denne perioden at hun figurerte blant disse hånlige skikkelsene at hun hadde sitt endelige narsissistiske kollaps. Den negative oppmerksomheten var ikke nok til å nære det svarte hullet som all narsissisme er. Dette for en person som så seg selv som keiser, samtidig som man levde på sosialpenger.

Det er denne hån i underhåndsform jeg vet vil skje med meg også, om jeg tillater NRK å omtale noe av min person, gjøren og virksomhet. De vil aldri la meg fremstå i noe godt lys, eller tillate at noe av mitt edle grunnvesen kommer frem. Jeg har levd for lenge, opplevd for mye, vet rett og slett for mye. I beste fall vil de la meg fremstå som en livsmumie. En av de moralske axiomer hos Kant kommer i hu. Du må la andre mennesker være sin egen målsetning, ikke bruke dem som midler for egne formål. Venstresiden og journalister har allerede spilt den totale moralske fallitt overfor meg, dette over et langt liv. Jeg skulle være virkelig tåpelig om jeg lot dette skje. De ville forsøke å implisere mine svakere sider, og vinkle hver uttalelse i et dårlig lys. De er ikke interessert i meg eller det jeg måtte ha å si. Jeg er et verktøy for dem, og dette vet jeg meget godt. I så måte er jeg det perfekte mål, fordi jeg er en politisk dissenter som har en provoserende stil, her og andre steder. Det vil være plenty av materiale å bruke mot meg, og det er det denne journalisten rettelig har oppfattet. Jeg er en annen art og en annen rase, og Dionysos står sterkt hos meg. Som hos alle store entiteter er min sjel tredelt mellom Apollon, Dionysos og nihilisme, noe som er vel demonstrert alle steder. De mindre apollinske skapninger (Nordmenn) kan ikke godta dette, og må derfor forsøke å drepe meg. Som alle lave skapninger vil de søke å bruke min gode natur mot meg med alle midler og litt til, noe som har vært tilfelle alle dager frem til nå. En gang ga jeg slike min tillitt. For det fikk jeg en hjerneskade i form av tinnitus fra min brølende far. Nå gir jeg aldri mer.

Så kan man undre seg hvor oppmerksomheten kommer fra. Det kan være snakk om at enkle google-søk har brakt frem mitt navn som vaksinemotstander eller at noen av mine politiske slektninger har angitt meg. Det er også en mulighet at noen av disse vemmelige (u)menneskene som har sittet og politianmeldt meg på grunnlag av filosofi og diktverk har forstått at de ikke vinner frem med sporadiske anmeldelser hver gang jeg skriver en linje, og med det prøver seg på en annen innfallsvinkel, ved å dra meg ut og ydmyke meg i offentlighet. Alt dette er logiske muligheter som kan bli til logiske fakta, litt som et lynende pistolløp hurtig kan bli en realitet ... Det jeg vet er at venstresiden kjennetegnes av sin intoleranse. De kan ikke la den som eksisterer utenfor ortodoksien leve. Min tilstedeværelse, og mitt frie liv og virke er en torn i deres øye.

Ulikt den narsissistiske kvinnen "Kelloggs" er jeg ikke avhengig av oppmerksomhet for å skaffe meg narissistisk feed. Som kunstner er jeg naturligvis glad i oppmerksomhet, men det er egentlig alt. Det er også et feilspor å tenke at man skal oppsøke uvennlige sjeler, enn si sine fiender, for å promotere seg selv. I min tid på Freak-forum forsøkte jeg på nettopp det. Jeg tenkte at jeg var en av dem, og ville promotere min kunst der. Det lå jo i navnet, ikke sant. Freak forum, og jeg er fremfor alt en freak. Så hadde jeg da tenkt altfor platonisk, noe som viste seg da en av de simple arbeiderne der sendte meg en rasende melding, med ordene: "Du hører ikke til her!" Dessverre hadde jeg ikke den gang vet nok til å screenshotte denne meldingen. Men han hadde rett, og jeg burde nesten ha sendt ham et takkekort, fordi det åpnet øynene mine for den sannhet jeg ikke hadde villet vedkjenne meg. Det var øyne som jeg med vilje og innsats hadde knepet igjen. Den mekanismen gjenkjenner jeg hos andre mennesker i deres illusjoner og selvpålagte mørke. Nei, om jeg skal promotere meg selv skal det være hos de som deler en grunnatur, eller i det minste de som ønsker meg vel. En skikkelse, la oss kalle ham "Jarlen" og alternative miljøer kommer i hu. Mennesker er sånn at de forakter det som gjør seg for lett tilgjengelig, og spesielt foraktes de som kryper for sine fiender i forsøket på godkjennelse og aksept. Man ser opp til de som har sine egne grunner og som ikke trenger annet. Ha din egen grunn, er alt jeg kan si, og man må fremfor alt søke seg til sine egne.

Det kan saktens hende at disse journalistene nå vil omtale meg i media, mens de fortsetter med å innrapportere meg. Dette bryr jeg meg ikke stort om. Det blir som måten kvinner og sveklinger omtaler en mann som gjør noe. "Og så gjorde han det, og så gjorde han det." Jeg vil ikke beære dem med noen respons, kommentar eller interaksjon. Det jeg gjør er kjensgjerninger, ikke gjenstand for forhandlinger med kvinne og trell i en jordhytte.

Dette visste jeg jo fra før av, men i dette har jeg vist meg selv å være en kraft på jorden. Det jeg gjør legges merke til. En gang per generasjon, kanskje sjeldnere, blir det blant et bondefolk født en stor sjel som bærer all dens krigervesen og glemte horisont. Dette er meg, og blant alle er jeg den eneste. Derfor finnes det ikke den ting jeg ikke kan gjøre for å bringe kreftene ned på jorden. I slike spørsmål skal du spørre deg? Hva ville en stor mann ha gjort? Ville han innlatt seg med sine fiender? Nei, han ville naturligvis ikke det. Jeg ble født blant mine fiender for da endelig å drepe dem, og med det bringes en verden i evig vorden videre.